Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig