Stigma

I dag kom avisen Bergens Tidende med en overskrift på førstesiden: ”Uten å vite det ble psykiateren stemplet som psykisk syk. – At jeg er lege, reddet meg”. Dette ble sagt av professor og overlege i psykiatri, Brit Haver. Denne overskriften er interessant med tanke på hvordan døve gjennom historien var blitt stemplet som ”syke” eller ”gale” mennesker. Det er utrolig at det også finnes andre livssammenhenger som likner på døves egne erfaringer om det å være stemplet, men på forskjellige måter. Det står: 

”Legene fant ikke årsaken til professor i psykiatri, Brit Havers, mystiske anfall. Hun er kritisk til måten noen leger tenker. – Når man ikke finner diagnosen, er det psykiatri […]”. 

Det virker som om hun argumenterer for at noen leger har så lite kunnskaper om hennes mystiske anfall. Dette får meg til å tenke på hvor lite leger vet om døves unike muligheter som mennesker. Døve har evner og egenskaper nok til å oppnå personlig og autonom selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse og tegnspråk. Med gjensidig anerkjennelse menes her at mennesker gjensidig respekterer og aksepterer hverandre slik de er. Dette for å skape et positivt praktisk selvforhold som er basert på selvtillit, selvrespekt og selvverd. Det er denne individuelle dimensjonen som er svært grunnleggende for et godt forhold til den sosiale omverdenen som er basert på sosial tillit, sosial respekt og sosial verdsettelse som er denne sosiale dimensjonen. De to dimensjonene er avhengige av hverandre for at mennesket skal realisere seg selv. Altså er de gjensidig betinget, slik jeg forstår Honneths teori om anerkjennelse.

Professor Brit Haver har selv opplevd å være pasient på psykiatrisk sykehus/avdeling. Der fikk hun oppleve hvordan det var å bli behandlet som psykiatrisk pasient. Det er klart at slike psykosomatiske opplevelser vekker erindringer som signaliserer det vonde. Disse vonde erindringene påvirker så klart det praktiske selvforholdet.  Slik er det ikke noe nytt for døve generelt, på andre måter. 

Det er et interessant perspektiv når Haver sier at:

”Når en godt voksen person plutselig får slike symptomer [her: hjerneslag eller infeksjonssykdom], er det tegn på at noe er alvorlig galt. At symptomene skyldes forandringer i hjernen, eller et organsystem som påvirker hjernen, er basal kunnskap for meg som lege. Det forventet jeg at det også var for legen min. Men i ettertid har jeg forstått at han oppfattet meg som ”gal” (Haver i BT 2011:6).

Dette sitatet er et klart og godt eksempel på hvordan legene har behandlet pasienter gjennom tidene. Når det gjelder døve, har legene fokusert på øret og hørselsrest, er vel ikke så overraskende for oss som vet hvordan det er å leve som døve. Problemet er, som psykiater for døve Terje Basilier også har sagt, at legene og datidens oralister ikke ville forstå at det var mulig å leve godt som døv der tegnspråket ble brukt som kommunikasjon. Å leve som døv i et fonosentrisk samfunn er en basal kunnskap for mange døve. Mange døve voksne har hele tiden forventet at deres livserfaringer blir anerkjent og viktig for neste generasjoners døve. Døve er viktige informanter til legene og gjerne andre vitenskapelige områder som pedagogikk, jus, m.m.  om hvordan det er å leve som døv. Her skyter jeg inn Foucaults viktige bidrag til opplysning. Hans opplysningsprosjekt har som mål å ”[…] skape en form for filosofisk refleksjon eller kritikk som kan muliggjøre en transgresjon [eller overskridelse] av det gitte” (Andreassen 2006a:275). Med dette vil han re-aktualisere dens kritiske holdning som innebærer ifølge Foucault ”[…] en holdning som både respekterte og prøvde å omforme den foreliggende makten ved å forandre, begrense, unnslippe eller utfordre dens effekter” Og videre: Foucault mener at ”[…] den kritiske holdningen som kjennetegner opplysningsfilosofien må forstås i lys av sitt historiske opphav og sin tilblivelse som motmakt til en spesifikk form for makt, den pastorale [den prestelige] makten, eller herskemakten” (Andreassen 2006b:83). Jeg antar i denne forbindelse at oralistenes og medisinernes makt kan sammenlignes med denne pastoralmakten. Ideen bak denne makten var at hvert døvt individ måtte la seg bli hersket over, ved å underkaste seg denne typen makt som kunne lede dem til å bli ”hørende”. Dette begrepet kan da sidestilles med den kirkelige pastoralmaktens frelsesbegrep. Å bli ”hørende” ble ansett for de døves ”frelse”. Et eksempel fra Basilier viser hvor stor makt denne tenkningen kan ha:

”Sier barnehagelærerinnen eller audiologen at de må drive høretrening for enhver pris, artikulere og snakke og unngå mest mulig tegn, så vil foreldrene følge dette regimet som et ritual og ikke gå utenom det, - selv om det døve barns hørselsrester er minimale og pedagogisk ubrukelige” (Basilier 1966:121).

Denne måten å tenke på var dominerende fra døvelærerkongressen i Milano i 1880 og frem til ca. 1960-70, da den lingvistiske vitenskapen (via Stokoe) oppdaget tegnspråket og fant ut at det var et naturlig språk som kunne sidestilles med alle andre menneskelige språk. Denne oppdagelsen resulterte i en motreaksjon i og med at den åpnet for refleksjon rundt spørsmålet ”Hvordan unngå å bli hersket over?” blant de døve. Det er med denne bakgrunn jeg har interesse av å studere Foucaults teori om selvforholdskultur som selvomsorgspraksis ettersom dette har berørt pedagogene, medisinerne og ikke minst døve selv gjennom tidene. Hva er så en selvforholdskultur, ifølge Foucault? Jeg forstår det slik at det er ”[…] et fenomen som har en temmelig lang historisk rekkevidde, men som på dette tidspunktet nådde sitt høydepunkt: utviklingen av det man kunne kalle en ”selvkultivering”, der selvets forhold til seg selv ble intensivert og oppvurdert” (Foucault 2002:52) Selvkultivering kan karakteriseres ved at ”[...] livskunsten i sine ulike former – ledes av prinsippet om at man må ’ta vare på seg selv’. Det er dette prinsippet om omsorg for seg selv […]” (Foucault 2002:54). Dette betyr at man må utvikle videre og organisere med det mål å arbeide med seg selv, beskjeftige seg med seg selv. Det er nettopp denne sammenhengen som er svært viktig å forstå hva det å vite er før man omsetter ens viten i praksis. Dette er slik at pedagogene og medisinerne må vite hva det vil si å være døv før de omsetter deres viten i praksis.

Derfor ønsker jeg å sitere Haver med tanke på legenes åpenhet overfor pasienter:

”[…] at de i større grad må være åpne og direkte overfor alle typer pasienter. Og gjør de en feil overfor en pasient, bør de beklage det, slik at pasienten føler seg tatt på alvor” (Haver i BT 2011:7).

Litteratur/henvisninger:

Andreassen, K.E. (2006a): Michel Foucault som opplysningstenker. Norsk Filosofisk Tidsskrift 4/2006

Andreassen, K.E. (2006b): Fra epoke til etos. En undersøkelse av Michel Foucaults opplysningsprosjekt. Hovedfagsoppgave i filosofi. Filosofisk institutt/UiB

Basilier, T. (1966): Psykiaterens syn på og plass i våre døveskole. Særtrykk av Nordisk Tidsskrift för dövundervisningen nr. 4/1966, 68.årgangen

Bergens Tidende 29.mai 2011