I forbindelse med nedleggingen av de tre døveskolene har skapt en kamp mellom staten og døvesamfunnet. Døvesamfunnet bestående av døve selv, tegnspråklige venner, tegnspråktolker, foreldre av døve barn, CODA, døvepedagoger osv. har vært med og dannet en motstand mot dette vedtaket som Kunnskapsdepartementet har tatt.
En slik kamp har ført til resultater. Dette er en form for en kamp om anerkjennelse for bevaring av døveskoler, tegnspråk og døvekultur. Kampen har oppstått fordi det er mange som mener at døveskoler har de rette kompetanse i døves personlige selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse. En slik gjensidighet må skje i kommunikasjon på tegnspråk.
Jeg tror at utredningene bak nedleggelsen av døveskolene har vært feilaktige informasjoner til Kunnskapsdepartementet. Slike gale informasjoner fører til gal beslutning av vedtaket. Det er en annen form for galskap som ligger til grunn for et slikt vedtak. Med begrepet 'en annen form for galskap' menes her at de som driver med vitenskap om de døves muligheter til å bli 'hørende' (deafness) ligger under for en slik galskap der de tror at de, ved å gjøre døvheten til et vitenskapelig objekt i og med oralismens seier fra 1880 i Milano, driver en vitenskap som representerer sannheten. Altså er galskapen et sannhetsanliggende for oralismen og medisinen. Men en slik 'sannhet' i Foucaults berømte utsagn i parrhesia: "Jeg vil ikke se på problemet med "sannhet", men problemet med personen som forteller sannheten eller sannhetsfortellingen i seg selv".
En slik sannhet kommer egentlig fra motstanden, og ikke fra konsulentene bak utredningen for nødvendigheten av å nedlegge døveskolene. Problemet her er: Hvilken sannhet skal Kunnskapsdepartementet velge? Jeg mener at den manglende kunnskapen hos Kunnskapsdepartementet om den virkelige sannheten som motstanden representerer for er den direkte årsaken til en slik galskap.
I de siste dagene har det skjedd en endring i vedtaket. Kunnskapsdepartementet og Bergen kommune er enige om en intensjonsavtale som sikrer fremtiden til tegnspråklig miljø i Bergen.
Dette er bare et skritt frem for motstanden... hva skjer med de to andre nedlagte døveskolene i Oslo og Holmestrand?
En slik endring som et resultat av makt og motstand er selve dynamikken i samfunnet.
English translation:
(I'm not good at English but I try in this way so that the international deaf can read. Good reading!)
In connection with the closure of the three deaf schools has created a battle between the state and the Deaf Community. Deaf Community consisting of the deaf themselves, sign language friends, sign language interpreters, parents of deaf children, CODA, deaf educators, etc. have been involved and formed a opposition against this decision which the Ministry of Education has taken. This struggle has led to results. This is a form of a struggle for recognition for the preservation of the deaf schools, sign language and Deaf Culture. The battle has arisen because there are many who believe that deaf schools have the right skills in deaf personal fulfillment through mutual recognition. Such reciprocity must be in communication in sign language. I think that the studies behind the closure of the deaf schools have been false information to the Ministry of Education. Such false information leads to wrong decisions of the decision. There is another kind of madness that is the basis for such decisions. The term 'another form of madness' here means that those involved with science about the possibilities for deaf people to become "hearing" (deafness) is under such a madness where they believe that by doing deafness to a scientific object in oral and the victory from 1880 in Milan, operates a science that represents the truth. Thus, a truly madness concern and activism for the oralism and the medicine. But such a 'truth' in Foucault's famous statement in parrhesia: "My intention was not deal with the problem of truth, but with problem of truth-teller or truth-telling as an activity". Such truth really comes from the opposition, and not from the consultants behind the report for the necessity of closing down the deaf schools. The problem here is: What is the truth to the Ministry of Education choose? I believe that the lack of knowledge of the Ministry of Education about the real truth that the opposition represents the direct cause of such madness. In recent days there has been a change in the decision. Ministry of Education and Bergen have agreed on a memorandum of agreement that ensures the future of the sign language environment in Bergen. This is just a step forward for the opposition ... what happens with the other two discontinued deaf schools in Oslo and Holmestrand? Such a change as a result of force and resistance is the dynamics of society.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar