Et viktig, anerkjennende sitat

"Hvis jeg sier ja til en annen persons språk,
har jeg sagt ja til personen.
Hvis jeg sier nei til et språk, 
har jeg sagt nei til personen.
Fordi språket er en del av oss selv.
Sier jeg ja til tegnspråket,
sier jeg ja til de døve.
Og det er viktig å tenke på at de døve kan forlange å være døve,
vi skal ikke forandre dem,
vi skal undervise dem, hjelpe dem,
men de skal ha lov til å være døve."

Sagt av Terje Basilier, psykiater for døve

Julen er en tid for omtanke

Er julen en tid for omtanke? (1)

Jeg har opplevd jul 43 ganger. Den 44.gang kommer i år. De gangene som var, kan jeg dessverre ikke huske så mye. Når jeg ser familiens fotoalbumer, får jeg mange gode erindringer.Jeg har vært spedbarn, småbarn, stort barn, ungdom, ung voksen, godt voksen og nå snart middelaldrende voksen. Disse tidene! Det er rart å tenke på. Tiden flyr. Julen er i stadig forandring. Hvordan var julen på 1960-, 1970-, 1980- og 1990-tallet i forhold til 2000-tallet? Når jeg studerer bildene fra de ulike juletidene, kan jeg se en voldsom forandring. Juleklærne, juletingene, julegavene, julepynt, osv. Men jeg lurer på hva som er felles i disse ulike juletidene? Stemningen! Følelser! Solidaritet! Omtanke for mennesker som lider! Glede! Donald Duck og vennene hans! Hva mer? Alltid spesielt med julaften! 

Er julen en tid for omtanke? (2)

Det var en gang jeg var elev på en videregående skole i Horten, har jeg fulgt med i timene i norsk for yrkesfag med glede. Norsk var et av mine favoritter. Da på tampen av halve skoleåret (tror det var i 1985 eller 1986) hadde jeg juletentamen. På den tentamenen satt jeg med en stiloppgave om hva julen betyr for oss mennesker. Jeg tenkte og skrev om forholdet omkring julefeiring i rike og fattige land. Tankegangen var den at vi som bodde i rike land hadde det godt med god mat, varme, flotte gaver, tid til refleksjoner osv. Mens folk i fattige land - hvordan feiret de julen i forhold til rike folk? Jeg antok at de hadde det godt på sin måte, selv om de fortjente bedre levekår. Jeg tenkte likevel at det var en urettferdig verden der skillet mellom rike og fattige, friske og syke, funksjonsfriske og funksjonshemmede, arbeidstakere og arbeidsledige, grådige og gavmilde folk fantes overalt. Etter at den norsktentamenen var over, var det ny tentamen i matematikk noen dager senere. Under den tentamenen, kom min norsklærer bort til meg og ga meg en lapp, og det sto: "Du har gjort en topp tentamen i norsk!". Den fikk jeg en sekser for. Det var på grunn av mine egne refleksjoner som var avgjørende for resultatet. Når det gjelder den stiloppgaven, har jeg tenkt ofte  på i hver eneste jul. Og det gjør jeg fremdeles den dag i dag. Jeg har varme tanker for folk som lider. For de folk som har det godt, som tjener godt, som nyter av makt og som er egoistiske; de klarer det selv (takket være det gale og syke systemet vi har i dagens samfunn). De trenger ikke min anerkjennelse. Det er lidende folk som trenger min anerkjennelse. 

Er julen en tid for omtanke? (3)

Jeg har vært arbeidsledig i snart 1,5 år nå etter min fantastiske mastergrad i filosofi. Jeg har mine gode og vonde år, likevel klarte jeg å oppnå en så høy utdannelse. Dette er en måte som holder meg oppe, og det vil jeg så gjerne ta godt vare på. Jeg har mange venner og familie som støtter meg gjennom disse ulike tidene. I løpet av disse 1,5 år har jeg søkt mange jobber, og har vært innkalt til omtrent like mange intervjuer. Det er en positiv utvikling for min egen del. Jobbintervjuene gir meg verdifulle erfaringer og toleranse for å konstatere at jeg ikke får jobb. Det er ingen selvfølge! Men med min mastergrad i filosofi gjør at jeg er fortsatt attraktiv i arbeidsmarkedet. Dette fikk jeg vite av arbeidsgivere som intervjuet meg, og de oppfordret meg til å være tålmodig og fortsette å søke. Og det akter jeg å fortsette med, og en vakker dag håper jeg å få et napp. Arbeidsmarkedet er hard og tøff for tiden. De beste folk får de beste jobbene! Slik er det bare. Men jeg får nå inntrykk av de fleste arbeidsgivere som mener at jeg mangler erfaring i arbeidspraksis utenom døverelaterte yrker. Jeg har jobbet i 14 år i døverelaterte yrker. En arbeidsgiver i en bedrift mener at arbeidspraksisen min som jeg har hatt i det døverelaterte yrkeslivet tidligere er utslagsgivende i negativ retning. Denne retningen gir meg problemer med å få jobb. Et så oppriktig og ærlig utsagn fra denne arbeidsgiveren får meg til å tenke på unge døve som tar utdannelse. Jeg gir dem stor applaus for å ta høyere utdannelse. Det er deres fremtid! Jeg må likevel komme med en advarsel til unge døve i dag: Ikke ta døverelaterte yrker som en selvfølge! Sats heller på det generelle, ikke-døverelaterte yrkeslivet! Etter en tids arbeidserfaring i ikke-døverelaterte yrker kan gi næring til døverelaterte yrker senere. Dette er mitt dyrebare råd!

Er julen en tid for omtanke? (4)

Gi hverandre ros og ris med mening! Vi mennesker trenger anerkjennelse på en gjensidig og omsorgsfull måte. Dette er en måte som skaper positiv selvrealisering for den enkeltes indre liv. Dette gir utslag for positiv ytre fremtreden i møtet med andre mennesker. Med andre ord: Vi er avhengige av den sosiale verden i positiv retning. Men den sosiale verden i positiv retning er avhengig av oss som bidrar til noe positivt. Altså er forholdet gjensidig betinget! Unngå krenkelser mest mulig. Å være fri for krenkelser finnes ikke, ulike krenkelser finnes overalt i vårt samfunn. Men det er mulig å gjøre det minst som mulig! Da trenger vi bevisstgjøring av anerkjennende holdning. Ingen to mennesker er like og heller ingen et menneske er perfekt! Alle mennesker er feilbarlige! 

     

Jeg ønsker alle mine blogglesere og andre en riktig God Jul, og med beste ønsker om bedre fremtid for alle mennesker uansett bakgrunn, erfaringer, opplevelser og anerkjennelse.

Et stort og varmt hjerte til folk som har det vanskelig!

Kommentar-feltet

Kjære mine blogg-lesere!

Dere som leser mine blogg, har sikkert noe å skrive tilbakemelding eller spørsmål til meg. Jeg har fått tilbakemelding fra mange av mine lesere på at de har problemer med å få til kommentarer inn på bloggens kommentarfelt. Istedet for dette har dere brukt Facebook til å kommentere. Jeg har prøvd å trykke på kommentarfeltet og skrive noe uten at jeg har logget meg inne. Det har vist seg å være vellykket. Jeg forstår ikke hvorfor noen av dere sliter med å få det til når jeg får det til. Dere som har noe på hjertet å skrive noen ord om mine innlegg, vil jeg sette stor pris på at dere prøver å bruke kommentarfeltet istedet for Facebook.   

Med vennlig hilsen

Øyvind

Å være en døv flypassasjer 2

Etter å ha vært i Stockholm i noen dager, er jeg igjen hjemme i Bergen med noen refleksjoner om mine erfaringer som flypassasjer i SAS. Jeg gjorde nøyaktig det samme som jeg gjorde i Bergen før avreisen til Stockholm: Jeg har sagt i fra til skranken på Arlanda om at jeg var døv. Denne beskjeden skjedde i  god tid før ombordstigningen Damen bak skranken var blid og positiv. Hun fortalte at hun skulle informere flyvert-staben om at det skulle være en døv passasjer ombord. Da vi kom ombord i flyet, sto det en papirlapp på oppslagstavla til flyvert-staben: "Sete 20C: Deaf person." Jeg gikk og fant min sete. En av flyvertene sto bakerst i flyet var oppmerksom på at jeg var den døve passasjeren. Hun sto der, smilte og sa: "Velkommen!" på tegnspråk. Virkelig varm velkomst! Jeg gjorde det som jeg pleide: å sette min ryggsekk på plass i luken og satte meg ned. Ingenting spesielt. Som vanlig bød de kaffe på oss. Også "kaffe" på tegnspråk. Resten av turen følte jeg som en av passasjerene. For en herlig følelse!

Ja, jeg er nesten overbevist om at det virkelig lønner seg å si fra til skranken på forhånd at jeg er døv. For da blir flyvert-staben mer oppmerksom på kommunikasjonsløsninger. Som en døv flypassasjer forventer jeg naturligvis å bli behandlet på lik fot med andre passasjerer.

Dere som skal på flyturer, prøv selv! God tur! Dette kan kanskje bidra til erfaringer blant flyvertene på sikt.

Ha fortsatt en fin førjulstid! 

Å være en døv flypassasjer

Etter å ha deltatt i Snakkis-TV (program nr. 10/2012) har jeg bestemt meg for å eksperimentere en forventet erfaring: At flyvertene viser en holdning overfor meg som døv på flyet.

Mandag 3.desember reiste jeg med fly fra Bergen til Stockholm. SAS var flyselskapet mitt. Like før jeg kom inn i flyet, har jeg sagt i fra til skranken om at jeg var døv. De var oppmerksomme på dette og ba meg vise billetten. De tastet inn på dataskjermen for å gjøre de andre flyvertene oppmerksomme på at det var en døv passasjer ombord. Det var vel og gjort.

Jeg var veldig spent på denne eksperimenteringen. Da jeg sammen med andre passasjerer kom inn i flyet, ønsket flyvertene oss velkomne. Jeg fant så min sete. Da jeg satt der, kom en flyvertinne til meg og spurte om det var meg som var den døve passasjeren. Jeg svarte bekreftende på dette, og hun snakket veldig tydelig og lett å forstå. Og ikke bare det, hun brukte også gester og litt kroppspråk som gjorde det forståelig for meg.

Litt senere kom bevertingen. En annen og mannlig flyvert spurte tydelig til meg om jeg ville ha noe å drikke. Jeg ville ha en kopp svart kaffe. Han serverte kaffen for meg på vanlig måte. Jeg følte meg som en vanlig passasjer. Det var behagelig.

For å gjøre reisen mest mulig behagelig og avslappende, kan det lønne seg å si fra til skranken før ombord. Jeg skal gjøre et nytt forsøk når jeg reiser tilbake til  Bergen om noen dager. Da kan jeg si litt mer om mine erfaringer.

Når jeg skriver dette, får dette meg til å tenke på motsetningen: Å ikke si fra til skranken på forhånd. Jeg husker at jeg har opplevd mer eller mindre grad ubehageligheter. Sett at en flyvertinne ikke skjønte hva jeg sa, så ville jeg føle meg litt forlegen på grunn av kommunikasjonssvikt. Vet at det å skrive lapp og vise det til flyvertinnen hva jeg har å si. Men om noen av flyvert/vertinnene kan tegnspråk? Eller veldig tydelig i kommunikasjonen om han/hun visste på forhånd?

Min erfaring er som forventet: Det er egentlig ingen skam å si fra at jeg er døv før ombord. Og holdningene hos flyvert/-vertinnene er bedre. De er profesjonelle.

Det kan være lurt om Ål folkehøgskole og kurssenter for døve inviterer ansatte i ulike reisebransjer til informasjons- og tegnspråkkurs?

Håper mine tanker deler med dere som leser dette innlegget og prøve selv.

Begrepet syndrom

Syndrom? Hva er dette for noe? Sykdom? Eller kulturell årsak? Et åk over en folkegruppe? Jeg har fått inntrykk av at folk flest er fastlåste i definisjoner. At en definisjon er gitt, blir vi konforme i oppfatningen av den. Kreativiteten og skapelsen av vår naturlige evner avtar når en definisjon er gitt. Hvem bestemmer definisjoner? Vitenskapen? Kulturen, de sterke mot de svake? Vent nå litt...vi må bruke vår forstand, våge til å legge frem våre egne synspunkter, argumentere for og/eller mot gitte definisjoner i den grad vi har frihet til å gjøre det uten å føle frykt. Ta maskene av oss og si som det er. 

Til spørsmålet: Hva er syndrom? Ut fra Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon står det følgende definisjon:

Syndrom (gr. nyd. syn-, sammen, og dromos, løp), gruppe eller sett av sammenløpende symptomer som ofte samlet peker hen på en bestemt sykdom, men som av og til representerer, beskriver, hele sykdomsbildet. 

Hvis vi tar utgangspunkt i denne definisjonen, kan vi bruke vår kunstneriske evne til å beskrive våre perspektiver. Hvert og enkelt perspektiv er forskjellige på bakgrunn av ulike oppvekst, opplevelser, erfaringer, inntrykk, følelser, osv. Hvordan har døve opplevd denne ulikhet? 

Slik vi kjenner døvehistorien, har døve vært utrolig dyktige til å overleve fra generasjon til generasjon der de etter 1880 var blitt utsatt for manipulering, disiplinering og korrigering etter 'den oralistiske generaliserte andre'. Tegnspråket lever fortsatt i beste velgående. Begrepet 'den generaliserte andre' er hentet fra den amerikanske sosialpsykologen Georg Herbert Mead og det betyr at: 

"Barnet må ta den andres posisjon for til fulle å fatte seg selv og sin verden - en verden som barnet inkorporerer, og dermed skapes barnets selvbevissthet."

 Videre:

"Det er to stadier i utviklingen av selvet [jeg-personen]. Først tar en rollen til konkrete andre og innforliver deres holdninger og de normer som gjelder. Etter hvert utvider barnet denne organiseringen til å gjelde syntesen av alle andre." (Nordby 1987)

Mead ser for seg at dette er en abstraksjon (skille ut) fra konkrete signifikante(betydningsfulle, viktige) andres roller og holdninger. 

Her kan vi reflektere over to typer 'generaliserte andre' som døve gjennom tidene, her i oralistisk tid som utgangspunkt (fra ca. 1880 til ca. 1960-70),  har erfart. Den første 'generaliserte andre' var de døve selv, det vil si 'den døve generaliserte andre'. En døv elev møtte andre døve på døveskolen. Her brukte eleven tegnspråk til å kommunisere med andre døve elever. Innenfor denne døvegruppen hadde egne roller og normer som døve gjensidig forsto hverandre gjennom kommunikasjon. Det være seg aksept, respekt og anerkjennelse av seg selv som døv uten ytre og autoritær påvirkning. 

Den andre 'generaliserte andre' var oralistene selv samt døves møte med hørende i samfunnet. Her har døve møtt en motstand: forbudet mot bruken av tegnspråk i undervisningen. Her ble døve generalisert til roller og holdninger etter oralistenes premisser (innforlivelse). At holdninger var basert på at det syn på tegnspråk var neglisjerende og oppvurderingen av tale- og munnavlesning var tydelig. Dette førte helt klart til skjev kommunikasjon. Denne skjeve kommunikasjonen har gjort døve syke. Døve var oppdratt til å oppføre seg mest mulig lik oralistenes moral. En slik moral fra undervisningen har derfor transformert til at døve var føyelige overfor hørende i samfunnet. Liksom svarte slaver overfor hvite godseiere! En slik føyelighet har også sin konsekvens: autoritærfrykt samt usikkerhet rundt sin personlighet og identitet. Denne frykten har innpodet/innprentet i de døves sjeler. Jo flere slike sjeler, desto flere i sammenløp til en undertrykt fellesmentalitet. Dette sammenløpet var et resultat av en ubevisst handling fra døves side. Ubevisst, fordi døve ble tvunget til å inkorporere seg etter oralistenes roller og normer. De kjempet for å få anerkjennelse som flinke talere og munnavlesere. Det ble mange av dem. Dette var jo klart et avvik på det verste, fordi de ikke fikk lov til å være stolte som døve og heller ikke opplevde tegnspråket som meningsfullt i undervisningssammenheng. Døve var ikke friske. De ble sykere. Slik kan vi beskrive et sykdomsbilde! 

Ikke bare det fysiske, men også det psykiske. Ut fra den medisinske vitenskapen betraktes døvhet i seg selv som en fysisk sykdom, mens det kulturelle synet som døve representerer ikke er det. Det den medisinske vitenskapen ikke kan se, er at døve som utsettes for medisinsk og spesialpedagogisk/oralistisk inngrep ga en psykisk lidelse. Det er dette det kulturelle menneskesynet hos døve kjemper for å overbevise at funksjonell tospråklighet (tegnspråk og norsk lese- og skriftferdigheter) og bevaringen av døvemiljø som viktige forutsetninger for personlig selvrealisering. 

Hvordan er situasjonen i dag, mon tro?

Litteratur:
Nordby, K.E. (1987): Fra innsatt til utsatt. Rehabilitering av psykiatriske langtidspasienter. Gyldendal Norsk Forlag

Mine tanker om Castberggårdssyndromet

Jeg forstår det slik at boka Castberggårdssyndromet handler om Castberggårdssyndrom (deretter CGS) som et utgangspunkt for døves egne krenkelseserfaringer. At CGS er en konsekvens av audisme, er en påstand fra den danske fotografen og forfatteren Tomas Kold Erlandsen. Han er selv døv, og har erfaring i det å være døv i forskjellige sammenhenger innenfor den døve og den hørende verden. Boka har i den siste tiden skapt reaksjoner, både godt og vondt. Det er nå i gang diskusjoner i døvemiljøene omkring i Norden og Europa (kanskje også i USA?), og forhåpentligvis også i vitensregimene som audiopedagogikk, medisinvitenskap, spesialpedagogikk, psykologi, filosofi, psykiatri, politikk m.m. samt foreldrene til døve barn, pårørende og venner.  

På side 14 nederst skriver Erlandsen noe meget interessant: […] mental omprogrammering for å underkaste seg hørendes premisser” (min oversettelse). Dette er akkurat det den franske filosofen Michel Foucault (1926-1984) var inne i. Under den store innesperringen på 1650-tallet ble de gale satt inne og lenket seg fast på veggene. Men etter hvert med tiden utover 1700-tallet ble denne lenkingen opphevet i et forsøk på å omskape dem til ”bedre” mennesker på institusjonen. Dermed ble psykiatrien etablert som en vitenskapsdisiplin. Og det gjør det gjeldende den dag i dag. Mental omprogrammering er et fint begrep når det gjelder å manipulere, disiplinere og korrigere mennesker etter samfunnets normer og regler. At deres avvik skulle normaliseres, fulgte det kun forverring av individenes naturlige og autentiske identitet, evner og egenskaper. Fordi de oppførte seg som papegøyer uten å forstå hvorfor de burde oppføre seg slik. Noe av det samme opplevde/opplever døve gjennom mange år siden Milano-kongressen i 1880.

Jeg opplevde boka som noe foucaultsk eksempel, fordi denne nevnte ”berøvelsen” stammer fra institusjonen som vitensregimene opererte (her:døveskolene/-internatene). Foucault har skrevet om maktrelasjoner innenfor institusjonene der minst to makter stiller opp mot hverandre og fungerer som en tautrekking. Den sterke makt (vitensregimene) vinner over den svake og dominerer over systemene og individene under seg. Foucault var opptatt av det deskriptive (beskrivende) nivå, det vil si at han var interessert i alt beskrivende fra ulike situasjoner og perspektiver der vitensregimene kjemper om å beholde makt og i de situasjoner de undertrykte ble utsatt for utøvende makt. Slike maktforhold hentet han f.eks. fra dokumenterte journaler, avisutklipp, logg- og dagbøker, og blant annet ulike erfaringskilder som det sagte og det skrevne knyttet til psykiatrien, skoler, fengsler osv. Verkene Galskapens historie og Overvåkning og straff er slike eksempler. Noe Erlandsen har klart å få fram, men da i et døvt perspektiv. Dette perspektivet menes at opplevelsene som undertrykte er skrevet av en døv selv (se side 7). Dette er viktig.

At dette skaper reaksjoner, har en grunn: gjennom mange, mange år har døve selv fortrengt det å være en stolt døv person med tegnspråk som hovedspråk og sin egen integritet (den såkalte Deafhood = døv livskunst (min uthevelse)) til fordel for å være underkastet hørende/regimet (offer for deafness). Dette kan forestilles som om altfor mange døve sitter for godt inne i hulen utmyntet av hørende/regimet selv. Det finnes en huleåpning som de ikke vil ut, fordi de er indoktrinert i hørendes premisser, det såkalte Castberggårdssyndromet. De er redde for nye utfordringer eller å gjøre motstand, fordi de tror hørende vet bedre enn dem selv. Det er satt opp bål mellom døve som sitter nederst inne i hulen og huleåpningen. Ut fra bålets blafrende lys og dagens lys vises det skygger på huleveggen der døve ser på. De tror at skyggene er de ”virkelige” og ”sanne”. Nettopp disse skyggene er skapt av vitensregimene, noe som betyr oppveiingen av taletrening. Det forfatteren prøver å få fram i boka er å få døve til å komme seg ut av hulen og se omgivelsene i virkelighetens lys. Men vi må regne med at forfatteren kan få kritikk av de indoktrinerte døve som ennå ikke vil komme seg ut av hulen. Det er sunt med kritikk, og denne skaper helt klart debatt som vi trenger i vår tid.  

Min første reaksjon er setningen før forordet i boka: ”Døve settes i ”tvangstrøye” som barn” (min oversettelse). Denne setningen fikk meg til å reflektere tilbake i tiden hvordan jeg selv opplevde som barn og ungdom i de forskjellige situasjoner. En ting er helt sikkert: Jeg var ikke helt bevisst meg selv at jeg lot meg manipulere, disiplinere og korrigere av døvepedagogene. Dette er ikke ment å angripe døvepedagogene, fordi de handlet i god tro på at det de gjorde var ”riktig”. Det er bare det at de selv var ofre for det oralistiske idealet, systematiske strategier og statistikker utført av politikken og vitensregimene (biomakt and biopolitikk) slik at oppdragelsen av døve skulle finne sted der de skulle tilpasse seg hørendes normer og regler. Derfor står jeg, som var en gammel døveskoleelev, for at jeg bekrefter mitt CGS på bakgrunn av mine opplevelser i samfunnet. Det vil ikke overraske meg at forfatteren valgte å bruke det sitatet. Han valgte det bevisst som en begynnelse av boka. For å si det sånn: en meget god start til å kaste oss inn i den verden for å reflektere over oss selv: en verden vi i mange, mange år har fortrengt. Vi har kjempet og kjempet eller anstrengt oss for å få anerkjennelse som gode ”hørende”. Resultatet blir slik at vi uvitende lider av CGS. Det er forfatteren sitt utgangspunkt, slik jeg forstår det. Det er nettopp derfor jeg ser denne bok som et modig forsøk på å fremheve en virkelig bevegelse (Deafhood som eksempel som er utenfor hulen) som ble ført bak lyset av det orale regimet siden den berømte døvelærer-kongressen i Milano som fant sted i 1880 og helt frem til 1960-70-årene (deafness som eksempel som er utmyntet inne i hulen). Forfatterens forsøk på å beskrive undertrykkelsesperspektivet er annerledes enn de andre bøkene jeg noen gang har lest. Det er fascinerende. Forskning som resultat er ikke alltid solid, og heller ikke erfaringene som enkelte representerer er solide. Men de er like interessante fordi de kan samspille med eller stride mot hverandre. Derfor er forfatterens og andre døves egne samlede erfaringer viktige, så vel som det er for forskningen.

Anerkjennelse (Deafhood) versus krenkelse (CGS og audisme)

For å forstå hva CGS innebærer, må vi først forstå eller oppleve audisme. Derfor begynner forfatteren med begrepet audisme. Audisme betyr diskriminering av døve på grunn av hørselen (s.10). Diskriminering er en form for krenkelse. Jeg vil ta utgangspunkt i den tyske filosofen Axel Honneth sin forståelse av krenkelse:

”[…] ”krenkelse” eller ”fornedrelse” henviser til former for ringeakt eller manglende anerkjennelse. Slike negative begreper betegner en atferd som representerer en urett som ikke dreier seg om å innskrenke subjektenes handlingsfrihet eller påføre dem skade, men som snarere betegner et aspekt ved en skadelig atferd hvor personene krenkes inn i sin intersubjektivt ervervede positive selvforståelse” (Honneth 2008).

Ut fra dette kan vi forstå hvorfor døve er sårbart overfor krenkelseserfaringer og avhengig av andre personers anerkjennelse som mennesker. Honneth mener at det er meningsløst å forstå hva anerkjennelse er uten å oppleve krenkelser. Derfor er det viktig å forstå hva anerkjennelse er, under forutsetning av at vi først forstår hva det betyr å bli krenket. Dette er en moralsk erfaring. For å klare å unngå krenkende opplevelser (negativ moralsk erfaring) er det derfor viktig å erfare at en blir anerkjent for det man er (positiv moralsk erfaring). Dette er noe som jeg forstår ut fra forholdet mellom Deafhood som en kunnskap om anerkjennelse mens CGS og audisme som en kunnskap om krenkelse. På denne tilsvarende måten kan vi si at for å forstå hva Deafhood er, må vi først oppleve CGS og audisme.  Hvorfor er det slik? Fordi anerkjennelse utgjør forutsetningen for menneskeverdet, så vel som en utvikling mot det etiske og solidariske samfunn. Altså forholdet mellom individet (selvtillit, selvrespekt og selvverd) og den sosiale verden (sosial tillit, sosial respekt og sosial verdsettelse). Kamper for anerkjennelse tar da form av døves, som for andres, kamp for positiv verdsetting, for respekt, for rettigheter og for innflytelse. Med dette gis døve mulighet for full selvrealisering (et mål for seg selv). Men dette krever en gjensidig anerkjennelse mellom majoriteten og minoriteten (her: døve som en etnisk minoritet). Krenkelse derimot er en negasjon av anerkjennelse som kjærlighet/vennskap, respekt og ytelse/solidaritet. CGS og audisme er derfor krenkelsesformer som absolutt går utover døves selvtillit, selvrespekt og selvverd som igjen utgjør til sammen et negativt praktisk selvforhold. Samt en negasjon av anerkjennelse for Deafhood. Så lenge døve krenkes av vitensregimene og politikken, er deres praktiske selvforhold lavt. Derfor er tiden moden for at døve nå tar opp kampen om anerkjennelse for deres døvhet og identitet (Deafhood) og deres språk og kultur. 

Jeg vil se nærmere på audisme og 3 nivåer for audisme, som er hentet fra Dirksen Baumann fra University of Gallaudet. Jeg ser for meg at de nivåene innebærer krenkelsesformer som er viktige i forståelsen av anerkjennelse. I tur og orden kan jeg presentere at det individuelle nivået er knyttet til kroppslig overgrep, det institusjonelle til rettighetstap og det ideologiske til sosial nedverdigelse.

Kroppslig overgrep er den første krenkelsesform i Honneths anerkjennelsesteori. Begrepet kroppslig overgrep betyr ulike former for psykisk og fysisk vold og skade på en persons kropp. Her tenker jeg på hvordan det døve barnet/ungdommer opplever den manglende fellesskapelige språkkommunikasjonen. Og hvilke konsekvenser det vil få i videre oppvekst. I verste fall kan konsekvensen av manglende eller mangelfull forståelse for tegnspråkets betydning i den tidlige oppveksten føre til store forstyrrelser i den døves indre liv. Hvis tegnspråket og Deafhood ikke anerkjennes, kan det føre til at det døve barnet opplever manglende stimuli knyttet til emosjonalitet, kognitivitet og sosialitet. Altså vil det praktiske selvforhold bli skjevt utviklet. Med tiden vil den manglende anerkjennelsen for barnets tegnspråk kunne sette sitt preg på hele livet: selve livsviljen blir krenket. Dette er en moralsk skade på interaksjonsmønsteret (Madsen 2011). Mobbing mot eller baksnakking om døve fordi de ikke kan høre, er også krenkelser.

Rettighetstap er den andre krenkelsesform. Dette begrepet betyr negasjoner av respekt og andre former for rettslig anerkjennelse, det vil si når personen i strukturell forstand ekskluderes fra bestemte rettigheter innenfor samfunnet (Honneth 2008).  Eksempel på dette kan hentes fra de døves egne erfaringer i forbindelse med informasjonstilgjengelighet i det offentlige rom. De fleste steder er informasjon tilgjengelig via høytalere og gjennom hørselen. Døve får da ofte ikke med seg de nødvendige informasjoner/beskjeder. De må bruke ekstra krefter på å få med seg informasjon. For mange døve oppleves dette som urettferdig (Madsen 2011).

Sosial nedverdigelse er den tredje krenkelsesform som betyr en negasjon av en persons selvverdsettelse og verdsettelse fra andre personer. Denne krenkelsesformen handler om ulike måter en person kan bli degradert eller avvist på samfunnsmessig sett. Eksempler på dette kan være en arbeidsgivers undervurderende holdninger til døve ansattes ressurser, den negative reaksjonen blant døve på nedleggingen av 3 av 4 skoleavdelinger for døve i kompetansesentrene i Norge osv. Honneth skriver i denne forbindelse at:

”Hvis [det] samfunnsmessige verdihierarkiet er utformet slik at enkelte livsformer eller livssyn blir nedvurdert som mindreverdige eller mangelfulle, så fratas de berørte subjektene enhver mulighet til å gi de egne ferdighetene en sosial verdi” (Honneth 2008).

Forakt i solidaritetens område kan for eksempel manifestere seg ved at en eller flere døve blir ydmyket eller misaktet på en slik måte at deres ferdigheter og evner ikke lenger nyter noen anerkjennelse. Når det gjelder samfunnets utvikling, peker Honneth på den rollen sosiale konflikter og kamper mellom ulike grupper spiller. Han mener at alle har behov for anerkjennelse og at slike kamper/konflikter er et resultat av at dette behovet ikke blir innfridd. Døve har samme behov for anerkjennelse, men får det ikke helt. Derfor oppstår det kamp/konflikter hos døve.  Honneth mener følgelig at mennesket har en moralsk rett til å kjempe for anerkjennelse (Honneth 2010). Dette gjelder alle minoriteter, inkludert de døve, men det gjelder også majoriteten. Honneth mener at hvis den offentlige atmosfæren i et samfunn systematisk gir et negativt bilde av bestemte grupper, vil disse gruppene få vanskelig for å integrere seg og utvikle sin egen identitet i samspill med majoriteten, og hvis ikke minoriteter respekterer det samfunnet de er en del av, blir samfunnets anerkjennelse meningsløs. Like meningsløst er det imidlertid å kreve at minoriteter skal anerkjenne majoriteten, hvis minoritetene ikke interesserer seg for hvordan de kan inkluderes i samfunnets ”anerkjennelsesnett”. Anerkjennelse krever anerkjennelse (Honneth 2010).

Så langt er min forståelse av forholdet mellom anerkjennelse og krenkelse.

Kunnskap om regler for eliminasjon (=fjerning) av krenkelser og skape nye regler/normer

For å oppnå Deafhood mener jeg at det kreves mer enn bare en god medisin for å minske CGS. Når vi snakker om å forstå hva Deafhood er, må vi først forstå hva CGS og audisme er. Dette må vi gjøre en del før vi kan påstå at Deafhood er en god medisin mot CGS. For å kunne gjøre dette, må vi gå gjennom utredninger av en samling av krenkelseserfaringer som døve har, de som er utsatt for CGS og audisme. Fordi krenkelseserfaringer er beskrivende, noe som vi kan ha bruk for å forstå hvordan en døv krenkes i praksis. Dette har forfatteren hentet noen gode eksempler på krenkelseserfaringer hos døve. Hvordan bør vi gjøre dette? Ved å syntetisere de to motsvarende former (Deafhood og audisme/CGS) til et punkt som gir grunnlaget for nye regler og normer som gjelder i samfunnet. Dette er en kunnskap om regler for eliminasjon av nye krenkelser. Det er en tilblivelse eller en emning som gir et bedre samfunnsmiljø. Emning betyr her at det er en forberedelse eller i ferd med å bli til. Dette gir oss mulighet til å skaffe en oversikt over hvordan vi kan forebygge nye tilfeller av CGS og audisme-utsatte situasjoner. Dette skapes nye regler og normer for en gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende i samfunnet der hørende ser på døve som ressurspersoner. Hvis vi skal forstå hva Deafhood er, sier forfatteren med henvisning til Ladds definisjon: ”[Deafhood] er et uttrykk [som] formidler en positiv bekreftelse og aksept av å være døv” og videre: ”Deafhood er en tese om at det å være døv er en positiv verdi for hele mennesket og at Deafhood skal ikke botes som en sykdom” (Erlandsen 2012:58, min oversettelse), er det fordi kunnskap om Deafhood handler om å befri seg fra det oralistiske idealets ”fengselsområde”. Deafhood er et utgangspunkt for en døv eksistens i dens tilhørighet til det samlede døvehistoriske opphav. Dette kan ses i lys av tiden før 1840-årene, den såkalte gullalder for døve, noe som betyr at vi må se helt tilbake til ”utgangspunktet” av døvehistorien. Ja, før skillet mellom hørende og døve fant sted.

Det er interessant at forfatteren skriver om ”Døve forbilder”. Dette er et eksempel på å styrke det praktiske selvforholdet hos døve elever fordi de får muligheten til å kommunisere med døve lærere på en tilstrekkelig måte. Samt at døve lærere har kunnskaper om døv identitet, tegnspråk og døvehistorie og ikke minst og det viktigste: funksjonell tospråklighet i den forstand at døve elever lærer norsk og andre fag på tegnspråk i tillegg til døvekulturkunnskap, tegnspråk som fag, og ikke minst: døvehistorie som fag. For å kunne gjøre dette, mener jeg at døve lærere må anerkjennes som ressurspersoner og er nyttige for døve elevers personlige selvrealisering. Dyktige hørende lærere med gode tegnspråkferdigheter samt gode holdninger til døve som ressurspersoner, er også viktige. 

Og til slutt vil jeg understreke at hvis vi skal overbevise politikere og ulike vitenskapelige idealer, må vi bruke vår egne krenkelseserfaringer som argumentasjon. Deafhood alene holder ikke mål, men audisme og Castberggårdssyndromet er slike krenkelseserfaringer som vi må bruke for å argumentere hvorfor døve har et antropologisk behov for anerkjennelse på lik fot med andre hørende. Vi trenger å bli sett og bli lyttet! Hvis vi klarer å gjøre gjennomslag på sikt, er Deafhood i ferd med å bli en god medisin for døves mentale helse. Derfor gir jeg en stor ros og anerkjennelse til Tomas som forfatter av denne boka. En bok kan gi mange utslag for nye tanker og kreativitet, og ja… ikke minst rom for forandringer!

Summa summarum:

Det er lov å være en stolt Deafhood’er! Det er lov å le av deafness/det orale regimet for deres dumhet og naivitet!

Dette er mine tanker og bidrag til boka Castberggårdssyndrom. 

Litteratur

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet. Döviana

Honneth, A. (2008): Kamp om anerkjennelse

Honneth, A. (2010): ”Med bud om anerkjennelse”. Intervju med Axel Honneth ved Lysaker, O. og Jakobsen, J. i Morgenbladet 3.-9.september 2010

Madsen, Ø. (2011): Hørselshemmedes og døves individualitet og deres sosiale forhold sett i lys av Nietzsches, Foucaults og Honneths filosofi om personlig selvrealisering. Mastergradsoppgave. Universitetet i Bergen