Julen er en tid for omtanke

Er julen en tid for omtanke? (1)

Jeg har opplevd jul 43 ganger. Den 44.gang kommer i år. De gangene som var, kan jeg dessverre ikke huske så mye. Når jeg ser familiens fotoalbumer, får jeg mange gode erindringer.Jeg har vært spedbarn, småbarn, stort barn, ungdom, ung voksen, godt voksen og nå snart middelaldrende voksen. Disse tidene! Det er rart å tenke på. Tiden flyr. Julen er i stadig forandring. Hvordan var julen på 1960-, 1970-, 1980- og 1990-tallet i forhold til 2000-tallet? Når jeg studerer bildene fra de ulike juletidene, kan jeg se en voldsom forandring. Juleklærne, juletingene, julegavene, julepynt, osv. Men jeg lurer på hva som er felles i disse ulike juletidene? Stemningen! Følelser! Solidaritet! Omtanke for mennesker som lider! Glede! Donald Duck og vennene hans! Hva mer? Alltid spesielt med julaften! 

Er julen en tid for omtanke? (2)

Det var en gang jeg var elev på en videregående skole i Horten, har jeg fulgt med i timene i norsk for yrkesfag med glede. Norsk var et av mine favoritter. Da på tampen av halve skoleåret (tror det var i 1985 eller 1986) hadde jeg juletentamen. På den tentamenen satt jeg med en stiloppgave om hva julen betyr for oss mennesker. Jeg tenkte og skrev om forholdet omkring julefeiring i rike og fattige land. Tankegangen var den at vi som bodde i rike land hadde det godt med god mat, varme, flotte gaver, tid til refleksjoner osv. Mens folk i fattige land - hvordan feiret de julen i forhold til rike folk? Jeg antok at de hadde det godt på sin måte, selv om de fortjente bedre levekår. Jeg tenkte likevel at det var en urettferdig verden der skillet mellom rike og fattige, friske og syke, funksjonsfriske og funksjonshemmede, arbeidstakere og arbeidsledige, grådige og gavmilde folk fantes overalt. Etter at den norsktentamenen var over, var det ny tentamen i matematikk noen dager senere. Under den tentamenen, kom min norsklærer bort til meg og ga meg en lapp, og det sto: "Du har gjort en topp tentamen i norsk!". Den fikk jeg en sekser for. Det var på grunn av mine egne refleksjoner som var avgjørende for resultatet. Når det gjelder den stiloppgaven, har jeg tenkt ofte  på i hver eneste jul. Og det gjør jeg fremdeles den dag i dag. Jeg har varme tanker for folk som lider. For de folk som har det godt, som tjener godt, som nyter av makt og som er egoistiske; de klarer det selv (takket være det gale og syke systemet vi har i dagens samfunn). De trenger ikke min anerkjennelse. Det er lidende folk som trenger min anerkjennelse. 

Er julen en tid for omtanke? (3)

Jeg har vært arbeidsledig i snart 1,5 år nå etter min fantastiske mastergrad i filosofi. Jeg har mine gode og vonde år, likevel klarte jeg å oppnå en så høy utdannelse. Dette er en måte som holder meg oppe, og det vil jeg så gjerne ta godt vare på. Jeg har mange venner og familie som støtter meg gjennom disse ulike tidene. I løpet av disse 1,5 år har jeg søkt mange jobber, og har vært innkalt til omtrent like mange intervjuer. Det er en positiv utvikling for min egen del. Jobbintervjuene gir meg verdifulle erfaringer og toleranse for å konstatere at jeg ikke får jobb. Det er ingen selvfølge! Men med min mastergrad i filosofi gjør at jeg er fortsatt attraktiv i arbeidsmarkedet. Dette fikk jeg vite av arbeidsgivere som intervjuet meg, og de oppfordret meg til å være tålmodig og fortsette å søke. Og det akter jeg å fortsette med, og en vakker dag håper jeg å få et napp. Arbeidsmarkedet er hard og tøff for tiden. De beste folk får de beste jobbene! Slik er det bare. Men jeg får nå inntrykk av de fleste arbeidsgivere som mener at jeg mangler erfaring i arbeidspraksis utenom døverelaterte yrker. Jeg har jobbet i 14 år i døverelaterte yrker. En arbeidsgiver i en bedrift mener at arbeidspraksisen min som jeg har hatt i det døverelaterte yrkeslivet tidligere er utslagsgivende i negativ retning. Denne retningen gir meg problemer med å få jobb. Et så oppriktig og ærlig utsagn fra denne arbeidsgiveren får meg til å tenke på unge døve som tar utdannelse. Jeg gir dem stor applaus for å ta høyere utdannelse. Det er deres fremtid! Jeg må likevel komme med en advarsel til unge døve i dag: Ikke ta døverelaterte yrker som en selvfølge! Sats heller på det generelle, ikke-døverelaterte yrkeslivet! Etter en tids arbeidserfaring i ikke-døverelaterte yrker kan gi næring til døverelaterte yrker senere. Dette er mitt dyrebare råd!

Er julen en tid for omtanke? (4)

Gi hverandre ros og ris med mening! Vi mennesker trenger anerkjennelse på en gjensidig og omsorgsfull måte. Dette er en måte som skaper positiv selvrealisering for den enkeltes indre liv. Dette gir utslag for positiv ytre fremtreden i møtet med andre mennesker. Med andre ord: Vi er avhengige av den sosiale verden i positiv retning. Men den sosiale verden i positiv retning er avhengig av oss som bidrar til noe positivt. Altså er forholdet gjensidig betinget! Unngå krenkelser mest mulig. Å være fri for krenkelser finnes ikke, ulike krenkelser finnes overalt i vårt samfunn. Men det er mulig å gjøre det minst som mulig! Da trenger vi bevisstgjøring av anerkjennende holdning. Ingen to mennesker er like og heller ingen et menneske er perfekt! Alle mennesker er feilbarlige! 

     

Jeg ønsker alle mine blogglesere og andre en riktig God Jul, og med beste ønsker om bedre fremtid for alle mennesker uansett bakgrunn, erfaringer, opplevelser og anerkjennelse.

Et stort og varmt hjerte til folk som har det vanskelig!

Kommentar-feltet

Kjære mine blogg-lesere!

Dere som leser mine blogg, har sikkert noe å skrive tilbakemelding eller spørsmål til meg. Jeg har fått tilbakemelding fra mange av mine lesere på at de har problemer med å få til kommentarer inn på bloggens kommentarfelt. Istedet for dette har dere brukt Facebook til å kommentere. Jeg har prøvd å trykke på kommentarfeltet og skrive noe uten at jeg har logget meg inne. Det har vist seg å være vellykket. Jeg forstår ikke hvorfor noen av dere sliter med å få det til når jeg får det til. Dere som har noe på hjertet å skrive noen ord om mine innlegg, vil jeg sette stor pris på at dere prøver å bruke kommentarfeltet istedet for Facebook.   

Med vennlig hilsen

Øyvind

Å være en døv flypassasjer 2

Etter å ha vært i Stockholm i noen dager, er jeg igjen hjemme i Bergen med noen refleksjoner om mine erfaringer som flypassasjer i SAS. Jeg gjorde nøyaktig det samme som jeg gjorde i Bergen før avreisen til Stockholm: Jeg har sagt i fra til skranken på Arlanda om at jeg var døv. Denne beskjeden skjedde i  god tid før ombordstigningen Damen bak skranken var blid og positiv. Hun fortalte at hun skulle informere flyvert-staben om at det skulle være en døv passasjer ombord. Da vi kom ombord i flyet, sto det en papirlapp på oppslagstavla til flyvert-staben: "Sete 20C: Deaf person." Jeg gikk og fant min sete. En av flyvertene sto bakerst i flyet var oppmerksom på at jeg var den døve passasjeren. Hun sto der, smilte og sa: "Velkommen!" på tegnspråk. Virkelig varm velkomst! Jeg gjorde det som jeg pleide: å sette min ryggsekk på plass i luken og satte meg ned. Ingenting spesielt. Som vanlig bød de kaffe på oss. Også "kaffe" på tegnspråk. Resten av turen følte jeg som en av passasjerene. For en herlig følelse!

Ja, jeg er nesten overbevist om at det virkelig lønner seg å si fra til skranken på forhånd at jeg er døv. For da blir flyvert-staben mer oppmerksom på kommunikasjonsløsninger. Som en døv flypassasjer forventer jeg naturligvis å bli behandlet på lik fot med andre passasjerer.

Dere som skal på flyturer, prøv selv! God tur! Dette kan kanskje bidra til erfaringer blant flyvertene på sikt.

Ha fortsatt en fin førjulstid! 

Å være en døv flypassasjer

Etter å ha deltatt i Snakkis-TV (program nr. 10/2012) har jeg bestemt meg for å eksperimentere en forventet erfaring: At flyvertene viser en holdning overfor meg som døv på flyet.

Mandag 3.desember reiste jeg med fly fra Bergen til Stockholm. SAS var flyselskapet mitt. Like før jeg kom inn i flyet, har jeg sagt i fra til skranken om at jeg var døv. De var oppmerksomme på dette og ba meg vise billetten. De tastet inn på dataskjermen for å gjøre de andre flyvertene oppmerksomme på at det var en døv passasjer ombord. Det var vel og gjort.

Jeg var veldig spent på denne eksperimenteringen. Da jeg sammen med andre passasjerer kom inn i flyet, ønsket flyvertene oss velkomne. Jeg fant så min sete. Da jeg satt der, kom en flyvertinne til meg og spurte om det var meg som var den døve passasjeren. Jeg svarte bekreftende på dette, og hun snakket veldig tydelig og lett å forstå. Og ikke bare det, hun brukte også gester og litt kroppspråk som gjorde det forståelig for meg.

Litt senere kom bevertingen. En annen og mannlig flyvert spurte tydelig til meg om jeg ville ha noe å drikke. Jeg ville ha en kopp svart kaffe. Han serverte kaffen for meg på vanlig måte. Jeg følte meg som en vanlig passasjer. Det var behagelig.

For å gjøre reisen mest mulig behagelig og avslappende, kan det lønne seg å si fra til skranken før ombord. Jeg skal gjøre et nytt forsøk når jeg reiser tilbake til  Bergen om noen dager. Da kan jeg si litt mer om mine erfaringer.

Når jeg skriver dette, får dette meg til å tenke på motsetningen: Å ikke si fra til skranken på forhånd. Jeg husker at jeg har opplevd mer eller mindre grad ubehageligheter. Sett at en flyvertinne ikke skjønte hva jeg sa, så ville jeg føle meg litt forlegen på grunn av kommunikasjonssvikt. Vet at det å skrive lapp og vise det til flyvertinnen hva jeg har å si. Men om noen av flyvert/vertinnene kan tegnspråk? Eller veldig tydelig i kommunikasjonen om han/hun visste på forhånd?

Min erfaring er som forventet: Det er egentlig ingen skam å si fra at jeg er døv før ombord. Og holdningene hos flyvert/-vertinnene er bedre. De er profesjonelle.

Det kan være lurt om Ål folkehøgskole og kurssenter for døve inviterer ansatte i ulike reisebransjer til informasjons- og tegnspråkkurs?

Håper mine tanker deler med dere som leser dette innlegget og prøve selv.