Er det noen sammenheng mellom psykisk helse og fjellvandring?

Hvorfor går folk på fjellturer? Du sier dette kanskje fordi du føler deg fri fra forpliktelser eller du har et behov for å trekke deg tilbake for å tenke og reflektere over ting som opptar deg? Eller sier du dette fordi fjellet tiltrekker deg? 

Jeg har gått mange fjellturer og har fått erfare mange positive opplevelser fra ulike steder i den norske fjellheimen. Av og til reflekterer jeg over hvorfor fjellet fascinerer meg meget. Gjør du? For meg er fjellene meget vakre og skjønne. De nærer noe positivt inn i min kropp og sinn/bevissthet. Jeg føler harmoni med fjellene. Jeg snakker gjerne med dem gjennom refleksjoner. 'Jeg' og 'meg' er i dialog med hverandre. Gjør du?

Noen har fortalt meg at folk som går på fjellturer har psykiske problemer/lidelser. For en påstand ...

Psykiske problemer? Hva betyr det? Det kan være angst, depresjoner, kroniske smerter, kroniske utmattelser, psykoselidelser, sammensatte lidelser, sinneproblemer, spillavhengighet, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, søvnproblemer osv. Hva har disse med fjellvandring å gjøre? Hva om det finnes mennesker som har psykiske problemer, ikke orker å gå på fjellturer? Kanskje dels fordi de mangler motivasjon, dels fordi psykiske lidelser tar all energi fra dem? Kanskje jeg kan invitere deg til å tenke gjennom og reflektere over dine egne opplevelser som betyr noe i den psykiske helse sammen med meg? 

Det lønner seg at vi tenker sammen om det personlige og det generelle nivået med utgangspunkt i egne og felles erfaringer først, for så å reflektere over sammenhengen mellom psykisk helse og fjellvandring.

Personlig nivå forstår jeg den enkeltes selvopplevde livserfaringer. Det er altså du som besitter livserfaringene og det er nettopp disse erfaringene som former deg slik den du er. Livserfaringene er viktige fordi de er både små og store livsprosjekter som uttrykker seg med tiden. For å kunne få frem disse, er undringen og refleksjonen særlig viktige verktøy for å finne uttrykk. Den er personlig og levende. Du kan bruke undringen og refleksjonen din til å prøve å formulere dine egne livserfaringer på en livsnær og egen måte. Hvordan kan du komme deg frem til disse? Du kan for eksempel snakke med en samtalepartner, en venn eller et familiemedlem som du er fortrolig med. Det finnes også profesjonelle samtalepartnere som du kan snakke ut med, og disse samtaleprofesjonene kan  være teologer, psykologer, sosionomer, filosofiske praktikere etc.

Når det gjelder det generelle nivået, tenker jeg på det typiske og fellesskapelige ved mennesket. Med andre ord kan det sies det gjennomsnittlige mennesket. Det blir liksom en ferdigspikret livsramme for en og alle. Og dette kan skape problemer for det enkelte mennesket sammenlignet med det generelle. Ikke alle mennesker er like, heller ikke to mennesker er like. For å forstå dette skillet, kan jeg illustrere et enkelt eksempel:

Gudbrandsdalsost er et norsk kulturprodukt som kommer fra geiter. Den er en brunost med søtlig, karamellaktig smak og et tydelig preg av geitemelk. Den egner seg godt som pålegg på brød, knekkebrød og vafler. Denne osten høres godt ut? Liker du brunost? Jeg gjør det. Men jeg forventer ikke at alle liker denne osten. Mange turister fra andre land liker ikke brunosten, men det finnes også mange av dem som liker den. Mer eller mindre ... Smakopplevelser er personlig. Brunosten som et norsk kulturprodukt er generelt for det norske samfunn og en reklame for andre land. Ikke alle nordmenn liker brunost. Men de fleste gjør det.  

Er du med?

Over til spørsmålet om sammenhengen mellom psykisk helse og fjellvandring ...

Hva tenker du nå når vi har tenkt på skillet mellom det personlige og det generelle i dette spørsmålet?

Ikke alle liker fjellvandring, tenker du? Kanskje noen foretrekker bylivet fremfor fjellivet? Eller sjølivet?

Ikke alle er like, tenker du kanskje?

Vel ... den påstanden ... Kan det tenkes slik at fjellvandring har en helsebringende effekt for alle uansett om man har psykisk lidelse eller ikke? 

Eksempler:

Det finnes mange friske mennesker som elsker å gå på fjellturer ... Hva er helsebringende effekt for dem? Hva tenker du? Livskvalitet forbedres? Hørt om uttrykket: Fjellvandring gjør godt for både kropp og sjel? 

Det finnes mennesker som sliter med psykiske problemer, som elsker å gå på fjellet ... Hva er helsebringende effekt for dem? Kan slike fjellopplevelser lindre deres psykiske lidelser? 

Noen leger sier: Mosjoner mer og bli friskere. Hva tror du dette budskapet betyr?

Kan vi konkludere med dette at det ikke er nødvendigvis at folk som går på fjellturer, har psykiske problemer? Folk har virkelig godt av å mosjonere og oppleve noe vakkert, noe skjønt ... Om man velger å dra på fjelltur, båttur, byferie eller lignende, så er det helsebringende effekt uansett lidelser eller ikke.  

Dagens ord: Ingen to mennesker er like! Hvert eneste menneske finner ut av seg selv hva som er den beste helsebringende effekt for dem, det være seg sjølivet, fjellivet, bylivet, hyttelivet, livet på landet, på utedo, i soverommet osv. Vi er FORSKJELLIGE!

Spis sakte!

Vi lever i en travel verden. Det er mange årsaker til denne travelheten. Mennesket hadde levd gjennom generasjoner tilbake i tid som steinalder, oldtid, middelalder, renessanse, opplysningstid og vår nyere tid. Denne travelheten skaper stress. Den kan utløse ulike sykdommer. Tenk deg: Hvordan var stressnivået for mennesker i de forskjellige tider? Forskjellige eller omtrent det samme, tenker du? Stress påvirker vår hverdag. Men stress i seg selv... den er ikke det samme i de ulike tidene, hvis vi tenker strukturelt. Hver sin tids stress har sin karakter. Like forskjellige i sine tider som hvert menneske er forskjellige. Forskjellige erfaringer, bakgrunn, opplevelser osv. Vårt samfunn har forandret seg mye fra for eksempel renessansen til vår egen tid. 

Hvordan er dine spisevaner i dag? Hvordan var spisevanene for mennesker som levde i de ulike tidene?

Min egen situasjon

Jeg er ofte en travel person. Når jeg er inne i en travel situasjon, er det fordi ting må forberedes til noe. For eksempel å reise til foredragoppdrag, seminarer, møter, jobbintervju osv. Dette fører lett til at jeg kan ha lite tid til å gjøre noe annet enn forberedelsene, reiser osv. Alt blir så fokusert. Jeg pleier til å sove til siste liten før jeg skal stå opp for å gjøre meg klar til å reise. Tidsøkonomi... hvordan er den for meg?   Dette påvirker så klart mine spisevaner. Disse vanene har gjort meg ubevisst. Jeg kan spise veldig fort uten å tenke på å nyte maten. Med tiden har jeg lagt merke til at jeg har mageproblemer. 

Hva kan du og jeg gjøre med det?

Nå stopper vi opp og reflekterer over våre spisevaner. Hva kan vi gjøre for å endre vår holdning til våre egne kropper? Hva tenker du? Hvordan er våre følelser til maten? Når sultefølelsen kaller, tenker vi mat. Naturligvis. Hvordan gjør vi når denne følelsen kaller? Hva gjør du? Vanligvis gjør jeg slik at jeg forter meg i å få maten inn i magen for å dekke denne sultefølelsen. Men stopp litt... tenk på hvordan magesekken fungerer som et kroppslig organ... Magesekken er en viktig del av vår kropp. Hvordan vil denne sekken trives? Dens oppgave er å mose maten, sortere viktige stoffer som kroppen trenger og eliminere avfall som kroppen ikke trenger. Hvordan er det å mose maten? Tenk deg at du trer inn i rollen som en magesekk... du moser noe... liker du å mose bløte eller harde mengder? Hvis du spiser fort og får inn nokså harde mengder i magen, har magesekken en stri jobb med å mose mengden. Vil den trives? Hvis du tygger 32 ganger og sakte, vil du levere bløte mengder til magesekken. Vil den trives? Svaret finner du ut av selv.

I den siste tiden har jeg fått mageproblemer på grunn av stress-spising. Hva kan jeg da gjøre for å endre dette? Jeg tenker meg at det er så skjønt å bruke tiden godt til å nyte maten, smake og fordøye godt. Mine følelser for maten må endres ved å endre min holdning til den og min egen kropp. Da står jeg opp halv time før, slik at jeg har god tidsøkonomi. Tidligere hadde jeg pleid å sove til siste liten før frokost. Jeg hadde holdt brødskiven i hånden mens jeg spiste. I dag legger jeg skiven ned på tallerkenen for at jeg kan tygge sakte og 32 ganger før mengden i munnen skal ned i magen. Eller om det er middag, legger jeg gaffelen og kniven ved tallerkenen for å nyte maten i munnen. Det føles godt. Samtidig gir denne tyggingen meg muligheten til å reflektere over ting som opptar meg. For eksempel på hva jeg gjorde i morges, igår eller siste uker som hadde gått osv. Eller hvordan jeg opplever smaken av det jeg spiser og sammenligne med andre pålegg. Eksperimentere... 

Dette høres lukrativt ut? Men godt for kroppen. 

Øyvind

Døves Tidsskrift som papirutgave er avleggs?

Døves Tidsskrift (DT) som papirutgave, er et koselig blad. For meg som leser dette bladet, har gleden av å lese. Mange er helt sikkert enige med meg. Gjør du?

DT er altså et informasjonsblad som døve og hørende tegnspråkbrukere leser og holder seg ajour med hva som skjer i døvesamfunnet.

Men DT som papirutgave er ganske gammeldags og er på vei til å gå ut på dato. Hvis denne type papirutgave er i forvitring med tiden, så er det på tide å vurdere DT sin fremtid. Kanskje vil DT i fremtiden være et elektronisk tidsskrift eller i nyere ide: E-avis for døve i et nytt navn der fortløpende informasjoner kommer inn, både i norsk og internasjonalt format mot abonnement?  Bladet Tegn og Tale hadde sin tid. Navnet Døves Tidsskrift overtok navnet på dette tidsskriftet på 1960-tallet, fordi det var tidsriktig å bytte navnet. Kanskje Døves Tidsskrift er avleggs og trenger nytt navn i form av E-tidsskrift?

Til tross for at mye av stoffet i DT er gått ut på dato for oss som følger med i sosiale medier som Facebook, Twitter, Deafnet.no, YouTube, Myspace, Google+ eller el.lign. der døves nyheter strømmer fortløpende inn. E-aviser kommer det mer og mer av. For eksempel har VG+, Dagbladet, Aftenposten og flere begynt med E-aviser mot abonnement. Så hvorfor kan ikke det nye Døves Tidsskrift også gjøre det samme?

Begrepet ‘sosiale medier’ er kanaler som ved hjelp av internett eller webbasert teknologi åpner for samhandling eller kommunikasjon mellom to eller flere mennesker. Vi er derfor inne i en overgangsfase fra «papiralderen» til «dataalderen», der vi bruker mindre og mindre aviser/tidsskrifter el.lign. i papirutgave og kommer mer og mer inn i sosiale medier. I dag koster det mye å drive med papirutgave, og det kommer til å koste mer ettersom vi mer og mer er aktive i sosiale medier. Og det er allerede begynt.

For meg som hører i min generasjon synes at det er vemodig at «papiralderen» er i ferd med å forvitres. Men samtidig kan sosiale medier gi mange fordeler:

·         Er du mye ute og reiser, er sosiale medier løsningen for deg som ønsker fortløpende informasjoner.

·         Er du på jobb og ønsker å lese aviser der det ikke finnes aviser i papirutgave, kan du lese den digitale avisen på din PC eller Ipad.

·         Er du miljøbevisst og ønsker å bruke mindre papir, kan sosiale medier være løsningen for deg.

Flere fordeler?

Ulemper:

Mange eldre mennesker er ennå ikke trygg på sosiale medier. Det er derfor vi er inne i en overgangsfase. Både min generasjon og den neste generasjon blir mer trent i bruken av sosiale medier når vi blir eldre. 

Flere ulemper?

Hvorfor ikke skape E-tidsskrift eller –avis for døve i med mulighet for fortløpende informasjoner?

Noe for deg? For oss?

Intet eller ingenting som tvinger våre valg

Verden består av mange muligheter. Den består også av forskjellige ting som vi kan betrakte og kjenne på. Disse er rå kjensgjerninger. En kjensgjerning betyr faktum eller noe som det er sikkert bevis for. 

Men er det mulig for å skape mening i vårt eget liv? Er de like sikre som noe annet som det er sikkert bevis for? Vi kommer jo til ingenting ved fødselen. Vi har ingen forutbestemte plan for livet vårt. Derfor må vi velge. Vi har et ansvar for vårt eget liv. Men vi har også et ansvar for andre mennesker gjennom våre valg og handlinger. 

Ved å velge ut av bevisstheten skaper du din egen verden. I dette ligger din frihet. Med denne frihet er du dømt til å velge. Å velge betyr å slå inn på eller å satse på. Det finnes ikke noen evige verdier eller normer som du kan rette deg etter. Verdiene og normene endrer seg hele tiden. De valg du gjør, er mye viktigere. Hvorfor? Hvis Gud ikke finnes, så har mennesket ikke noen egentlig natur å falle tilbake på. Fremstill at en pasient har vært syk lenge, og så ut til å komme seg. Men fikk plutselig et tilbakefall. Det kunne for eksempel være en kreftsvulst eller en annen alvorlig sykdom. Dette kunne være et svar som vi måtte akseptere hvis legene ikke kunne hjelpe. Dette er en måte å falle tilbake på. Men hvis du kommer fra intet og ennå ikke vet hvor du kommer fra, så har du ingenting å falle tilbake på. Ordet intet betyr noe som ikke er, finnes ikke eller ingenting. Intet er et tomrom. Og heller ikke vet du hva som skjer etter livet, altså døden. På en måte kan vi si at du kommer fra intet og kommer til intet. Mellom disse to intetheter er det ditt liv, din eksistens. Derfor er det ingen vits å spørre om meningen med livet. Så lenge du ikke vet hva meningen med livet er, så må du selv skape den gjennom valg og handling. Du er steinhuggeren i ditt liv. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre mener at så lenge du lever, må du skape denne meningen for ditt liv. Det gjelder for alle mennesker som lever. Han mener dette fordi livet skal ha mening. Jeg forstår det slik at det er du som må skape mening med livet ditt. Vi andre kan ikke skape mening for deg. Et berømt sitat fra Sartre: «Eksistensen går forut for essensen.»  En annen formulering kan benyttes: Eksistensen går foran essensen. En essens betyr en mulighet eller en kjerne. Du må ha grunnleggende betingelser for å skape deg selv i tilblivelse, det vil si det å bli til eller framvekst.

Eksempel:

Fremstill deg at du ønsker å bli lege. Du må ha de betingelser for å kunne bli lege. Du blir ikke lege før du oppfyller disse. Essensen ligger i at du drømmer om å bli lege og har derfor satt opp som mål. Betingelsene i denne sammenhengen er at du må ha gode karakterer fra den videregående skole for at du kommer inn på en medisinsk utdannelse. At du går gjennom dette studiet, må du ta teori og praksis før du blir en godkjent lege. Når du endelig arbeider som godkjent lege, har du denne eksistensen som lege.

Hva ønsker du å bli? Ditt valg!

Øyvind

Om døv erkjennelse

«Vi er fremmede for oss selv, vi som søker kunnskap, fremmede for oss selv – og det er en grunn til det. Aldri har vi aktivt søkt etter oss selv – hvordan skulle vi da en dag kunne finne oss? Det er en viss sannhet i ordene: "Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være" (Matt 6,21); vår skatt er hvor våre kunnskapsbier holder til. Vi er stadig på vei dit, som skapninger med vinger og samlere av åndens honning, vi bekymrer oss dypt og inderlig bare om én ting – å bringe noe hjem» (Nietzsche 2010:7).

Erkjennelse 

Å erkjenne betyr å bli klar over eller å innrømme noe. Det er vanskelig å forstå at vi er fremmede for oss selv. Det er også vanskelig å innrømme at det er mye vi ikke vet. Hvis vi skal erkjenne en bestemt situasjon, må vi prøve å forstå sammenhengen i den. Hva betyr dette? La oss forestille oss en lege som behandler en pasient. Hun behandler pasienten slik hun har lært i løpet av sin medisinske utdanning. Kan vi alltid være sikre på at legen tar riktig beslutning? Hva om hun gjør en feil? Vil hun innrømme feilen, eller vil hun benekte den på grunn av sin utdanning? Legens profesjonelle stolthet er på spill. På den ene siden, hvis legen erkjenner feilen, hva vil pasienten si? På den andre siden, hvis legen benekter feilen og forsvarer sin profesjonelle ære, hva vil pasienten si? Pasienten stoler på legen og forventer at han blir kurert eller frisk. "Han går dit han tror skatten er. Men hva skjer hvis han ikke finner den?" Jeg forstår at pasienten er avhengig av legen og har stor respekt for henne. Uansett hva legen sier, vil pasienten følge rådene. Dette minner meg om forholdet mellom en disiplinert offiser og en menig i militæret. Hva offiseren befaler, skal menigen utføre! Dette betyr at pasienten, som menigen, er underlagt autoritet og underdanig. Med dette som utgangspunkt, vil jeg dele mine egne erfaringer som en døv person.

Erfaringer som døv Jeg gikk på en døveskole i ti år (1975-1985). Mine erfaringer derfra var en blanding av gode og dårlige opplevelser. Jeg bodde på skolens internat det første året, og de ni siste årene bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Da jeg bodde hjemme, tilbrakte jeg mye tid i nærmiljøet mitt, som bestod av hørende mennesker. Når jeg refererer til nærmiljøet mitt, mener jeg min familie og mine venner som bodde i nærområdet der jeg vokste opp. Jeg var den eneste døve personen i nærmiljøet inntil jeg var 12 år gammel, da et døvt ektepar flyttet til området. Jeg ble kjent med dem gjennom tegnspråk, og vi utviklet et nært vennskap. Men tilbake til døveskolen... Der fikk jeg undervisning hvor lærerne stort sett brukte talespråk og tegnspråk. Sammenlignet med andre døve som måtte gjennomføre streng oral undervisning, følte jeg meg heldig som hadde lærere som brukte en kombinasjon av talespråk og tegnspråk.

Jeg hadde imidlertid noen negative opplevelser på døveskolen. En av dem var da jeg ble tvunget til å bruke høreapparat. Jeg hatet det. Hver morgen måtte alle elevene stille opp i rekke for morgensamling, hvor rektor leste dagens kunngjøringer. Han kontrollerte alltid om alle hadde på seg høreapparatene. Hvis en elev ikke bar dem, ble han innkalt til rektors kontor for en samtale. Jeg opplevde dette et par ganger, og rektor var veldig alvorlig og tvang meg til å bruke høreapparatene. Etter morgensamlingen tok jeg dem alltid av med en gang. Jeg hatet virkelig dem. Jeg ville heller være døv og leve på mine egne premisser.

Jeg hadde også en annen ubehagelig opplevelse. Det skjedde da jeg fikk lov til å overnatte på internatet én gang i uken i forbindelse med svømming. Jeg oppdaget at noen av internatansatte førte logg over ulike hendelser og bevegelser på internatet. For eksempel, hvis en eller flere elever oppførte seg dårlig, ble alt nøye loggført. Jeg forstod ikke med en gang hvorfor dette ble gjort. Men senere, da jeg jobbet på et kompetansesenter, fikk jeg i oppgave å rydde opp på loftet, hvor alt skulle arkiveres i statsarkivet. Der fant jeg gamle loggbøker. Det var sjokkerende lesning. Hva var hensikten med all denne loggføringen? Imidlertid, da jeg studerte filosofi på masternivå, ble jeg kjent med den berømte franske filosofen Michel Foucaults verk, "Overvåkning og straff." Der står det at institusjoner ofte fører logg over alt som skjer. I hver minste detalj. Da forstod jeg at denne loggføringen var en form for kontroll over døve elever som bodde på internatet. Kontrollen hadde som mål å forme og påvirke døve elevers bevegelser og oppførsel i samsvar med samfunnets idealer og for å forstå hvilke krefter som påvirket dem. Dette betydde at døve elever ble fullstendig manipulert og tilpasset idealene som var pålagt av de "overordnede." Dette var en grusom tanke, fordi det betydde at døve elever ble fratatt retten til å være naturlige og ekte. Vi ble tvunget til å underkaste oss mekanismer som skulle få oss til å passe inn i samfunnets normer og idealer. Det var en undertrykkende opplevelse som mange av oss bar med oss.

Så, mens vi stadig er på vei mot våre kunnskapsbier, ser det ut til at vi ikke kan finne dem! Bikubene våre er skjult for oss av de som er i maktposisjon. De peker oss i andre retninger, bort fra vår ekte selv. Ja, de sender oss på ville veier!

Vi søker og søker, men hvordan kan vi finne de rette veiene til våre bikuber og dermed til oss selv?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2010): Moralens genealogi. Oslo: Spartacus forlag

Om møtet med Securitas-vakt

En selvopplevd situasjon

Jeg har vært mye på reise i den siste tiden i forbindelse med jobb, familiebesøk og futsal-landslaget. Det var en gang jeg tok toget fra Oslo S til Gardermoen for å rekke et fly. Da jeg ankom Gardermoen, gikk jeg med en gang inn for sikkerhetskontroll. Der var det en kvinnelig Securitas-vakt som sto for å kontrollere bagasje og reisende, og hun sa noe til meg. Jeg forsto henne ikke. Jeg pekte med fingeren på øret og ristet på hodet (i den betydningen av at jeg ikke hører). Da brukte hun tegnspråk. Vi kommuniserte på tegnspråk. Fantastisk! Jeg har fått inntrykk av at hun var CODA. Så dyktig i tegnspråk var hun! Jeg brukte ikke stemme da jeg pratet med henne. Hun forsto meg alt.  

Kort refleksjon over situasjonen 

Hva opplevde jeg i situasjonen? Et ord dukket opp for meg: BEHAGELIG og BEFRIENDE! Hun viste respekt for meg som reisende. Jeg viste respekt for henne som Securitas. GJENSIDIG RESPEKT! Her følte jeg meg ikke døv. Men som MENNESKE! Tenk om hele det norske samfunnet kunne tegnspråk i tillegg til talespråket, da ville det gå lettere for både døve og hørende å være inkludert med hverandre.

Øyvind

Om tenkning og handling

Handling

Om morgenen står jeg opp, går til badet for å vaske meg. Etter vasken kler jeg på meg klærne. Så går jeg til soverommet til min sønn, Filip, for å vekke ham. Mens han kjemper for å bli våken, går jeg til kjøkkenet for å gjøre i stand frokost, samt ordne med kaffe til meg selv. Etter en stund kommer Filip til bords for å spise sammen med meg. Vi prater litt sammen mens vi spiser. På tampen av frokosten lager jeg matpakke til Filip mens han går til badet for å pusse tennene sine. Jeg rydder vekk frokosten fra bordet. Kort etter gjør Filip seg klar med skolesekken og gå til skolen. Etter at han har dratt, går jeg til skrivebordet for å arbeide. Slik er hverdagen i annenhver uke med Filip. 

Refleksjon over handlingen

Når jeg ser tilbake i tid med den handlingen som beskrevet over, ser jeg at jeg gjør noe uten å tenke. Handlinger uten å tenke? Går det an? Jeg gjør sånn hver dag når jeg har Filip hjemme hos meg. Det er en form for vane. Når jeg handler ofte etter samme mønster hver dag, går jeg lett over til et nivå der jeg ikke tenker klart. Selv om jeg er meg bevisst på at det er jeg som er den handlende, men tenker ikke over selve handlingen. Er vi mennesker programmert etter mønstre? Et mønster som skaper oss til vanemennesker? En slik holdning gjør at vi ikke reflekterer over hva som har skjedd eller hva som ble gjort, og ikke minst hvorfor. Kanskje vi tenker for lite om vårt liv? 

Jeg tenker for eksempel på en tur i Jotunheimen jeg gikk alene i sommer i fjor ... etter turen reflekterte jeg over hvor lite jeg egentlig opplevde turen. Kanskje jeg hadde andre tanker mens jeg gikk turen, for deretter å oppdage at jeg faktisk ikke hadde opplevd selve turen! Turen som skulle være så koselig og gi masse utsikt, ble "forstyrret" av tanker som surret i hodet mitt. På samme måte er det når du spiser deilig middag sammen med gode venner. Masse livlig prat og diskusjoner. Så spiser du alt, for deretter å oppdage at du ikke husker hvordan maten smakte! Diskusjonene forstyrret smaksopplevelsene. Du reflekterer over dette og tenker på hvordan du kan oppleve matsmaken neste gang!

Denne handlingen ovenfor viser et eksempel på min egen refleksjon over hvordan jeg forbereder en morgenstund med Filip uten å tenke klart. Men hvis jeg forestiller meg at jeg nå er 60 år og reflekterer over denne handlingen, vil jeg helt sikkert tenke på at det var en fin tid. En kvalitetstid med Filip. En slik reflektert holdning til livet kan berike min egen livserfaring. 

Tanker om denne refleksjonen
Det er viktig å stoppe opp av og til for å reflektere over hva man har gjort. Ha tid til seg selv. Eller med andre ord: ha omsorg for seg selv/dra omsorg for seg selv/ta vare på seg selv. En slik prosess fra handling til refleksjon danner livserfaringen. Man øker selvinnsikten gjennom å stille spørsmål til seg selv: hva-hvem-hvordan-hvilke-hvorfor. Men man glemmer at man kan være selvhjulpen. Å reflektere er nettopp en fin måte å hjelpe seg selv på.

Hva er et liv uten refleksjon?


Øyvind