Om døv erkjennelse

«Vi er fremmede for oss selv, vi som søker kunnskap, fremmede for oss selv – og det er en grunn til det. Aldri har vi aktivt søkt etter oss selv – hvordan skulle vi da en dag kunne finne oss? Det er en viss sannhet i ordene: "Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være" (Matt 6,21); vår skatt er hvor våre kunnskapsbier holder til. Vi er stadig på vei dit, som skapninger med vinger og samlere av åndens honning, vi bekymrer oss dypt og inderlig bare om én ting – å bringe noe hjem» (Nietzsche 2010:7).

Erkjennelse 

Å erkjenne betyr å bli klar over eller å innrømme noe. Det er vanskelig å forstå at vi er fremmede for oss selv. Det er også vanskelig å innrømme at det er mye vi ikke vet. Hvis vi skal erkjenne en bestemt situasjon, må vi prøve å forstå sammenhengen i den. Hva betyr dette? La oss forestille oss en lege som behandler en pasient. Hun behandler pasienten slik hun har lært i løpet av sin medisinske utdanning. Kan vi alltid være sikre på at legen tar riktig beslutning? Hva om hun gjør en feil? Vil hun innrømme feilen, eller vil hun benekte den på grunn av sin utdanning? Legens profesjonelle stolthet er på spill. På den ene siden, hvis legen erkjenner feilen, hva vil pasienten si? På den andre siden, hvis legen benekter feilen og forsvarer sin profesjonelle ære, hva vil pasienten si? Pasienten stoler på legen og forventer at han blir kurert eller frisk. "Han går dit han tror skatten er. Men hva skjer hvis han ikke finner den?" Jeg forstår at pasienten er avhengig av legen og har stor respekt for henne. Uansett hva legen sier, vil pasienten følge rådene. Dette minner meg om forholdet mellom en disiplinert offiser og en menig i militæret. Hva offiseren befaler, skal menigen utføre! Dette betyr at pasienten, som menigen, er underlagt autoritet og underdanig. Med dette som utgangspunkt, vil jeg dele mine egne erfaringer som en døv person.

Erfaringer som døv Jeg gikk på en døveskole i ti år (1975-1985). Mine erfaringer derfra var en blanding av gode og dårlige opplevelser. Jeg bodde på skolens internat det første året, og de ni siste årene bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Da jeg bodde hjemme, tilbrakte jeg mye tid i nærmiljøet mitt, som bestod av hørende mennesker. Når jeg refererer til nærmiljøet mitt, mener jeg min familie og mine venner som bodde i nærområdet der jeg vokste opp. Jeg var den eneste døve personen i nærmiljøet inntil jeg var 12 år gammel, da et døvt ektepar flyttet til området. Jeg ble kjent med dem gjennom tegnspråk, og vi utviklet et nært vennskap. Men tilbake til døveskolen... Der fikk jeg undervisning hvor lærerne stort sett brukte talespråk og tegnspråk. Sammenlignet med andre døve som måtte gjennomføre streng oral undervisning, følte jeg meg heldig som hadde lærere som brukte en kombinasjon av talespråk og tegnspråk.

Jeg hadde imidlertid noen negative opplevelser på døveskolen. En av dem var da jeg ble tvunget til å bruke høreapparat. Jeg hatet det. Hver morgen måtte alle elevene stille opp i rekke for morgensamling, hvor rektor leste dagens kunngjøringer. Han kontrollerte alltid om alle hadde på seg høreapparatene. Hvis en elev ikke bar dem, ble han innkalt til rektors kontor for en samtale. Jeg opplevde dette et par ganger, og rektor var veldig alvorlig og tvang meg til å bruke høreapparatene. Etter morgensamlingen tok jeg dem alltid av med en gang. Jeg hatet virkelig dem. Jeg ville heller være døv og leve på mine egne premisser.

Jeg hadde også en annen ubehagelig opplevelse. Det skjedde da jeg fikk lov til å overnatte på internatet én gang i uken i forbindelse med svømming. Jeg oppdaget at noen av internatansatte førte logg over ulike hendelser og bevegelser på internatet. For eksempel, hvis en eller flere elever oppførte seg dårlig, ble alt nøye loggført. Jeg forstod ikke med en gang hvorfor dette ble gjort. Men senere, da jeg jobbet på et kompetansesenter, fikk jeg i oppgave å rydde opp på loftet, hvor alt skulle arkiveres i statsarkivet. Der fant jeg gamle loggbøker. Det var sjokkerende lesning. Hva var hensikten med all denne loggføringen? Imidlertid, da jeg studerte filosofi på masternivå, ble jeg kjent med den berømte franske filosofen Michel Foucaults verk, "Overvåkning og straff." Der står det at institusjoner ofte fører logg over alt som skjer. I hver minste detalj. Da forstod jeg at denne loggføringen var en form for kontroll over døve elever som bodde på internatet. Kontrollen hadde som mål å forme og påvirke døve elevers bevegelser og oppførsel i samsvar med samfunnets idealer og for å forstå hvilke krefter som påvirket dem. Dette betydde at døve elever ble fullstendig manipulert og tilpasset idealene som var pålagt av de "overordnede." Dette var en grusom tanke, fordi det betydde at døve elever ble fratatt retten til å være naturlige og ekte. Vi ble tvunget til å underkaste oss mekanismer som skulle få oss til å passe inn i samfunnets normer og idealer. Det var en undertrykkende opplevelse som mange av oss bar med oss.

Så, mens vi stadig er på vei mot våre kunnskapsbier, ser det ut til at vi ikke kan finne dem! Bikubene våre er skjult for oss av de som er i maktposisjon. De peker oss i andre retninger, bort fra vår ekte selv. Ja, de sender oss på ville veier!

Vi søker og søker, men hvordan kan vi finne de rette veiene til våre bikuber og dermed til oss selv?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2010): Moralens genealogi. Oslo: Spartacus forlag

Om møtet med Securitas-vakt

En selvopplevd situasjon

Jeg har vært mye på reise i den siste tiden i forbindelse med jobb, familiebesøk og futsal-landslaget. Det var en gang jeg tok toget fra Oslo S til Gardermoen for å rekke et fly. Da jeg ankom Gardermoen, gikk jeg med en gang inn for sikkerhetskontroll. Der var det en kvinnelig Securitas-vakt som sto for å kontrollere bagasje og reisende, og hun sa noe til meg. Jeg forsto henne ikke. Jeg pekte med fingeren på øret og ristet på hodet (i den betydningen av at jeg ikke hører). Da brukte hun tegnspråk. Vi kommuniserte på tegnspråk. Fantastisk! Jeg har fått inntrykk av at hun var CODA. Så dyktig i tegnspråk var hun! Jeg brukte ikke stemme da jeg pratet med henne. Hun forsto meg alt.  

Kort refleksjon over situasjonen 

Hva opplevde jeg i situasjonen? Et ord dukket opp for meg: BEHAGELIG og BEFRIENDE! Hun viste respekt for meg som reisende. Jeg viste respekt for henne som Securitas. GJENSIDIG RESPEKT! Her følte jeg meg ikke døv. Men som MENNESKE! Tenk om hele det norske samfunnet kunne tegnspråk i tillegg til talespråket, da ville det gå lettere for både døve og hørende å være inkludert med hverandre.

Øyvind

Om tenkning og handling

Handling

Om morgenen står jeg opp, går til badet for å vaske meg. Etter vasken kler jeg på meg klærne. Så går jeg til soverommet til min sønn, Filip, for å vekke ham. Mens han kjemper for å bli våken, går jeg til kjøkkenet for å gjøre i stand frokost, samt ordne med kaffe til meg selv. Etter en stund kommer Filip til bords for å spise sammen med meg. Vi prater litt sammen mens vi spiser. På tampen av frokosten lager jeg matpakke til Filip mens han går til badet for å pusse tennene sine. Jeg rydder vekk frokosten fra bordet. Kort etter gjør Filip seg klar med skolesekken og gå til skolen. Etter at han har dratt, går jeg til skrivebordet for å arbeide. Slik er hverdagen i annenhver uke med Filip. 

Refleksjon over handlingen

Når jeg ser tilbake i tid med den handlingen som beskrevet over, ser jeg at jeg gjør noe uten å tenke. Handlinger uten å tenke? Går det an? Jeg gjør sånn hver dag når jeg har Filip hjemme hos meg. Det er en form for vane. Når jeg handler ofte etter samme mønster hver dag, går jeg lett over til et nivå der jeg ikke tenker klart. Selv om jeg er meg bevisst på at det er jeg som er den handlende, men tenker ikke over selve handlingen. Er vi mennesker programmert etter mønstre? Et mønster som skaper oss til vanemennesker? En slik holdning gjør at vi ikke reflekterer over hva som har skjedd eller hva som ble gjort, og ikke minst hvorfor. Kanskje vi tenker for lite om vårt liv? 

Jeg tenker for eksempel på en tur i Jotunheimen jeg gikk alene i sommer i fjor ... etter turen reflekterte jeg over hvor lite jeg egentlig opplevde turen. Kanskje jeg hadde andre tanker mens jeg gikk turen, for deretter å oppdage at jeg faktisk ikke hadde opplevd selve turen! Turen som skulle være så koselig og gi masse utsikt, ble "forstyrret" av tanker som surret i hodet mitt. På samme måte er det når du spiser deilig middag sammen med gode venner. Masse livlig prat og diskusjoner. Så spiser du alt, for deretter å oppdage at du ikke husker hvordan maten smakte! Diskusjonene forstyrret smaksopplevelsene. Du reflekterer over dette og tenker på hvordan du kan oppleve matsmaken neste gang!

Denne handlingen ovenfor viser et eksempel på min egen refleksjon over hvordan jeg forbereder en morgenstund med Filip uten å tenke klart. Men hvis jeg forestiller meg at jeg nå er 60 år og reflekterer over denne handlingen, vil jeg helt sikkert tenke på at det var en fin tid. En kvalitetstid med Filip. En slik reflektert holdning til livet kan berike min egen livserfaring. 

Tanker om denne refleksjonen
Det er viktig å stoppe opp av og til for å reflektere over hva man har gjort. Ha tid til seg selv. Eller med andre ord: ha omsorg for seg selv/dra omsorg for seg selv/ta vare på seg selv. En slik prosess fra handling til refleksjon danner livserfaringen. Man øker selvinnsikten gjennom å stille spørsmål til seg selv: hva-hvem-hvordan-hvilke-hvorfor. Men man glemmer at man kan være selvhjulpen. Å reflektere er nettopp en fin måte å hjelpe seg selv på.

Hva er et liv uten refleksjon?


Øyvind

Om det å være tolkebruker

Min generelle erfaring som tolkebruker

Det var først i 1985 jeg brukte en tolk på en videregående skole. På denne tiden måtte jeg skrive under på daglige bekreftelser som Trygdekontoret, (som den gangen het), måtte ha i forbindelse med lønnsutbetalinger til tolken. Etter en tid ble underskrivingen endret til månedlige bekreftelser. Senere ny endring: det trengtes ikke underskrift fra tolkebrukere lenger. Et skritt mot det bedre. Da det gjaldt på kveldstid og helger hadde jeg ingen problemer med å få tak i tolker. Det var i denne perioden (cirka 1985 til cirka 1991) jeg var svært aktiv i lokal idrett. Der var det en del spillermøter som jeg måtte få med meg mest mulig informasjon. I perioden hadde jeg noe som het tolkekuponger. Det var begrenset til 30 tolketimer i året. Det var altfor lite! I begynnelsen av 2000-tallet var det en ny endring: ubegrenset antall tolketimer i året for alle tegnspråklige hørselshemmede, både i arbeids- og fritiden. Et enormt skritt! Så kommer jeg til nåtiden (2013). Det går ikke helt som jeg (og sikkert veldig mange andre) ikke er helt fornøyd med. Tolketjenesten er underlagt NAV-systemet. Slik jeg forstår ut fra dagens situasjon, jobber tolkene i NAV-tjenesten kun på dagstid. Ikke om kveldene etter klokken 15 og om helgene. Dermed er det problematisk for mange hørselshemmede å få tolk i fritiden. Men er det bare i fritiden det er problematisk å få tolk? Det virker ikke slik når jeg går over til arbeidstiden.

En fortelling om en gitt situasjon - arbeidstiden

På grunn av sykdom måtte jeg trekke meg fra et viktig møte i forbindelse med jobbmuligheter som skulle finne sted i Bergen torsdag 30.januar. Jeg fikk beskjed om et nytt møte tirsdag 11.februar klokken 13 – 14.30. Med det samme jeg fikk beskjeden bestilte jeg to tolker på NAV tolketjeneste. Senere fikk jeg bekreftet at de mottok min bestilling. Det skulle ta cirka to uker for dem å ordne med to tolker til møtet. Jeg tenkte at dette skulle det skulle gå greit. Tiden gikk.

I dag, den 4.februar, fikk jeg en melding fra tolketjenesten der det sto at de ikke klarte å skaffe tolker til møtet. Jeg videresendte denne meldingen til den personen som har ansvaret for møtet. Kort etter fikk jeg tilbakemelding fra ham. I meldingen sto det forslag om ny dato: 18. eller 19. februar klokken 13.00-14.30. Jeg sendte så denne videre til tolketjenesten i NAV.

Like etter denne meldingen ble sendt, fikk jeg tilbakemelding fra tolketjenesten der det sto at det ble for vanskelig å skaffe tolk til disse foreslåtte datoene. Det sto også at de vil vente og se etter 6.februar.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte?

Refleksjon over situasjonen

Døve er avhengig av tolker for å kunne fungere best mulig i samfunnet. Tegnspråktolker er viktige oversettere til ulike anledninger som familieselskap, fritidsysler, skole/høyere utdanning, arbeidsplass, begravelse, jubileer, brylluper osv. Uten dem har vi begrenset kommunikasjonsmuligheter.

Jeg er jobbsøker, og er veldig bekymret over tolkesituasjonen i Norge. Denne tolkesituasjonen er etter min mening ikke god nok. Hvorfor ikke? Fordi det ennå er tid igjen for dem å skaffe tolker til aktuelle møter. I mitt tilfelle er det en uke (11.februar) og to uker igjen (18. eller 19.februar) til de møtene jeg bestilte. Allerede nå kommer NAV tolketjenesten til meg og forteller at de beklager over at de ikke har klart å skaffe tolker til meg. Hva betyr dette? Hvor lang tid før trenger de for å kunne skaffe tolk? Noen ganger har jeg opplevd å få tolk på kort tid og andre ganger fikk jeg ingen tolk til tross for at bestillingen fant sted svært god tid i forveien. Systemet i NAV tolketjeneste bør derfor vurderes på nytt. Erfarne døve tolkebrukere er viktige kilder til kunnskap om bedre forhold for døve i samfunnet der tolker er mye brukt. Bruker tolketjenesten i NAV døveforeninger omkring i landet og Norges Døveforbund som erfaringskilder? Hvis en døv person ønsker å drive eget firma, kan hun være avhengig av tolk for å holde firmaet i gang. Hvordan fungerer dette i dag? Eller hvis en døv ansatt i et firma innkalles til et hastemøte, får hun tolk med det samme? 

Ønskesituasjon eller visjon 

Plutselig ser du en "ånd" komme seg ut av flasken på bordet. Ånden sier til deg at den kan hjelpe deg til å virkeliggjøre alle dine ønsker, samme hva det måtte innebære. Du ønsker deg en ordnet turnusordning i NAV’s tolketjeneste. Og at det ansettes flere tolker i dette systemet. Slik at tolketilgjengelighet er 100 prosent fulldekkende. Flere og flere døve er mer aktive i samfunnets kulturelle tilbud. Døve inkluderes i samfunnet på en god måte. Informasjonstilgjengelighet for døve er adekvat.

Det er nå gått en måned siden du møtte "ånden". I løpet av måneden har det vært store gjennomslag i alle områder der hørselshemmede er 100 prosent inkluderende. Du vil leve en lykkelig liv som en respektert, akseptert og anerkjent samfunnsborger der det ikke finnes noe problemer for døve.

Kan du tenke deg å oppleve dette?   

Øyvind

Om det å være far til CODA-barn

(CODA = Children of the Deaf Adults)

Fortelling om erfaringen

Det var en søndagsmorgen guttungen min, Filip, kom til meg ved senga og spurte om vi kunne dra på kino. Jeg har lovet ham lenge og sa ja. Deretter spurte han meg om han kunne invitere en kamerat som het Aleksander. Han fikk lov til det, og ringte ham.  Vi ble enige om å velge kinoforestillingen «Kule Kidz gråter ikke». Jeg ordnet med billettene. Etter en stund spurte Filip om Aleksanders tvillingsøster også kunne være med. Jeg kunne ikke hindre det, ettersom de to gikk i samme klasse som Filip. Hun het Ina. Slik ble det.

Utover kvelden gjorde vi oss klare til å dra, men først hentet vi Aleksander og Ina. Straks de ble hentet, dro vi ned til Nesttun og parkerte bilen min i et parkeringshus som lå ved siden av Bybanen. Det tok noen minutter før vi steppet oss inn på en av Bybanens trikkevogner. Ina og Aleksander var beskjedne unger som ikke sa et eneste ord til meg. Men de snakket som bøtter mens jeg observerte deres måter å være på. For noen livlige unger!

Da vi endelig kom fram til Byparken, gikk vi rett til Bergen kino. Jeg var foran de 3 ungene hele veien til kinoen. Jeg passet hele tiden på at ungene fulgte etter meg. Da vi kom frem til kinoen, hentet jeg våre billetter på automaten som jeg hadde bestilt og kjøpt på internett. Deretter gikk vi til den andre kinoen, Magnus Barfot. Det var der forestillingen skulle vises. Før vi gikk inn i salen nr. 2, kjøpte vi drikke og popcorn. Da vi kom inn i salen, fant vi veien frem til de setene vi reserverte: 6.rekke og sete nr. 13-16.

Av vane trodde jeg at forestillingen ikke skulle vise tekst. Men Filip gjorde meg oppmerksom på at den skulle tekstes. Han smilte og var glad. Jeg var litt forbauset og ble selvfølgelig glad. Jeg fulgte hele filmen. Opplevde også at Filip lo og så på meg samtidig som jeg også lo. Etter at filmen var ferdig, diskuterte vi om hovedbudskapet i filmen. Han hadde sine egne meninger som jeg hadde respekt for. Så forlot vi kinosalen. Da gikk jeg bak ungene på vei til Bybanen.

Så var det Bybanen igjen fra Byparken. Vi kom tilbake til Nesttun. Derfra kjørte jeg først Aleksander og Ina hjem, så hjem til oss. Takk for en fin og uforglemmelig kveld.

Refleksjon over fortellingen om erfaringen

Alt begynte på grunn av en gammel avtale jeg hadde inngått med Filip. Etter at jeg sa ja, så jeg gleden hans til å invitere Aleksander og Ina. Hvis jeg hadde reflektert over hvor mye det betyr for han å invitere venner, så hadde jeg ingen problemer med å forstå.

Som døv far har jeg lagt merke til at det ikke var så lett å kommunisere med Aleksander og Ina fordi de var sjenerte og usikre. Jeg har tenkt over hvordan jeg kunne kommunisere med dem, men det var ikke lett. Lære noen enkle tegn eller skrive noen ord på papir … kanskje jeg også var sjenert selv?

Da vi gikk fra Byparken til Bergen kino, ble det slik at ungene gikk bak meg. Jeg undres på hvorfor det ble sånn. Var det fordi jeg ikke snakket? Hadde jeg ikke de samme evnene som en ansvarsbevisst voksen far har med ungene fordi de snakker et felles språk? Eller er det normalt at unger går bak voksne? Unger som føler seg trygg på at en voksen viser vei uansett om man snakker eller ikke? Døvhet har vel ikke noe å si? Et annet aspekt: Jeg merket at jeg ofte så til ungene ofte underveis for å forvisse meg at de var godt samlet og fulgte etter meg. Om en av dem hadde gått seg vill, ville dette skapt problemer for meg. Dette skyldtes at foreldrene til Aleksander og Ina hadde tillit til meg og dessuten som far til Filip. Men etter kinoen hadde jeg eksperimentert med meg selv og ungene ved at jeg bevisst gikk bak dem på veien til Byparken. Dette gjorde jeg på grunn av mine refleksjoner etter turen fra Byparken til Bergen kino og benyttet tiden til å studere ungenes atferd. De var til en viss grad usikre fordi de ikke visste hvor de skulle gå. Jeg sa ingenting før de gikk litt «vill». Da fanget Filip blikket på meg og spurte: «Hvor skal vi gå?». Jeg viste veiene ved hjelp av tegnspråk. Ina og Aleksander var avhengige av Filip hele veien. Som far hadde jeg et ansvar: passe på at vi var godt samlet hele veien. Det var som forventet: ungene spurte stadig vekk til meg hvor de skulle gå. Da hadde hørende voksne foreldre kanskje fordelen pga. auditiv kommunikasjon som jeg ikke har mulighet til. Men min måte å kommunisere med dem var visuelt rettet.

Så var det teksting. Jeg hadde mine refleksjoner over tidligere kinobesøk der filmene ikke ble tekstet. Som regel sovnet jeg i salen. Min erfaring er at filmer uten teksting er søvndyssende for meg. Filip synes ofte synd på faren sin. Men denne kinokvelden med «Kule kidz gråter ikke» var helt fenomenal. Hvorfor? Jo, fordi jeg følte at jeg var inkludert i opplevelsen av filmen. Jeg tok meg tid til å diskutere med Filip om filmens innhold og budskap. Han var veldig engasjert og glad fordi han opplevde meg som en far som fulgte godt med og visste hva filmen handlet om. Dette ga en god følelse for meg å være far. De gangene filmene var uten tekst, følte jeg meg skamfull på vegne av det norske samfunnets vel.

Refleksjon over refleksjonen over fortellingen om erfaringen

Å glede barna er en av fedrenes viktigste oppgaver. Barna har ikke samme toleranse for kjedsomhet som voksne. Det er selvfølgelig at barna har godt av å lære at livet ikke er morsomt bestandig. Livet kan også være kjedelig. Men når det er muligheter for moro og lek, er det helt fantastisk for både voksne, ungdommer og barn. Å holde en avtale er en viktig prosess for barna og ungdommer der voksne er forbilder. Dette er med å forme deres bevissthet til å bli ansvarsbevisste mennesker, noe som innebærer at de forstår at avtale er avtale. En avtale kan brytes med god grunn.

Noen ganger skulle jeg ønske at barna kunne beherske tegnspråk, slik at jeg inkluderes i samtalen med dem. Denne gangen opplevde jeg å være utenfor fordi de ikke kunne tegnspråk og jeg kunne ikke høre. Men på den annen side tenker jeg det beste for Filip. Han har venner som han setter stor pris på. Samtidig er det en glede for meg å se at Filip har mange venner. Det jeg kan gjøre som far, er å være til stede for hans skyld. Det er alt for meg.

Å være «turleder» ved å gå foran ungene og å være «bikkje» ved å gå bak ungene er to ulike erfaringer som er nyttig å reflektere over. For meg er å være «turleder» det letteste. Da dette ikke kreves kommunikasjon. Men å ha en godt øye til ungene underveis er utfordringen. Hvis jeg skal være «bikkje», kreves dette en viss grad kommunikasjon og blikk-kontakt med ungene.  Egentlig har jeg ikke problemer med dette, fordi Filip kan tegnspråk og fungerer som «tolk» for Aleksander og Ina.

Det med teksting … jeg mener at livskvaliteten er styrket i forholdet mellom Filip og meg dersom jeg involveres i hans verden. Vi har diskutert på en dypere plan enn vanlig. Dette merker jeg så godt etter gjentatte kinobesøk der de fleste av filmene var uten teksting. Da hadde jeg ingen mulighet til å diskutere med Filip om filmenes innhold og poenger.

Med dette innlegget har jeg økt min innsikt og forståelse for hvor viktig det er for en far å oppleve involveringen i barnets verden. Dette er mine personlige erfaringer som døv far til CODA-barn. CODA står for Children of the Deaf Adults.

Øyvind

Om erfaringer fra en dialogøvelse uten tegnspråktolker

I dag gikk jeg til UiB for å møte en medstudent i dialogisk praksis. Han var hørende. Vi skulle ha den siste av de ti dialogøvelsene før den tredje helgesamling 8.-9.februar skulle begynne. Det som var spesielt på denne øvelsen, var at vi ikke hadde med oss tegnspråktolker som vi pleide å ha med i øvelsene. Det var fordi det ikke fantes ledige tolker. Derfor fant vi på en annen løsning. Det var å bruke PC som et kommunikasjonsmiddel. Vi brukte tekstbehandlingsprogrammet Words til å føre dialog med hverandre. Denne gangen var jeg praktiker og han som gjest. Fremgangsmåten var at han skulle begynne å skrive om et tema han ville at vi skulle snakke om. Da hans tema og begrunnelsene ble gitt, begynte jeg å lese og leve meg inn i hans situasjon. Dette var en måte å forstå den. Så skrev jeg kommentarer og spørsmål som han skulle reflektere over og finne selvgitte svar. Da hele dialogen var over, har han uttrykt seg å være godt fornøyd med den måten vi kommuniserte på. Eneste ulempe var at det gikk sakte. Grunnen til dette var at mens gjesten skrev, satt jeg og ventet eller gjorde andre ting. Det samme var det når jeg skrev, ventet gjesten på at jeg skulle skrive ferdig.

Refleksjoner

At medstudenten er hørende, hindrer meg ikke i å føre dialog med ham. Jeg ser meg selv som en litt dårlig munnavleser, og da er PC et godt kommunikasjonsmiddel. Jeg tror det er en fordel å ha et godt akademisk ordforråd og en god forståelse i norsk språk for å kunne føre dialog. En annen fordel med bruk av PC, er at det sagte kommer tydelig frem på skjermen. Det er lettere for meg som praktiker å lese det sagte i tekstens form og tenke. På denne måten formulerer jeg spørsmål som gir gjesten til å reflektere videre. Jeg opplever dette som effektivt til tross for den lange tiden. Dersom vi bruker tolkene, opplever jeg noen ganger at tolkene er utydelige i sin tolking av det sagte.  

Øyvind

Døve utenfor samfunnsdeltakelse?

Jeg er student i filosofisk praksis ved NSFP (Norsk Selskap for Filosofisk Praksis) fra høsten 2013. NSFP sitt kontor ligger i Oslo. Etter planen blir jeg sertifisert filosofisk praktiker til våren 2015. I tillegg til dette kurset er jeg også student i Dialogisk praksis ved Høgskolen i Buskerud i Drammen. Her er en obligatorisk del av hele opplegget dialogisk og filosofisk praksis. Dette er videreutdanning for studenter som har tatt mastergrad i filosofi. 

I de siste 10-15 årene er det blitt flere og flere sertifiserte filosofiske praktikere, og det er nå blitt et filosofisk miljø av dem. Min utfordring er å være en del av dette spennende miljøet. Til dette kreves det klart å involvere meg i det. For å kunne utvikle meg som filosofisk praktiker i fremtiden, er jeg avhengig av et slikt miljø. Dette kan være for eksempel utveksling av erfaringer, veiledning, metoder, etiske retningslinjer osv. Og ikke minst kan det være seminarer for filosofisk praksis for å hente inspirasjon eller andre festlige anledninger som for eksempel julebord, jubileer eller lignende. 

For over en uke siden fikk jeg en invitasjon på mail, og der sto det at det skulle arrangeres julebord for sertifiserte filosofiske praktikere og studenter i filosofisk praksis. Da tenkte jeg at dette måtte være en fin sjanse å bli kjent med flere i dette miljøet. 

Det er jo en hyggelig anledning. Jeg, som er døv, ønsker å være med. Derfor bestilte jeg to tolker til dette julebordet gjennom tolketjenesten i NAV i Bergen. Det var to uker i forveien. De gjorde jobben sin ved å etterlyse ledige tolker i Oslo-regionen. Jeg hadde, under ventetiden, håpet å få ordnet tolk. Men dessverre er det slik at jeg ikke får tolk til denne kvelden. 

Dette har gitt meg refleksjoner omkring det å være døv i et samfunn som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for alle. Hvis døve mennesker er innenfor denne "alle", så skal de kunne få muligheten til å delta i kulturelle anledninger. Ja, gjerne noe som ikke har med døvekultur å gjøre. 

En annen refleksjon er spørsmålet om tettheten av tegnspråktolker i hver by. Hvilken by har den største tetthet av slike tolker i Norge? Noen sier Trondheim, andre sier Oslo. NAV har kanskje statistikk over antall tolker i hver by? Har noen undersøkt dette? En annen tanke har også slått meg: Bør tolkene få større status eller må de presses inn i turnus? Hvordan gjøre kveldene og helgene attraktive for tolkene å jobbe? Leger har også turnus fordi det alltid er pleietrengende syke i slike tider. Tolker bør derfor ha turnusordning fordi det alltid er tolketrengende døve om kveldene og helgene. Dette er en prosess for likestilling. Jeg oppfordrer alle døve og Norges Døveforbund til å ta opp kampen for rett til tolker uansett tider.    

En tredje refleksjon er det solidariske spørsmålet. Er samfunnet primært for normalfriske og normalfungerende mennesker? Funksjonshemmede mennesker som annenrangs? Du som er døv og har gode ressurser å bidra til samfunnet. Å ha gode ressurser mener jeg ikke "elitefolk" i døvemiljøet, men at ALLE har sine ressurser. For eksempel kan en døv bilmekaniker være en viktig ressursperson for et bilfirma. Et annet eksempel er døve foreldre som ikke kan komme til foreldresamtale bare på grunn av tolkemangel. Igjen sitter foreldrene uvitende mens andre hørende foreldre får masse informasjon om sitt barns utvikling på skolen. Er dette rettferdig? Er dette likestilt? Men på grunn av at du er uten tolk, er du ute av stand til å oppleve den gjensidige anerkjennelsen du trenger for å utvikle deg videre. Du og mange av andre døve og funksjonshemmede mennesker har erfaringer på ulike områder. Det er dette som er vårt sårbare utgangspunkt som bør synliggjøres. Det er alltid minst en hindring som gjør dem menneskelige. Eksempelvis er informasjonstilgjengelighet en hindring for mange døve, trapp for rullestolbrukere osv. 

Jeg er sikker på at det trengs dialog mellom tolketjenesten, Tolkeforbundet, frilanstolker og tolkebrukere/NDF. Formålet er jo den at vi ønsker bedre løsninger for tolketilgjengelighet enn det vi har i dag. Ønsker du bedre tolkeordning, så oppfordrer jeg deg til å ta opp kampen. Vi har våre krav til rettigheter. For vi vet godt selv at dette ikke går an i lengden! 

Våkn opp!