Døve utenfor samfunnsdeltakelse?

Jeg er student i filosofisk praksis ved NSFP (Norsk Selskap for Filosofisk Praksis) fra høsten 2013. NSFP sitt kontor ligger i Oslo. Etter planen blir jeg sertifisert filosofisk praktiker til våren 2015. I tillegg til dette kurset er jeg også student i Dialogisk praksis ved Høgskolen i Buskerud i Drammen. Her er en obligatorisk del av hele opplegget dialogisk og filosofisk praksis. Dette er videreutdanning for studenter som har tatt mastergrad i filosofi. 

I de siste 10-15 årene er det blitt flere og flere sertifiserte filosofiske praktikere, og det er nå blitt et filosofisk miljø av dem. Min utfordring er å være en del av dette spennende miljøet. Til dette kreves det klart å involvere meg i det. For å kunne utvikle meg som filosofisk praktiker i fremtiden, er jeg avhengig av et slikt miljø. Dette kan være for eksempel utveksling av erfaringer, veiledning, metoder, etiske retningslinjer osv. Og ikke minst kan det være seminarer for filosofisk praksis for å hente inspirasjon eller andre festlige anledninger som for eksempel julebord, jubileer eller lignende. 

For over en uke siden fikk jeg en invitasjon på mail, og der sto det at det skulle arrangeres julebord for sertifiserte filosofiske praktikere og studenter i filosofisk praksis. Da tenkte jeg at dette måtte være en fin sjanse å bli kjent med flere i dette miljøet. 

Det er jo en hyggelig anledning. Jeg, som er døv, ønsker å være med. Derfor bestilte jeg to tolker til dette julebordet gjennom tolketjenesten i NAV i Bergen. Det var to uker i forveien. De gjorde jobben sin ved å etterlyse ledige tolker i Oslo-regionen. Jeg hadde, under ventetiden, håpet å få ordnet tolk. Men dessverre er det slik at jeg ikke får tolk til denne kvelden. 

Dette har gitt meg refleksjoner omkring det å være døv i et samfunn som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for alle. Hvis døve mennesker er innenfor denne "alle", så skal de kunne få muligheten til å delta i kulturelle anledninger. Ja, gjerne noe som ikke har med døvekultur å gjøre. 

En annen refleksjon er spørsmålet om tettheten av tegnspråktolker i hver by. Hvilken by har den største tetthet av slike tolker i Norge? Noen sier Trondheim, andre sier Oslo. NAV har kanskje statistikk over antall tolker i hver by? Har noen undersøkt dette? En annen tanke har også slått meg: Bør tolkene få større status eller må de presses inn i turnus? Hvordan gjøre kveldene og helgene attraktive for tolkene å jobbe? Leger har også turnus fordi det alltid er pleietrengende syke i slike tider. Tolker bør derfor ha turnusordning fordi det alltid er tolketrengende døve om kveldene og helgene. Dette er en prosess for likestilling. Jeg oppfordrer alle døve og Norges Døveforbund til å ta opp kampen for rett til tolker uansett tider.    

En tredje refleksjon er det solidariske spørsmålet. Er samfunnet primært for normalfriske og normalfungerende mennesker? Funksjonshemmede mennesker som annenrangs? Du som er døv og har gode ressurser å bidra til samfunnet. Å ha gode ressurser mener jeg ikke "elitefolk" i døvemiljøet, men at ALLE har sine ressurser. For eksempel kan en døv bilmekaniker være en viktig ressursperson for et bilfirma. Et annet eksempel er døve foreldre som ikke kan komme til foreldresamtale bare på grunn av tolkemangel. Igjen sitter foreldrene uvitende mens andre hørende foreldre får masse informasjon om sitt barns utvikling på skolen. Er dette rettferdig? Er dette likestilt? Men på grunn av at du er uten tolk, er du ute av stand til å oppleve den gjensidige anerkjennelsen du trenger for å utvikle deg videre. Du og mange av andre døve og funksjonshemmede mennesker har erfaringer på ulike områder. Det er dette som er vårt sårbare utgangspunkt som bør synliggjøres. Det er alltid minst en hindring som gjør dem menneskelige. Eksempelvis er informasjonstilgjengelighet en hindring for mange døve, trapp for rullestolbrukere osv. 

Jeg er sikker på at det trengs dialog mellom tolketjenesten, Tolkeforbundet, frilanstolker og tolkebrukere/NDF. Formålet er jo den at vi ønsker bedre løsninger for tolketilgjengelighet enn det vi har i dag. Ønsker du bedre tolkeordning, så oppfordrer jeg deg til å ta opp kampen. Vi har våre krav til rettigheter. For vi vet godt selv at dette ikke går an i lengden! 

Våkn opp!

Dialogsirkel 1: Forsoning fra Castberggårdssyndromet som en omvendelse?

Trenger døve å omvendes?

Søren Kierkegaard (1813-1855) var en viktig representant for eksistensialismen som er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens eller levde liv. Hans tanker er aktuelle for vår egen tid. Når jeg leser hans filosofi om omvendelsen, er hans tanker knyttet til valg menneskene har foran seg. For eksempel å velge å tro på kristendommen basert på egne personlige valg. Ikke slik man kaller seg kristne bare fordi man er medlem i statskirken eller fordi andre også er kristne. Ellers havner man i flokkdyrmentalitet der man velger på grunn av andre. Kierkegaard har et stort krav til oss mennesker: "Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg" (Svare og Herrestad 2004). For Kierkegaard er valget som oftest dramatiske og krevende prosess fordi du møter livets utfordringer på en måte at du opplever dilemma til å velge flere alternativer. Dette gjør deg "svimmel". Poenget er at du i øyeblikket må velge et alternativ. Dette alternativet er muligheten å møte livet med en eksperimenterende holdning (Ibid). Vi forstår denne tankegangen som en prosess der man samler erfaringer, slik at disse gir utgangspunktet for nye valg.

Begrepet 'omvendelse' kan bety å få deg til å skifte tro eller oppfatninger. For eksempel ble hedninger omvendt til kristendommen omkring år 1000 (kristningen av Norge). Men en omvendelse behøver altså ikke kun å være knyttet til det religiøse, men også til det eksistensielle eller livet.

Når jeg så reflekterer over dette begrepet, har jeg av naturlige årsaker tenkt på Tomas Kold Erlandsens bok "Castberggårdssyndromet" som et eksempel.  At døve ikke protesterer eller krever sine rettigheter, er et resultat av at man frykter hørende på grunn av gamle undertrykkelsesmekanismer. Er det også et resultat av at døve velger å kalle seg "liksom-hørende" eller å oppføre seg som "hørende" bare fordi de er en del av samfunnet? Det er dette jeg kaller en flokkdyrmentalitet (metafor: saueflokken). Men det er alltid noen (kanskje du er en av dem?) som stikker ut av denne mentaliteten og står på sitt. At noen døve har egne meninger om hva det vil si å være døv på en ekte og ærlig vis, er ressurspersoner for døvemiljøet. Min påstand er at døvemiljøet forvitres med tiden dersom flere og flere døve oppfører seg som "liksom hørende". Castberggårdssyndromet får skylden.

Etter at boka Castberggårdssyndromet ble utgitt, har denne skapt mye dialoger og debatter i de ulike døvemiljøer i Europa. Dette er en måte å skape en ny bevissthet blant døve fordi dette handler om å innrømme dette syndromet. La meg kalle denne for demaskering eller avmaskering (=ta maska av eller avsløre). I mange år har døve båret med "hørende-mentalitet"-maske og slet med å få den av. De slet, fordi de ville ikke innrømme eller var under manipulasjon, korrigering og disiplinert av hørende (her: oralister, inkompetente fagfolk, politikere). Å ydmyke andres holdning og krav er som å være ulver blant sjef-ulven. Dette kan jeg ikke kalle for det døve menneskets fremskreden mot det bedre.

Hva kan vi da gjøre for å skape noe bedre for menneskeheten? Menneskeheten er noe som angår oss alle, deg og meg, døve og hørende, seer og blinde osv.

Det er mulig for deg å oppfylle det kierkegaardske kravet: Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg. Våger vi å kaste vekk masken og foreta våre valg gjennom vår egen tenkning? Da må du forsøke å tenke selv og foreta valg. Du kan også stille spørsmål: Hvorfor velger jeg dette valget, hva jeg tror at dette valget kan gi konsekvenser for mitt liv, og hvordan blir jeg etter dette valget, osv.? Poenget er at du ikke skal la deg påvirke av andres råd eller anbefalinger uten at du har tenkt gjennom dette grundig. Det er greit at råd eller anbefalinger finner sted, men at det er du som bestemmer livet ditt. Du må ta eget ansvar for dine valg og handlinger.   

Tør du?

Lykke til!

Øyvind Madsen

Litteratur:

Svare, H. og Herrestad, H. (2004):  Filosofi for livet. En bok om filosofisk praksis.

Inn i naturen

I det siste året har friluftsliv vært en inspirerende kilde for min psykiske og fysiske helse. Jeg har vært mye på fjellturer og slike turer har gitt meg mange refleksjoner over hva naturen betyr for meg. Jeg har kommet frem til en tanke over spørsmålet om forskjellen mellom det å være ute i naturen og det å være inne i naturen.

Min påstand er at det å være inne i naturen istedet for å være ute i naturen er en vesentlig forskjell. Hva denne forskjellen innebærer, er det viktig å gi en kort beskrivelse for dette.

Å være ute i naturen er for meg en form for skue eller å se. Å se naturen ut fra et perspektiv. Dette perspektivet er mitt eget og ditt eget. Hvert enkeltes egne perspektiver. Hvordan jeg forstår naturen ut fra det jeg ser eller studerer som en tilskuer. Jeg bruker ikke den. Forestill deg at du sitter i en buss og betrakter naturen, er dette en form for å være ute i naturen. Dette betyr at du ikke bruker den, men ser på den.

At jeg er inne i naturen, betyr at jeg bruker den. Forestill deg at du skal inn i en idrettshall og tar i bruk av den. Dette betyr at du er inne i hallen og sparker fotball eller spiller håndball. Du bruker den. Mens når du er inne og sitter på tribunen og heier på sønnen din som spiller fotballkamp, da bruker du ikke hallen. Du bare ser på de som bruker den. Det er noe av det samme med mitt begrep av naturen. Naturen er en stor idrettshall. Det er kanskje misvisende å si at du er ute i naturen og bruker den. Det er mer riktig å si at du er inne i naturen og bruker den.

Dra inn i naturen og bruk den med glede og omhu!

Øyvind

Usynlig mann

Jeg har lest prologen til boka som heter "Usynlig mann" av Ralph Ellison. Den har vakt min interesse knyttet til begrepet "usynlighet". Forfatteren av denne boka var en svart mann som levde under de harde livsvilkårene for svarte der de hvite rådet i det amerikanske samfunn på 1950- og 1960-tallet . De svarte opplevde å bli oversett eller usynliggjort av de hvite. Som om svarte mennesker ikke eksisterte i de hvites bevissthet. Svarte mennesker hadde kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske som de hvite. De besatt en intellekt. Likevel ble de behandlet som om de var ting eller en del av omgivelsene som ikke ga mening. Uansett hva de gjorde, var for de hvite meningsløse. De svarte opplevde masse krenkelser. Tenk deg at du er et menneske av kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske - du er fysisk tilstede for de andre..... men likevel ser de deg ikke.... hvordan vil du oppleve dette? Hvis du bidrar noe meningsfylt til samfunnet og håper på en eller annen form for tilbakemelding, og ingen legger merke til deg eller din innsats - hvordan tror du at du opplever dette? 

Om du ikke blir sett på som en verdsatt person, om ingen viser respekt for deg, så vil du føle deg svært utilpass, føle at du er lite verd. Kanskje til og med føle at du er "ingenting". Gjør du? Siden alle mennesker er avhengig av tilbakemelding på det man gjør, sier, tenker, osv., så kan man føle seg vel og verdsatt av andre. Slik er det med alle mennesker, uansett bakgrunn, erfaringer, livssyn, utdannelse, arbeid osv. For eksempel på arbeidsplassene opplever du mer eller mindre tilbakemelding fra andre kolleger eller sjefen din ... om de er positive eller negative... vil du uansett oppleve opp- og nedturer. Hørt om at motgang gjør deg sterkere? 

Jeg har mine motganger som gir mening i livet. Dere? Ja, jeg regner med at dere har samme erfaringer, men på ulike måter. Når du kjemper for å bli sett på som et menneske, må du nesten bruke tid og krefter på å overbevise andre at du er noe å satse på eller en som mange kan stole på. Noen ganger kan det bli slitsomt. Men resultatene kan komme etterhvert i en positiv retning. Du kan tenke deg at du har opplevd motgang på skolen... læreren så på deg som en middelmådig elev... hvordan opplevde du? En kamp? Hvilken kamp? Det kommer fra din kropp. Kroppen din reagerer fordi den krenkes som følge av lærerens holdning overfor deg. Kjenner du igjen, kanskje? 

Tror du at det finnes liv fri for krenkelser? I det levde livet? Det tror jeg neppe. Krenkelser er kommet for å bli, men de kan reduseres gjennom kunnskap. Å vite mer om de svarte menneskers besittelse av intellekt, deres sosiale strukturer, deres måter å være på, deres kulturelle bånd osv. kan føre til mindre krenkelser og mer anerkjennelse. Slik du sikkert forstår, er det ikke mulig for deg å forstå anerkjennelse før du forstår hva krenkelse betyr. Du må oppleve krenkelse for at du skal forstå hvor viktig gjensidig anerkjennelse betyr for deg. Men bare for deg? Ikke vær egoistisk! Når du forstår hvordan du opplever anerkjennelse fra andre, må du gjøre det samme tilbake. Ellers forskjelligbehandler du andre. Det er liksom å få og ikke gi til andre. Altså handler anerkjennelse om å ta imot og å gi. 

De svarte kjempet for sine rettigheter som likeverdige mennesker, derfor oppsto det Black Power. Black Power oppstod fordi det oppstod kamp i hvert eneste svart menneske som følge av de hvites diskriminering mot dem. Kjenner noen av dere som er døve igjen i den kampfølelsen? Døve krenkes og diskrimineres i mange områder i det norske samfunn. Hva gjør du som er døv som opplever krenkelser? Likegyldig eller kamp i deg? Hvis du er likegyldig, er det samme som om du ikke stemmer på noen parti. Du blir en passiv hjemmesitter. Om du føler kamp i deg, så gjør noe med det! Ikke vent på andre eller NDFs initiativ. 

Uten kamp, ingen resultat! Vi trenger Deaf Power! Deaf Power er veien til opplysning! For å sitere Kant, kan vi forstå opplysningens rolle:

"Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude!" [betyr: "Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand!] (Kant: "Hva er opplysning?")

Sapere aude! er altså opplysningens valgspråk. Deaf power trenger Sapere aude! Våkn opp!

    

Valgets vei

Veier kan bety flere ting. Du kan velge en ting fremfor en annen. For eksempel velger du skolesatsingen fremfor idrett eller du kan velge å være hjemme fremfor å dra ut på byen. Du kan også velge arbeid dersom du tilbys flere jobber. Men veier kan også være at du med utgangspunkt er i Bergen, velger Hardangervidda fremfor Aurdalsveien for å komme deg over til Vestfold. Du kan også velge å ikke velge. Å ikke velge er også et valg. For eksempel kan du velge å gå tur og ikke vaske opp bestikk. Vi vet det på grunn av vår livserfaring. Veier er mangfoldig når det gjelder valg. Men kun den enkelte velger ut fra tanker, erfaringer, vurderinger, handlinger osv.

For oss er valg en viktig del av livet. Å velge det du ønsker å satse på og å ikke velge det du ikke har lyst å satse på. Selv om noen ganger må du gjøre noe du ikke har lyst, er også et valg. Hele tiden, hvert eneste sekund er valg tilstede. Det er umulig å si at du ikke velger. Du velger uansett om du tror du ikke velger. Å si at du ikke velger, er likevel et valg. Det er vel og greit.

Du kan stå foran et valg på sikt. Jeg skiller valg på to måter. Øyeblikkelige valg innebærer at du velger nå. Mens valg på sikt er å bruke tiden til å vurdere ulike valgmuligheter. For eksempel sitter jeg her og tenker og skriver ned mine tanker om valg. Det er mine øyeblikkelige valg. Å velge det jeg skriver om, er også et valg. Eller at jeg vet at bilen min trenger vask, men jeg velger å utsette dette til senere tidspunkt. Mens valg på sikt kan jeg illustrere et eksempel: Du har fått studietilbud ved en høgskole. Fristen for svar for å ta imot dette tilbudet går ut den 10.juni. Du har 8 dager på deg å vurdere seriøst om du skal velge å takke ja eller nei. Det gir deg tidsrom. Det gir en ansvarsfølelse. Det betyr at du har et ansvar for livet ditt. Hva kan dette studiet bidra til din fremtid? Hva vil fremtiden din være om du ikke velger dette studiet? Det er motsetninger som gir rom for tanke. For det er en ting som er helt sikkert: Du styrer over ditt eget liv. Om du velger fornuftig eller ikke, er opp til deg. Slik er det også for alle mennesker som lever. 

Å leve er å velge! Uten valg er det intet liv. 

Kampen om teksting på TV2

Døvemiljøet mot TV2.
Vi døve går til kamp mot TV2, fordi de har krenket oss. Vi kjemper derfor for å bli anerkjent som TV2-seere. 

Dialogen svikter.
TV2 har ansvar for å kunne prøve å utvikle tekste-teknologien. De kan gjerne samarbeide med NRK, fordi NRK har veldig god erfaring i denne utviklingen. Men slik går det ikke. TV2 vil ikke utvikle videre enn det de klarer å gjøre det i dag. Teksting på TV2 i dagens nivå er meget dårlig tilrettelagt. Resultatet er at tilliten mellom oss døve/hørselssvake og TV2 brytes og at dialogen svikter. Vi døve/hørselssvake erfarer dette som en enda mer krenkelse og utstøtelse fra TV2 som er en del av storsamfunnet. Dette gir grunnlaget for en konflikt som kan vokse ut. Hva gjør vi døve/hørselssvake?

Vi må ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde i forbindelse med nedleggelsen av 3 av 4 skoleenheter under landets kompetansesentre og ikke minst den slappe demonstrasjonen i forbindelse med anerkjennelse av norsk tegnspråk som språklov. Vi var for passive til å demonstrere. Det var egentlig de døve ungdommene fra Oslo og foreldrelaget i Bergen som hadde æren for å vise sin kamp for døveskolenes eksistens. Resten kan bare glemme. Her må vi ikke gjøre samme felle hvis vi skal gjøre mot TV2. 

Døves demonstrasjon mot TV2 som har skjedd ifjor høst må tas alvor. Den demonstrasjonen må ikke forstås som en kamp fra en "svak" gruppe med liten betydning ut fra storsamfunnets perspektiv. Men som et uttrykk for behovet for anerkjennelse. Vi døve og hørselssvake er mennesker med følelser, erfaringer, tanker, sosiale evner osv, vi også. Vi er ikke syke, men mennesker med en mangel på sans som for de fleste av oss ikke er en katastrofe for livet. Vi er tilpasningsdyktige. Om samfunnets krav om like rettigheter skulle finne sted, så må TV2 gjøre noe med for å kunne trekke til seg døve og hørselssvake TV-seere som en del av samfunnets hele. 

Se og bli sett.
Jeg viser til den tyske sosialfilosofen Axel Honneth sitt syn på anerkjennelse. Anerkjennelse handler om å se og bli sett. Det er tre ting knyttet til anerkjennelsesbegrepet. 

For det første er anerkjennelse kjærlighet. Dette innebærer at menneskene har et felles behov for å elske og å bli elsket som bør etterleves. Dette innbefatter også oss døve, like mye som det er for blinde, døvblinde, rullestolbrukere, ME-syke, mennesker med psykiske lidelser, mobbeofre osv. Slik TV2 behandler oss døve og hørselssvake, er ikke høyst elskverdige. De overser oss. 

For det andre handler anerkjennelse også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettsubjekter. Hvis manglende betaling til TV-lisens blant døve er ytringer, så anerkjennes ikke døves ytringsfrihet. Dette sier jeg fordi manglende betaling til TV-lisens vil føre til svarte TV-skjermer. Urettferdig, hva? TV2 fratar vår rett til å delta i TV-opplevelsen på lik linje med hørende. Jeg opplever ofte at hørende ler av noen ikke-tekstede programmer, noe jeg ikke er med. Dette er rettighetsberøvelse fra TV2 sin side. 

For det tredje handler anerkjennelse om å bli inkludert i et verdifellesskap. Vi døve har rett til å inkluderes i det norske verdifellesskapet og har krav på tilretteleggelse av tekniske nyvinninger. TV2 har rett og slett penger nok til å skape nytenkning knyttet til tekstuell teknologi med hensyn til de som er døve og de som hører dårlig. Hvis TV2 ikke tekster på programmene, så vil de ikke inkludere oss døve og hørselssvake i samfunnet. Solidarisk?

Anerkjennelsens ramme og moral

Samfunnets verdier kan ikke forutsettes, men må alltid være i samsvarende med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse (Lysaker 2007). Døve kan ikke forvente at TV2 skal gjøre teksting til topp stand i første omgang. Men at den teknologiske og økonomiske utviklingen kunne skje på sikt. TV2 bør derfor bli mer ydmyke og åpne for løsningsforslag der døve og hørselssvake har verdifulle erfaringer i det å være TV-seere. Derfor trenger vi dialog. Å se på TV uten teksting er det samme som å se i et meningsløst vakuum eller i et lufttomt rom. Det er forferdelig, og det vet vi alle som er døve og hørselssvake. Merk at det er mellom 400 000 og 500 000 mennesker i Norge som hører dårlig. Så lenge TV2 ikke samarbeider med oss, er dette klart diskriminering og krenkelse. Anerkjennelsen må også forholde seg til samfunnet, og kan ikke komme med et absolutt krav. Det er fordi ikke alle handlinger er aksepterbare. Og fordi anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene (Lysaker 2007). Her kan vi kreve gjensidighet med TV2 for å fremme bedre livsvilkår for oss som del av det inkluderende verdifellesskapet. 

Jeg mener at døvemiljøet har en egenverdi, fordi døve bidrar til den norske samfunnskulturen og -kritikken. Det er for eksempel Døveforbundets, døveidrettens og døveforeningenes arbeid for å fremme og ivareta døves interesser og rettigheter i samfunnet. Denne kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken (her er døve ubetydelig i kritikken mot TV2), som ikke makter annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. [Døvemiljøet] kan være en premissleverandør for nytenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer (Lysaker 2007). 

Møtes gjennom dialog

Døve og hørselssvake må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at kritikken gjøres til mindre. Men for at vår sak skal bli forstått av samfunnet og TV2, må deres arrogante og gjerrige holdning samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning (Lysaker 2007). Da må tilliten mellom oss, politikerne, myndighetene, TV2, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang mellom TV2 og oss døve og hørselssvake, må i stedet bygge på gjensidig likeverd, forståelse og læring. For gjennom anerkjennende dialog kan vi og TV2/samfunnet kanskje forsones. 

Vi trenger kjærlighet!
Vi trenger et rettferdig samfunn!
Vi trenger et inkluderende samfunn der alle har muligheter til å delta!

Dette var dagens tanker, inspirert av Lysakers artikkel.

  
Kilde:
Lysaker, O. (2007): Kampen om anerkjennelse. En artikkel i Aftenposten, datert 6.mars 2007.        

Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig