Inn i naturen

I det siste året har friluftsliv vært en inspirerende kilde for min psykiske og fysiske helse. Jeg har vært mye på fjellturer og slike turer har gitt meg mange refleksjoner over hva naturen betyr for meg. Jeg har kommet frem til en tanke over spørsmålet om forskjellen mellom det å være ute i naturen og det å være inne i naturen.

Min påstand er at det å være inne i naturen istedet for å være ute i naturen er en vesentlig forskjell. Hva denne forskjellen innebærer, er det viktig å gi en kort beskrivelse for dette.

Å være ute i naturen er for meg en form for skue eller å se. Å se naturen ut fra et perspektiv. Dette perspektivet er mitt eget og ditt eget. Hvert enkeltes egne perspektiver. Hvordan jeg forstår naturen ut fra det jeg ser eller studerer som en tilskuer. Jeg bruker ikke den. Forestill deg at du sitter i en buss og betrakter naturen, er dette en form for å være ute i naturen. Dette betyr at du ikke bruker den, men ser på den.

At jeg er inne i naturen, betyr at jeg bruker den. Forestill deg at du skal inn i en idrettshall og tar i bruk av den. Dette betyr at du er inne i hallen og sparker fotball eller spiller håndball. Du bruker den. Mens når du er inne og sitter på tribunen og heier på sønnen din som spiller fotballkamp, da bruker du ikke hallen. Du bare ser på de som bruker den. Det er noe av det samme med mitt begrep av naturen. Naturen er en stor idrettshall. Det er kanskje misvisende å si at du er ute i naturen og bruker den. Det er mer riktig å si at du er inne i naturen og bruker den.

Dra inn i naturen og bruk den med glede og omhu!

Øyvind

Usynlig mann

Jeg har lest prologen til boka som heter "Usynlig mann" av Ralph Ellison. Den har vakt min interesse knyttet til begrepet "usynlighet". Forfatteren av denne boka var en svart mann som levde under de harde livsvilkårene for svarte der de hvite rådet i det amerikanske samfunn på 1950- og 1960-tallet . De svarte opplevde å bli oversett eller usynliggjort av de hvite. Som om svarte mennesker ikke eksisterte i de hvites bevissthet. Svarte mennesker hadde kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske som de hvite. De besatt en intellekt. Likevel ble de behandlet som om de var ting eller en del av omgivelsene som ikke ga mening. Uansett hva de gjorde, var for de hvite meningsløse. De svarte opplevde masse krenkelser. Tenk deg at du er et menneske av kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske - du er fysisk tilstede for de andre..... men likevel ser de deg ikke.... hvordan vil du oppleve dette? Hvis du bidrar noe meningsfylt til samfunnet og håper på en eller annen form for tilbakemelding, og ingen legger merke til deg eller din innsats - hvordan tror du at du opplever dette? 

Om du ikke blir sett på som en verdsatt person, om ingen viser respekt for deg, så vil du føle deg svært utilpass, føle at du er lite verd. Kanskje til og med føle at du er "ingenting". Gjør du? Siden alle mennesker er avhengig av tilbakemelding på det man gjør, sier, tenker, osv., så kan man føle seg vel og verdsatt av andre. Slik er det med alle mennesker, uansett bakgrunn, erfaringer, livssyn, utdannelse, arbeid osv. For eksempel på arbeidsplassene opplever du mer eller mindre tilbakemelding fra andre kolleger eller sjefen din ... om de er positive eller negative... vil du uansett oppleve opp- og nedturer. Hørt om at motgang gjør deg sterkere? 

Jeg har mine motganger som gir mening i livet. Dere? Ja, jeg regner med at dere har samme erfaringer, men på ulike måter. Når du kjemper for å bli sett på som et menneske, må du nesten bruke tid og krefter på å overbevise andre at du er noe å satse på eller en som mange kan stole på. Noen ganger kan det bli slitsomt. Men resultatene kan komme etterhvert i en positiv retning. Du kan tenke deg at du har opplevd motgang på skolen... læreren så på deg som en middelmådig elev... hvordan opplevde du? En kamp? Hvilken kamp? Det kommer fra din kropp. Kroppen din reagerer fordi den krenkes som følge av lærerens holdning overfor deg. Kjenner du igjen, kanskje? 

Tror du at det finnes liv fri for krenkelser? I det levde livet? Det tror jeg neppe. Krenkelser er kommet for å bli, men de kan reduseres gjennom kunnskap. Å vite mer om de svarte menneskers besittelse av intellekt, deres sosiale strukturer, deres måter å være på, deres kulturelle bånd osv. kan føre til mindre krenkelser og mer anerkjennelse. Slik du sikkert forstår, er det ikke mulig for deg å forstå anerkjennelse før du forstår hva krenkelse betyr. Du må oppleve krenkelse for at du skal forstå hvor viktig gjensidig anerkjennelse betyr for deg. Men bare for deg? Ikke vær egoistisk! Når du forstår hvordan du opplever anerkjennelse fra andre, må du gjøre det samme tilbake. Ellers forskjelligbehandler du andre. Det er liksom å få og ikke gi til andre. Altså handler anerkjennelse om å ta imot og å gi. 

De svarte kjempet for sine rettigheter som likeverdige mennesker, derfor oppsto det Black Power. Black Power oppstod fordi det oppstod kamp i hvert eneste svart menneske som følge av de hvites diskriminering mot dem. Kjenner noen av dere som er døve igjen i den kampfølelsen? Døve krenkes og diskrimineres i mange områder i det norske samfunn. Hva gjør du som er døv som opplever krenkelser? Likegyldig eller kamp i deg? Hvis du er likegyldig, er det samme som om du ikke stemmer på noen parti. Du blir en passiv hjemmesitter. Om du føler kamp i deg, så gjør noe med det! Ikke vent på andre eller NDFs initiativ. 

Uten kamp, ingen resultat! Vi trenger Deaf Power! Deaf Power er veien til opplysning! For å sitere Kant, kan vi forstå opplysningens rolle:

"Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude!" [betyr: "Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand!] (Kant: "Hva er opplysning?")

Sapere aude! er altså opplysningens valgspråk. Deaf power trenger Sapere aude! Våkn opp!

    

Valgets vei

Veier kan bety flere ting. Du kan velge en ting fremfor en annen. For eksempel velger du skolesatsingen fremfor idrett eller du kan velge å være hjemme fremfor å dra ut på byen. Du kan også velge arbeid dersom du tilbys flere jobber. Men veier kan også være at du med utgangspunkt er i Bergen, velger Hardangervidda fremfor Aurdalsveien for å komme deg over til Vestfold. Du kan også velge å ikke velge. Å ikke velge er også et valg. For eksempel kan du velge å gå tur og ikke vaske opp bestikk. Vi vet det på grunn av vår livserfaring. Veier er mangfoldig når det gjelder valg. Men kun den enkelte velger ut fra tanker, erfaringer, vurderinger, handlinger osv.

For oss er valg en viktig del av livet. Å velge det du ønsker å satse på og å ikke velge det du ikke har lyst å satse på. Selv om noen ganger må du gjøre noe du ikke har lyst, er også et valg. Hele tiden, hvert eneste sekund er valg tilstede. Det er umulig å si at du ikke velger. Du velger uansett om du tror du ikke velger. Å si at du ikke velger, er likevel et valg. Det er vel og greit.

Du kan stå foran et valg på sikt. Jeg skiller valg på to måter. Øyeblikkelige valg innebærer at du velger nå. Mens valg på sikt er å bruke tiden til å vurdere ulike valgmuligheter. For eksempel sitter jeg her og tenker og skriver ned mine tanker om valg. Det er mine øyeblikkelige valg. Å velge det jeg skriver om, er også et valg. Eller at jeg vet at bilen min trenger vask, men jeg velger å utsette dette til senere tidspunkt. Mens valg på sikt kan jeg illustrere et eksempel: Du har fått studietilbud ved en høgskole. Fristen for svar for å ta imot dette tilbudet går ut den 10.juni. Du har 8 dager på deg å vurdere seriøst om du skal velge å takke ja eller nei. Det gir deg tidsrom. Det gir en ansvarsfølelse. Det betyr at du har et ansvar for livet ditt. Hva kan dette studiet bidra til din fremtid? Hva vil fremtiden din være om du ikke velger dette studiet? Det er motsetninger som gir rom for tanke. For det er en ting som er helt sikkert: Du styrer over ditt eget liv. Om du velger fornuftig eller ikke, er opp til deg. Slik er det også for alle mennesker som lever. 

Å leve er å velge! Uten valg er det intet liv. 

Kampen om teksting på TV2

Døvemiljøet mot TV2.
Vi døve går til kamp mot TV2, fordi de har krenket oss. Vi kjemper derfor for å bli anerkjent som TV2-seere. 

Dialogen svikter.
TV2 har ansvar for å kunne prøve å utvikle tekste-teknologien. De kan gjerne samarbeide med NRK, fordi NRK har veldig god erfaring i denne utviklingen. Men slik går det ikke. TV2 vil ikke utvikle videre enn det de klarer å gjøre det i dag. Teksting på TV2 i dagens nivå er meget dårlig tilrettelagt. Resultatet er at tilliten mellom oss døve/hørselssvake og TV2 brytes og at dialogen svikter. Vi døve/hørselssvake erfarer dette som en enda mer krenkelse og utstøtelse fra TV2 som er en del av storsamfunnet. Dette gir grunnlaget for en konflikt som kan vokse ut. Hva gjør vi døve/hørselssvake?

Vi må ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde i forbindelse med nedleggelsen av 3 av 4 skoleenheter under landets kompetansesentre og ikke minst den slappe demonstrasjonen i forbindelse med anerkjennelse av norsk tegnspråk som språklov. Vi var for passive til å demonstrere. Det var egentlig de døve ungdommene fra Oslo og foreldrelaget i Bergen som hadde æren for å vise sin kamp for døveskolenes eksistens. Resten kan bare glemme. Her må vi ikke gjøre samme felle hvis vi skal gjøre mot TV2. 

Døves demonstrasjon mot TV2 som har skjedd ifjor høst må tas alvor. Den demonstrasjonen må ikke forstås som en kamp fra en "svak" gruppe med liten betydning ut fra storsamfunnets perspektiv. Men som et uttrykk for behovet for anerkjennelse. Vi døve og hørselssvake er mennesker med følelser, erfaringer, tanker, sosiale evner osv, vi også. Vi er ikke syke, men mennesker med en mangel på sans som for de fleste av oss ikke er en katastrofe for livet. Vi er tilpasningsdyktige. Om samfunnets krav om like rettigheter skulle finne sted, så må TV2 gjøre noe med for å kunne trekke til seg døve og hørselssvake TV-seere som en del av samfunnets hele. 

Se og bli sett.
Jeg viser til den tyske sosialfilosofen Axel Honneth sitt syn på anerkjennelse. Anerkjennelse handler om å se og bli sett. Det er tre ting knyttet til anerkjennelsesbegrepet. 

For det første er anerkjennelse kjærlighet. Dette innebærer at menneskene har et felles behov for å elske og å bli elsket som bør etterleves. Dette innbefatter også oss døve, like mye som det er for blinde, døvblinde, rullestolbrukere, ME-syke, mennesker med psykiske lidelser, mobbeofre osv. Slik TV2 behandler oss døve og hørselssvake, er ikke høyst elskverdige. De overser oss. 

For det andre handler anerkjennelse også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettsubjekter. Hvis manglende betaling til TV-lisens blant døve er ytringer, så anerkjennes ikke døves ytringsfrihet. Dette sier jeg fordi manglende betaling til TV-lisens vil føre til svarte TV-skjermer. Urettferdig, hva? TV2 fratar vår rett til å delta i TV-opplevelsen på lik linje med hørende. Jeg opplever ofte at hørende ler av noen ikke-tekstede programmer, noe jeg ikke er med. Dette er rettighetsberøvelse fra TV2 sin side. 

For det tredje handler anerkjennelse om å bli inkludert i et verdifellesskap. Vi døve har rett til å inkluderes i det norske verdifellesskapet og har krav på tilretteleggelse av tekniske nyvinninger. TV2 har rett og slett penger nok til å skape nytenkning knyttet til tekstuell teknologi med hensyn til de som er døve og de som hører dårlig. Hvis TV2 ikke tekster på programmene, så vil de ikke inkludere oss døve og hørselssvake i samfunnet. Solidarisk?

Anerkjennelsens ramme og moral

Samfunnets verdier kan ikke forutsettes, men må alltid være i samsvarende med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse (Lysaker 2007). Døve kan ikke forvente at TV2 skal gjøre teksting til topp stand i første omgang. Men at den teknologiske og økonomiske utviklingen kunne skje på sikt. TV2 bør derfor bli mer ydmyke og åpne for løsningsforslag der døve og hørselssvake har verdifulle erfaringer i det å være TV-seere. Derfor trenger vi dialog. Å se på TV uten teksting er det samme som å se i et meningsløst vakuum eller i et lufttomt rom. Det er forferdelig, og det vet vi alle som er døve og hørselssvake. Merk at det er mellom 400 000 og 500 000 mennesker i Norge som hører dårlig. Så lenge TV2 ikke samarbeider med oss, er dette klart diskriminering og krenkelse. Anerkjennelsen må også forholde seg til samfunnet, og kan ikke komme med et absolutt krav. Det er fordi ikke alle handlinger er aksepterbare. Og fordi anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene (Lysaker 2007). Her kan vi kreve gjensidighet med TV2 for å fremme bedre livsvilkår for oss som del av det inkluderende verdifellesskapet. 

Jeg mener at døvemiljøet har en egenverdi, fordi døve bidrar til den norske samfunnskulturen og -kritikken. Det er for eksempel Døveforbundets, døveidrettens og døveforeningenes arbeid for å fremme og ivareta døves interesser og rettigheter i samfunnet. Denne kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken (her er døve ubetydelig i kritikken mot TV2), som ikke makter annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. [Døvemiljøet] kan være en premissleverandør for nytenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer (Lysaker 2007). 

Møtes gjennom dialog

Døve og hørselssvake må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at kritikken gjøres til mindre. Men for at vår sak skal bli forstått av samfunnet og TV2, må deres arrogante og gjerrige holdning samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning (Lysaker 2007). Da må tilliten mellom oss, politikerne, myndighetene, TV2, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang mellom TV2 og oss døve og hørselssvake, må i stedet bygge på gjensidig likeverd, forståelse og læring. For gjennom anerkjennende dialog kan vi og TV2/samfunnet kanskje forsones. 

Vi trenger kjærlighet!
Vi trenger et rettferdig samfunn!
Vi trenger et inkluderende samfunn der alle har muligheter til å delta!

Dette var dagens tanker, inspirert av Lysakers artikkel.

  
Kilde:
Lysaker, O. (2007): Kampen om anerkjennelse. En artikkel i Aftenposten, datert 6.mars 2007.        

Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Et interessant innlegg om tegnspråk i Tegn og Tale

Jeg fant noe inspirerende tanker om tegnspråk i Tegn og Tale nr. 3 av mars 1928:

"Tegnsproget. Gode skoler og godt tegnsprok er idealet for døves velfærd og lykke gjennem livet, så de bliver gode borgere i landet. Den mann som kan få dannet et vakkert og fuldkomment tegnsprok til bruk for undervisningen for det hele land, fortjente ett værdig Monument.  Ole Tveiten"

Kampen for anerkjennelse av tegnspråket fantes også på denne tiden. Norsk idéhistorie for døve er noe som kan bidra til en større forståelse for hvorfor tegnspråket er avgjørende for mange døves liv og virke.


Hva idéhistorie betyr, hentet jeg opplysninger fra www.snl.no:

"Idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (internaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot, men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbetydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som:

1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.

2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.

3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.

4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker." 

Døvehistorie trenger ikke bare fakta, men også hvordan tankemønstre, kamp og ulike sammenhenger og kontekster gjennom tidene kan også ha betydning for den døvehistoriske forskningen.

Døve som fri ånd – et relativt begrep

Hva er en fri ånd? Vi kan kalle en fri ånd som tenker forskjellig fra andre. Hvem er de andre i denne sammenhengen? Det er de bundne åndene. Disse åndene hører innenfor en tenkemåte der man ”[…] forventer av [alle] ut fra deres herkomst, omgivelse, deres stand og embete eller på grunn av de herskende oppfatninger i tiden” (Nietzsche 2012:158). Historisk sett kan vi tenke oss oralistene som de bundne åndene som hersket over døve mennesker. Døve mennesker kunne også være bundne ånder hvis de underkastet det oralistiske regimet. Det er dette Tomas Kold Erlandsen snakket om i forbindelse med hans bok Castberggårdssyndromet. Det fantes noen få døve som trosset mot dette regimet. Disse kan jeg gjerne kalle frie ånder.

En fri ånd tenker forskjellig fra andre i samfunnet. Hvorfor?

Det kan finnes to årsaker til at den frie ånden tenker forskjellig fra de andre, slik jeg forstår Nietzsche:

1. Fordi en fri ånd ikke inntreffer de bundne åndenes forventninger av ham. Han tenker annerledes og har et annet syn på livet enn de bundne.

2.  Fordi en fri ånd reagerer mot de herskende oppfatninger i tiden

En fri ånd er en person som har tatt egne veier. Alle mennesker er underkastet forventningene i samfunnet. Veldig mange av dem klarer ikke å riste av seg fra samfunnet. Med andre ord kan vi si at forventningene til de herskende oppfatninger har gjort veldig mange mennesker til ”fanger”. Samfunnet er som et ”fengsel” på mange måter. Dette ”fangenskapet” fører til at noen få mennesker har et begjær: etter å finne en vei ut av dette ”fangenskapet”. Som når man går seg vill i skogen, tenker man på å finne veien ut eller som om man er fanget i en brønn og tenker på hvordan man skal komme seg opp av den. Mennesker som klarer å komme seg ut av ”fangenskapet”, er nettopp de frie ånder.

Tankegangen er den at den frie ånd er unntaket fra den moralske rammen samfunnet har skapt gjennom tidene, mens de andre som er innenfor dette ”fangenskapet”, de kalles for bundne ånder, er regelen. De er konforme mennesker. De ser ikke alle muligheter klart på bordet. Det er deres svakhet. Men de er sterke i mål, plan og handling. Den moralske rammen som de konforme mennesker representerer kan derfor være gjenstridig for den frie ånd. Den frie ånd kan tenkes en døv person som har vært ”fange” i de herskende oppfatningers bur og som senere innrømmet sin Castberggårdssyndrom. Dette er en måte å befri seg fra ”fangenskapet”. Etter den personlige innrømmelsen kan man ta en revurdering av egne personlige verdier og vurdere hvordan det var å forholde seg til fortiden samt å forholde seg til nåtiden. Vi trenger en aktiv glemsel for fortiden. Alle mennesker har drømmer og ønsker som kan oppfylles. Men det krever mål, innsats, revurderinger, gjentakelser, skapende, kreativitet osv. med utgangspunkt i nåtiden fordi det er en tid vi orienterer oss mot fremtiden. Alt dette foreligger i den fremtiden som står foran enkeltes valg og handling. Den frie ånden har mange muligheter å velge, og det er hans sterke side. Hans største problem er å finne den rette muligheten, og dette er hans svake side. 

Basert på den moralske rammen på de ulike tidene i historien var de bundne åndene, eksempelvis oralister, medisinere, tekniske døvepedagoger (dvs. de som var opptatt av ørets, talens og munnavlesningens betydning) osv. redde for at denne rammen krenkes/ødelegges av de frie åndene. Det er to grunner til denne redselen:

1. En fri ånds frie grunnsetninger har sin opprinnelse i en sykelig trang til å vekke oppmerksomheten, eller

2.  de frie grunnsetningene fører logisk til frie handlinger, noe som betyr at slike setninger er uforenlige med den moralske rammen (Nietzsche 2012:159).

En fri grunnsetning forstår jeg en fri ånds livsytringer/-erfaringer. Med de frie ånders egne erfaringer kan føre til at man i ettertiden vil oppdage at deres frie grunnsetninger kan ledes bort fra hodets forskruddhet og ubalanse. For eksempel tenker jeg meg veien til Deafhood der man er seg bevisst sin døve identitet som en erfaring blant døve. Det er deres egne erfaringer som betyr mest. Men likevel er det dessverre vanlig at de livsviktige frie grunnsetningene ikke blir hørt eller fulgt opp av staten/departementene. I stedet for dette vil de bundne, forskrudde og konforme politikerne holde fast ved sin moralske og politiske ramme, tiltross for at ”sannheten” ligger hos disse frie grunnsetningene. De bundne vet det godt selv, men de vil holde styr på samfunnets utvikling på deres premisser. Disse premissene kolliderer dessverre med de frie grunnsetningene. De to avledningene av den frie åndens virksomhet er ærlig ment; det er et faktum at en fri ånd dukker opp på grunn av den ene eller annen måte. Det er den frie åndens kamp for anerkjennelse som mennesker, for rettigheter og for likeverdig deltakelse/solidaritet i samfunnet. Påstandene til de frie åndene som kommer til ad de to veiene (de frie grunnsetningene), kan være sannere og mer pålitelige enn de bundne, forskrudde og konforme åndenes påstander. Poenget ved erkjennelsen av sannhet kommer an på at man har den. Og ikke på hvilken drivkraft som ligger bak jakten på den, eller hvilken vei man fant den på. F.eks. hvordan døveskolene eller kompetansesentrene for hørselshemmede blir styrt av hørende, viser en drivkraft der døve har svært liten innflytelse. Nietzsche påstår at hvis de frie åndene har rett, så har de bundne åndene urett, likegyldig om de frie åndene nådde frem til sannheten ut fra umoralitet (troen på at døvhet er natur/Deafhood), mens de konforme åndene ut fra moralitet hittil har holdt fast ved usannheten (troen på at døvhet er sykdom/problematiske/deafness).

Det er interessant å lese Nietzsche der han mener at det ”[…] for øvrig hører det ikke til friåndens vesen at han har riktigere oppfatninger, men derimot at han har løsrevet seg fra det nedarvede – uansett om det har vært en suksess eller en fiasko. Normalt vil han uansett ha sannheten eller i det minste sannhetsjaktens ånd på sin side: Han krever grunner, de andre krever tro (Nietzsche 2012:159)

Det kan tolkes slik at Nietzsche mener at det ikke er måten vi kommer frem til sannheten på som er viktig, men å frigjøre seg fra tradisjonen. Å kreve begrunnelser for noe og ikke bare tro er også viktig for Nietzsche.
    

Den døvblinde Harald Vik er et eksempel på en fri ånd som reagerte sterkt på ny endring av regler for rett til ledsager/tolk på fritiden. Han følte seg krenket at han tok opp kampen mot politikerne. Samt har det vist intervju med ham i Dagsrevyen der han fortalte om sine egne erfaringer om behovet for ledsager og tolk. Uten dette ville han ikke klare å leve et meningsfylt liv. Det er hans måte å forsvare døvblindes rettigheter.

Hva med skoletilbudet til døve elever i Norge og i Danmark? Som kjent skal 3 av 4 skoleenheter legges ned i 2014, har Kunnskapsdepartementet med Kristin Halvorsen i spissen ikke tatt hensyn til døves egne erfaringer som elever på døveskolene. Vi trenger kamp for opprettholdelsen av rett til skoletilbud for døve elever der de også har rett til det sosiale og levende døvemiljø med tegnspråk som kommunikasjonsform i sentrum.

Vi trenger absolutt en slags Deaf power-bevegelse i Norden. Vi trenger et sterkt nordisk samarbeid der Sverige, Finland, Norge, Island, Danmark og de baltiske landene kan stå sammen og vise forakt for de politiske og samfunnsmessige overgrepene mot døve som en språklig og kulturell minoritet, både historisk og vår egen tid. Det er ingen skam med en slik Deaf power-bevegelse i Norden. Det er en gyldig og nødvendig grunn. Det er fordi døve krenkes. Stor applaus til de puppe-aksjonene som organisasjonen Femen står i spissen i Ukraina! De er en slags feministisk makt som våger å reagere mot styremaktene. De har sin kreative måte å ta opp kampen mot styremaktene. Det er KUNST! 

Hvorfor kan ikke nordiske døve gjøre noe lignende? På andre måter! Det finnes mange kreative måter å ta opp kampen mot urettferdighetene som finnes overalt i samfunnet. 

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet