Kampen om teksting på TV2

Døvemiljøet mot TV2.
Vi døve går til kamp mot TV2, fordi de har krenket oss. Vi kjemper derfor for å bli anerkjent som TV2-seere. 

Dialogen svikter.
TV2 har ansvar for å kunne prøve å utvikle tekste-teknologien. De kan gjerne samarbeide med NRK, fordi NRK har veldig god erfaring i denne utviklingen. Men slik går det ikke. TV2 vil ikke utvikle videre enn det de klarer å gjøre det i dag. Teksting på TV2 i dagens nivå er meget dårlig tilrettelagt. Resultatet er at tilliten mellom oss døve/hørselssvake og TV2 brytes og at dialogen svikter. Vi døve/hørselssvake erfarer dette som en enda mer krenkelse og utstøtelse fra TV2 som er en del av storsamfunnet. Dette gir grunnlaget for en konflikt som kan vokse ut. Hva gjør vi døve/hørselssvake?

Vi må ikke gjøre den samme feilen som vi gjorde i forbindelse med nedleggelsen av 3 av 4 skoleenheter under landets kompetansesentre og ikke minst den slappe demonstrasjonen i forbindelse med anerkjennelse av norsk tegnspråk som språklov. Vi var for passive til å demonstrere. Det var egentlig de døve ungdommene fra Oslo og foreldrelaget i Bergen som hadde æren for å vise sin kamp for døveskolenes eksistens. Resten kan bare glemme. Her må vi ikke gjøre samme felle hvis vi skal gjøre mot TV2. 

Døves demonstrasjon mot TV2 som har skjedd ifjor høst må tas alvor. Den demonstrasjonen må ikke forstås som en kamp fra en "svak" gruppe med liten betydning ut fra storsamfunnets perspektiv. Men som et uttrykk for behovet for anerkjennelse. Vi døve og hørselssvake er mennesker med følelser, erfaringer, tanker, sosiale evner osv, vi også. Vi er ikke syke, men mennesker med en mangel på sans som for de fleste av oss ikke er en katastrofe for livet. Vi er tilpasningsdyktige. Om samfunnets krav om like rettigheter skulle finne sted, så må TV2 gjøre noe med for å kunne trekke til seg døve og hørselssvake TV-seere som en del av samfunnets hele. 

Se og bli sett.
Jeg viser til den tyske sosialfilosofen Axel Honneth sitt syn på anerkjennelse. Anerkjennelse handler om å se og bli sett. Det er tre ting knyttet til anerkjennelsesbegrepet. 

For det første er anerkjennelse kjærlighet. Dette innebærer at menneskene har et felles behov for å elske og å bli elsket som bør etterleves. Dette innbefatter også oss døve, like mye som det er for blinde, døvblinde, rullestolbrukere, ME-syke, mennesker med psykiske lidelser, mobbeofre osv. Slik TV2 behandler oss døve og hørselssvake, er ikke høyst elskverdige. De overser oss. 

For det andre handler anerkjennelse også om rettigheter og at alle må anerkjennes som rettsubjekter. Hvis manglende betaling til TV-lisens blant døve er ytringer, så anerkjennes ikke døves ytringsfrihet. Dette sier jeg fordi manglende betaling til TV-lisens vil føre til svarte TV-skjermer. Urettferdig, hva? TV2 fratar vår rett til å delta i TV-opplevelsen på lik linje med hørende. Jeg opplever ofte at hørende ler av noen ikke-tekstede programmer, noe jeg ikke er med. Dette er rettighetsberøvelse fra TV2 sin side. 

For det tredje handler anerkjennelse om å bli inkludert i et verdifellesskap. Vi døve har rett til å inkluderes i det norske verdifellesskapet og har krav på tilretteleggelse av tekniske nyvinninger. TV2 har rett og slett penger nok til å skape nytenkning knyttet til tekstuell teknologi med hensyn til de som er døve og de som hører dårlig. Hvis TV2 ikke tekster på programmene, så vil de ikke inkludere oss døve og hørselssvake i samfunnet. Solidarisk?

Anerkjennelsens ramme og moral

Samfunnets verdier kan ikke forutsettes, men må alltid være i samsvarende med dem de skal gjelde for og konfliktene de skal løse (Lysaker 2007). Døve kan ikke forvente at TV2 skal gjøre teksting til topp stand i første omgang. Men at den teknologiske og økonomiske utviklingen kunne skje på sikt. TV2 bør derfor bli mer ydmyke og åpne for løsningsforslag der døve og hørselssvake har verdifulle erfaringer i det å være TV-seere. Derfor trenger vi dialog. Å se på TV uten teksting er det samme som å se i et meningsløst vakuum eller i et lufttomt rom. Det er forferdelig, og det vet vi alle som er døve og hørselssvake. Merk at det er mellom 400 000 og 500 000 mennesker i Norge som hører dårlig. Så lenge TV2 ikke samarbeider med oss, er dette klart diskriminering og krenkelse. Anerkjennelsen må også forholde seg til samfunnet, og kan ikke komme med et absolutt krav. Det er fordi ikke alle handlinger er aksepterbare. Og fordi anerkjennelse er et moralsk behov, krever den gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene (Lysaker 2007). Her kan vi kreve gjensidighet med TV2 for å fremme bedre livsvilkår for oss som del av det inkluderende verdifellesskapet. 

Jeg mener at døvemiljøet har en egenverdi, fordi døve bidrar til den norske samfunnskulturen og -kritikken. Det er for eksempel Døveforbundets, døveidrettens og døveforeningenes arbeid for å fremme og ivareta døves interesser og rettigheter i samfunnet. Denne kritikken er i stand til å stille seg utenfor dagens rådende, økonomiske samfunnstyring. Til forskjell fra den lille, ubetydelige kritikken (her er døve ubetydelig i kritikken mot TV2), som ikke makter annet enn å gjenskape samfunnsproblemene. [Døvemiljøet] kan være en premissleverandør for nytenkning og nyskapende løsningsforslag på våre felles utfordringer (Lysaker 2007). 

Møtes gjennom dialog

Døve og hørselssvake må anerkjennes gjennom dialog. De må sikres sine rettigheter og sitt samfunnsmedlemskap. Og ikke bli latterliggjort eller forbigått, slik at kritikken gjøres til mindre. Men for at vår sak skal bli forstått av samfunnet og TV2, må deres arrogante og gjerrige holdning samtidig opphøre. Dialogen må gjenetablere den offentlige møteplassen for menings- og viljesbrytning (Lysaker 2007). Da må tilliten mellom oss, politikerne, myndighetene, TV2, foreldre og andre berørte etableres på ny. Dialogen som aldri kom i gang mellom TV2 og oss døve og hørselssvake, må i stedet bygge på gjensidig likeverd, forståelse og læring. For gjennom anerkjennende dialog kan vi og TV2/samfunnet kanskje forsones. 

Vi trenger kjærlighet!
Vi trenger et rettferdig samfunn!
Vi trenger et inkluderende samfunn der alle har muligheter til å delta!

Dette var dagens tanker, inspirert av Lysakers artikkel.

  
Kilde:
Lysaker, O. (2007): Kampen om anerkjennelse. En artikkel i Aftenposten, datert 6.mars 2007.        

Troens begynnelse – døve blir ikke trodd

Hvorfor blir døve ikke trodd som likeverdige mennesker med tanke på livets muligheter? Forutsatt at de får lov til å utfolde seg på sine egne måter, for eksempel arbeidsliv, utdanning, fritidssysler, osv. Døves evner og egenskaper undervurderes. Hva er grunnen til dette? Det har noe med døveundervisningens og politiske historie å gjøre. Når vi studerer døvehistorien, spesielt i undervisningens historie, vil vi forstå at oralistene (de som representerte idealet fra døvelærerkongressen i Milano 1880, der talemetoden ble anbefalt som en resolusjon til bruk av undervisning av døve i Europa) før 1960-tallet inntok sine stillinger som døvelærere ikke ut fra grunner, men av nedarvet tåpelighet. Med andre ord: vane eller tilvenning. Merk: mellom 1880 og 1960 var det ingen døve som var lærere. Hvorfor det? En oralistisk døvelærer ble til ikke på grunn av innsikt i de døves liv og erfaringer som døve mennesker og deres forhold til døvemiljøet og samfunnet generelt; hun var døvelærer ikke på grunn av en beslutning om å velge tegnspråk og døvemiljøet. Dette kunne ikke være riktig. Hun traff snarere på døvelærer-kallet i den tro at de kunne gjøre døve til ”normale” og døvemiljøet. Hun antok dem uten grunner – hun hadde ikke den innsikten som en medfødt døv som blir en tegnspråkbruker og en Deafhood’er. Hun trodde på oralistiske grunnsetninger som ikke sammenfalt med Deafhood's grunnsetninger.

Senere, da hun var oralistisk døvelærer og et subjekt som betraktet døvemiljøet som et objekt (se mine tidligere blogginnlegg om Skjervheim), fant hun kanskje ut noen grunner til støtte for sin tilvenning. Støtte til sin tilvenning kunne for eksempel være utdannelse (døvelærer eller spesiallærerutdanning, som grunnsetninger, som ikke sammenfalt med døves liv og erfaringer fra skolen samt deres voksne liv i forhold til samfunnet generelt) og fra andre oralistiske døvelærere som hadde samme perspektiv.

Man kunne ødelegge disse grunnene som de oralistiske døvelærere lot beskjeftige seg med seg selv, men likevel klarte man ikke å ødelegge deres holdning som oralistiske lærere. Man kunne for eksempel tvinge en oralistisk døvelærer til å fremlegge sine synspunkter mot tegnspråklig eller funksjonell tospråklig undervisning, da ville man se om hennes iver for oralistisk undervisningsmetode hviler på grunner eller tilvenning (vane). Tilvenning av oralistiske grunnsetninger uten grunner kaller man TRO (Nietzsche 2012:159-160). Denne troen som oralistiske døvelærere hadde gjennom historien forteller oss hvor blindt de var som godtok oralismen.

Og vi ser tendenser også gjeldende i dag. Politiske beslutninger er basert på troen på at døve kan integrere seg i samfunnet uten sosiale muligheter, er rett og slett et resultat av nedarvet tåpelighet. De vet ikke hva de gjør. De kullkaster (=ødelegger) døves muligheter som velutviklede mennesker. De forstår ikke at tegnspråket og ivaretakelsen av døvemiljøet er av uvurderlig betydning for deres personlige selvrealisering. Å delta i døvemiljøet er også med å forme en døv persons identitet og en ressurs for samfunnet generelt. Samfunnet trenger døve og døve trenger samfunnet, og det er svært gjensidig. Gjensidig anerkjennelse medfører en større innsikt om hverandre. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det virker som om økonomi står foran helsen i befolkningen. Det er svært tragisk og uklokt!

Troen eller innsikten – hva vektlegges i dag?

Litteratur: Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Et interessant innlegg om tegnspråk i Tegn og Tale

Jeg fant noe inspirerende tanker om tegnspråk i Tegn og Tale nr. 3 av mars 1928:

"Tegnsproget. Gode skoler og godt tegnsprok er idealet for døves velfærd og lykke gjennem livet, så de bliver gode borgere i landet. Den mann som kan få dannet et vakkert og fuldkomment tegnsprok til bruk for undervisningen for det hele land, fortjente ett værdig Monument.  Ole Tveiten"

Kampen for anerkjennelse av tegnspråket fantes også på denne tiden. Norsk idéhistorie for døve er noe som kan bidra til en større forståelse for hvorfor tegnspråket er avgjørende for mange døves liv og virke.


Hva idéhistorie betyr, hentet jeg opplysninger fra www.snl.no:

"Idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (internaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot, men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbetydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som:

1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker.

2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan bestemte motiver i ulike typer tekster forandrer karakter i forhold til deres historiske omgivelser.

3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling.

4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epoker." 

Døvehistorie trenger ikke bare fakta, men også hvordan tankemønstre, kamp og ulike sammenhenger og kontekster gjennom tidene kan også ha betydning for den døvehistoriske forskningen.

Døve som fri ånd – et relativt begrep

Hva er en fri ånd? Vi kan kalle en fri ånd som tenker forskjellig fra andre. Hvem er de andre i denne sammenhengen? Det er de bundne åndene. Disse åndene hører innenfor en tenkemåte der man ”[…] forventer av [alle] ut fra deres herkomst, omgivelse, deres stand og embete eller på grunn av de herskende oppfatninger i tiden” (Nietzsche 2012:158). Historisk sett kan vi tenke oss oralistene som de bundne åndene som hersket over døve mennesker. Døve mennesker kunne også være bundne ånder hvis de underkastet det oralistiske regimet. Det er dette Tomas Kold Erlandsen snakket om i forbindelse med hans bok Castberggårdssyndromet. Det fantes noen få døve som trosset mot dette regimet. Disse kan jeg gjerne kalle frie ånder.

En fri ånd tenker forskjellig fra andre i samfunnet. Hvorfor?

Det kan finnes to årsaker til at den frie ånden tenker forskjellig fra de andre, slik jeg forstår Nietzsche:

1. Fordi en fri ånd ikke inntreffer de bundne åndenes forventninger av ham. Han tenker annerledes og har et annet syn på livet enn de bundne.

2.  Fordi en fri ånd reagerer mot de herskende oppfatninger i tiden

En fri ånd er en person som har tatt egne veier. Alle mennesker er underkastet forventningene i samfunnet. Veldig mange av dem klarer ikke å riste av seg fra samfunnet. Med andre ord kan vi si at forventningene til de herskende oppfatninger har gjort veldig mange mennesker til ”fanger”. Samfunnet er som et ”fengsel” på mange måter. Dette ”fangenskapet” fører til at noen få mennesker har et begjær: etter å finne en vei ut av dette ”fangenskapet”. Som når man går seg vill i skogen, tenker man på å finne veien ut eller som om man er fanget i en brønn og tenker på hvordan man skal komme seg opp av den. Mennesker som klarer å komme seg ut av ”fangenskapet”, er nettopp de frie ånder.

Tankegangen er den at den frie ånd er unntaket fra den moralske rammen samfunnet har skapt gjennom tidene, mens de andre som er innenfor dette ”fangenskapet”, de kalles for bundne ånder, er regelen. De er konforme mennesker. De ser ikke alle muligheter klart på bordet. Det er deres svakhet. Men de er sterke i mål, plan og handling. Den moralske rammen som de konforme mennesker representerer kan derfor være gjenstridig for den frie ånd. Den frie ånd kan tenkes en døv person som har vært ”fange” i de herskende oppfatningers bur og som senere innrømmet sin Castberggårdssyndrom. Dette er en måte å befri seg fra ”fangenskapet”. Etter den personlige innrømmelsen kan man ta en revurdering av egne personlige verdier og vurdere hvordan det var å forholde seg til fortiden samt å forholde seg til nåtiden. Vi trenger en aktiv glemsel for fortiden. Alle mennesker har drømmer og ønsker som kan oppfylles. Men det krever mål, innsats, revurderinger, gjentakelser, skapende, kreativitet osv. med utgangspunkt i nåtiden fordi det er en tid vi orienterer oss mot fremtiden. Alt dette foreligger i den fremtiden som står foran enkeltes valg og handling. Den frie ånden har mange muligheter å velge, og det er hans sterke side. Hans største problem er å finne den rette muligheten, og dette er hans svake side. 

Basert på den moralske rammen på de ulike tidene i historien var de bundne åndene, eksempelvis oralister, medisinere, tekniske døvepedagoger (dvs. de som var opptatt av ørets, talens og munnavlesningens betydning) osv. redde for at denne rammen krenkes/ødelegges av de frie åndene. Det er to grunner til denne redselen:

1. En fri ånds frie grunnsetninger har sin opprinnelse i en sykelig trang til å vekke oppmerksomheten, eller

2.  de frie grunnsetningene fører logisk til frie handlinger, noe som betyr at slike setninger er uforenlige med den moralske rammen (Nietzsche 2012:159).

En fri grunnsetning forstår jeg en fri ånds livsytringer/-erfaringer. Med de frie ånders egne erfaringer kan føre til at man i ettertiden vil oppdage at deres frie grunnsetninger kan ledes bort fra hodets forskruddhet og ubalanse. For eksempel tenker jeg meg veien til Deafhood der man er seg bevisst sin døve identitet som en erfaring blant døve. Det er deres egne erfaringer som betyr mest. Men likevel er det dessverre vanlig at de livsviktige frie grunnsetningene ikke blir hørt eller fulgt opp av staten/departementene. I stedet for dette vil de bundne, forskrudde og konforme politikerne holde fast ved sin moralske og politiske ramme, tiltross for at ”sannheten” ligger hos disse frie grunnsetningene. De bundne vet det godt selv, men de vil holde styr på samfunnets utvikling på deres premisser. Disse premissene kolliderer dessverre med de frie grunnsetningene. De to avledningene av den frie åndens virksomhet er ærlig ment; det er et faktum at en fri ånd dukker opp på grunn av den ene eller annen måte. Det er den frie åndens kamp for anerkjennelse som mennesker, for rettigheter og for likeverdig deltakelse/solidaritet i samfunnet. Påstandene til de frie åndene som kommer til ad de to veiene (de frie grunnsetningene), kan være sannere og mer pålitelige enn de bundne, forskrudde og konforme åndenes påstander. Poenget ved erkjennelsen av sannhet kommer an på at man har den. Og ikke på hvilken drivkraft som ligger bak jakten på den, eller hvilken vei man fant den på. F.eks. hvordan døveskolene eller kompetansesentrene for hørselshemmede blir styrt av hørende, viser en drivkraft der døve har svært liten innflytelse. Nietzsche påstår at hvis de frie åndene har rett, så har de bundne åndene urett, likegyldig om de frie åndene nådde frem til sannheten ut fra umoralitet (troen på at døvhet er natur/Deafhood), mens de konforme åndene ut fra moralitet hittil har holdt fast ved usannheten (troen på at døvhet er sykdom/problematiske/deafness).

Det er interessant å lese Nietzsche der han mener at det ”[…] for øvrig hører det ikke til friåndens vesen at han har riktigere oppfatninger, men derimot at han har løsrevet seg fra det nedarvede – uansett om det har vært en suksess eller en fiasko. Normalt vil han uansett ha sannheten eller i det minste sannhetsjaktens ånd på sin side: Han krever grunner, de andre krever tro (Nietzsche 2012:159)

Det kan tolkes slik at Nietzsche mener at det ikke er måten vi kommer frem til sannheten på som er viktig, men å frigjøre seg fra tradisjonen. Å kreve begrunnelser for noe og ikke bare tro er også viktig for Nietzsche.
    

Den døvblinde Harald Vik er et eksempel på en fri ånd som reagerte sterkt på ny endring av regler for rett til ledsager/tolk på fritiden. Han følte seg krenket at han tok opp kampen mot politikerne. Samt har det vist intervju med ham i Dagsrevyen der han fortalte om sine egne erfaringer om behovet for ledsager og tolk. Uten dette ville han ikke klare å leve et meningsfylt liv. Det er hans måte å forsvare døvblindes rettigheter.

Hva med skoletilbudet til døve elever i Norge og i Danmark? Som kjent skal 3 av 4 skoleenheter legges ned i 2014, har Kunnskapsdepartementet med Kristin Halvorsen i spissen ikke tatt hensyn til døves egne erfaringer som elever på døveskolene. Vi trenger kamp for opprettholdelsen av rett til skoletilbud for døve elever der de også har rett til det sosiale og levende døvemiljø med tegnspråk som kommunikasjonsform i sentrum.

Vi trenger absolutt en slags Deaf power-bevegelse i Norden. Vi trenger et sterkt nordisk samarbeid der Sverige, Finland, Norge, Island, Danmark og de baltiske landene kan stå sammen og vise forakt for de politiske og samfunnsmessige overgrepene mot døve som en språklig og kulturell minoritet, både historisk og vår egen tid. Det er ingen skam med en slik Deaf power-bevegelse i Norden. Det er en gyldig og nødvendig grunn. Det er fordi døve krenkes. Stor applaus til de puppe-aksjonene som organisasjonen Femen står i spissen i Ukraina! De er en slags feministisk makt som våger å reagere mot styremaktene. De har sin kreative måte å ta opp kampen mot styremaktene. Det er KUNST! 

Hvorfor kan ikke nordiske døve gjøre noe lignende? På andre måter! Det finnes mange kreative måter å ta opp kampen mot urettferdighetene som finnes overalt i samfunnet. 

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig

Erlandsen, T. K. (2012): Castberggårdssyndromet

Hvordan får døve og annerledesmenneskene fremskritt?

Med utgangspunkt i mitt spørsmål (Når samfunnet har en slik karakter - hvordan får vi da fremskritt?),  på enden av mitt forrige blogginnlegg "Spørsmålet om avhengighetsforhold mellom døve og samfunnet" vil jeg sitere Nietzsche i Menneskelig, altfor menneskelig (§ 224):

"Nettopp ved dette sårede og svake stedet blir samfunnet liksom innpodet med noe nytt; men dets kraft må i det store og hele være stor nok til å ta opp det nye i sitt blod og assimileres med det. De avvikende naturene er overalt av største betydning der hvor det skal følge et fremskritt i det store må det skje en delvis svekkelse. De sterkeste naturene holder fast ved fremskrittstypen, de svakere hjelper til med å videreutdanne dem."

Hvorfor vil de sterke holde fast ved den normalitetsidealistiske fremskrittstypen (kan tenke meg elitefolk som et eksempel)? Nietzsche sier ikke  noe om hvorfor det utvikles tåpelighet. Det er antakelig på grunn av at det skjer en stereotypisering av tenkning og atferd.

De sterke trenger "svake" mennesker til å videreutvikle samfunnet. Det er grunnen til at Nietzsche spør om hvordan vi kan skape fremskritt i samfunnet. Han skiller mellom to typer mennesker. De suksessfulle (elitefolk, de som har stor innflytelse på samfunnets utvikling) og de "tåpelige" (f.eks. arbeiderklasse, fattige, døve, Down syndrom, blinde osv.) (ordet "tåpelig" må ikke forveksles med de suksessfulles tåpelighet). Disse siste lider av en form for degenerasjon (moralsk eller åndelig forfall) og er ikke kommet "så langt" som de andre. Sammenlignet med de andre fremstår de som moralsk svake. Men det er ved disse alle åndelige fremskritt skjer og det er disse som hindrer tåpeligheten hos de suksessfulle i å ta fullstendig overhånd i et samfunn.

Nietzsche fremstiller noen steder de svake som individer med svake sider, eller kroppslige skavanker (lyter, sykdom osv.) som de må kompensere eller erstatte med for slik at de på bestemte områder utvikler egenskaper som er gunstige i forhold til de normale. Men her er det altså ikke snakk om moralske forskjeller. Dessuten har vi det at Nietzsche snakker om "sykdom" som noe godt eller fordelaktig, noe som gir en en god mulighet til å gjennomskue ting man tidligere ikke har innsett.

Kampen for livet krever altså at vi har et samfunn som inneholder både "sterke" og "svake" individer. Dette har ikke noe med Darwins utviklingsteori å gjøre.

Ja, annerledesmennesker har så mye erfaring i sin livsverden at de kan bidra masse positivt til samfunnsutvikling.

La annerledesmenneskene få sjansen til å vise sin areté (dygd). Det er verdifulle evner og egenskaper hos disse menneskene som samfunnet har bruk og/eller behov for.

Lytt til disse menneskene, og gjør samfunnet enda bedre!

Spørsmålet om et avhengighetsforhold mellom døve og samfunn

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver et sted i boken Menneskelig, altfor menneskelig:

”Av historien kan man lære at den stammen i et folk lever lengst hvor de fleste menneskene har en levende fellesskapssans som følge av likheten i deres tilvante og udiskuterbare grunnsetninger, altså som følge av deres felles tro” (Nietzsche 2012:157; § 224)

Er likheten noe som folk ønsker å gjøre med døve? CI (cochleaimplantat) som et bidrag til denne likheten? Er grunnsetningene ment å være ”sann” visdom blant gamle oralister (representanter for talemetoden i undervisning av døve elever) eller i form av forskningsresultater gjennom tidene? For eksempel Aristoteles’ påstand om at døve degraderes til dyr (fysis). Denne påstanden har hatt en sterk innflytelse på vitenskapen gjennom tidene. Er denne påstanden sann eller usann? Alt dette utgjør til sammen en felles tro som folk beskjeftiget seg? Er det grunn til å betrakte dagens pedagogiske vitenskap knyttet til undervisning av hørselshemmede som en ny-oralisme? Med ny-oralisme mener jeg en videreutvikling av den gamle oralismen der det legges mer vekt på tale og lydtrening og mindre på tegnspråk i undervisning. Her er tegnspråket ikke forbudt. Noe vi i dag kan kalle funksjonell tospråklighet. Den gamle oralismen var tegnspråket "bannlyst".  

Nietzsche skriver at med felles tro styrkes den gode, dyktige sed og skikk, her læres individets underordning, fasthet gis karakteren allerede som fødselsgave og videreutvikles gjennom oppdragelse (samme sted).

Sett i lys av døveundervisningens historie: Oralistene hadde for eksempel sed og skikk på deres premisser overfor døve elever. Disse elevene forskjøves til noe annet enn deres egentlige natur gjennom stimulering. De var blitt føyelige og dermed rammet av Castberggårdssyndromet. Med dette syndromet ble døve oppdratt til å være underordnet. Oralistene ga ”fasthet” til døve slik at deres karakter ble skjerpet i forhold til ”normalitet”.

Når jeg leser uttrykket ”fødselsgave”, forstår jeg det som en form for en kamp for å få anerkjennelse. Liksom en logrende og lydig hund overfor eieren slik at denne får noe godt å spise som en belønning for sin atferd. Veldig mange døve opplevde det samme som hundene. Siden kampen for anerkjennelsen er antropologisk (menneskelig) forankret, blir man manipulert, korrigert og disiplinert av ulike systemer. Skolene er et eksempel på et system som styrer elever. Det er positivt, men det må være grenser for hva man kan styre over en elev og hva denne eleven kan styre over sitt eget liv. Når jeg tenker på døveundervisningens historie, stiller jeg opp spørsmålet: Hva var grunnen til at de døve elevene lot seg styre av overordnede? Det kan være fordi staten og vitenskapene brukte statistiske undersøkelser for å finne ut hva som var gjennomsnittet for alle mennesker, hva gjaldt mortalitet, fødselsrater, mannstall, antall normal hørsel i befolkningen i forhold til antall hørselsnedsettelser osv. Med andre ord: Gjennomsnitt som måles i befolkningen blir til ”normaler” som så ”slår tilbake” og inn i befolkningen. Det er dette vi ser en udyktiggjøring av individene. Alderdom, ulykker og skrøpelighet setter enkeltindivider utenfor den akseptable normaliteten ved at de tas ut av sirkulasjonen og nøytraliseres (Farsethås 2006:14). Hvis statistikken viser seg at det å høre tilsvarer med gjennomsnittet, er mennesker som er døve utenfor den akseptable normaliteten. Dermed repareres "sykdommen" døvhet. Derfor stepper teknologene, medisinere og spesialpedagogene inn for dette. De representerer for fellesskapet. Når jeg leser Nietzsche, mener han at ”[…] faren for disse fellesskapene – deres basis er likeartede, karakterfulle individer – er den gradvis økende fordummelsen gjennom nedarving, som nå engang følger som en skygge etter all stabilitet” (Nietzsche 2012:157; § 224).

Jeg mener at oralistene var farlige for døve fordi de var ”likhetsbegjærende” og fordi døve ikke fikk mulighet til å stimulere sine praktiske selvforhold, det vil si personlige selvbilder eller identitet, på naturlig måte gjennom tegnspråk som kommunikasjonsmedium. ”Likhetsbegjærende” var de fordi de hadde en omgang med utdanningsinstitusjon (for eksempel spesiallærerskole eller lignende) som fordummet dem. De beskjeftiget seg med seg selv at det var veldig viktig at døve elever skulle lære seg å snakke og lese av munnen. Derfor var tegnspråket ødeleggende for eller hindret den utviklingen de mente var ”riktig” og ”sann” for døve. Og da uten å lytte til døves egne livserfaringer. Døve ble igjen som innesluttede individer. Slikt fremkalte psykiske lidelser hos mange døve. Når jeg mener at oralistenes holdninger fremkalte døves psykiske lidelser, er det fordi døve hadde omgang med forskrudde oralister som fordummet døve. Hvorfor var det flere eldre døve som fortalte meg at da de var yngre, pleide de å si at de hørende visste alt og at døve tok feil? Det var fordi døve var sterkt indoktrinerte at de selv ble helt forskrudde individer. Det var dette som produserte de døves praktiske selvforhold (det kan også bety personlig selvbilde) som var ute av balanse. Ja, oralistene var som edderkopper som forgiftet døve. Dette skjedde fra generasjon til generasjon. Døve ble sløve. Ikke rart. En psykisk tvangstrøye! Er dagens utvikling bedre i dag? 

Igjen er det spor i de psykiske lidelser hos døve i dag. Helt tydelig! Ja, og hva så? Menneskene er elven! Elven forandrer seg hele tiden. Derfor kan menneskene forandre seg gjennom å revurdere sine gjeldende verdier. Ut fra dette kan man vurdere nåtiden som utgangspunkt for å skape seg selv gjennom aktiv vilje til makt. Vilje til makt betyr egentlig etter nietzscheansk forstand å styre over sitt eget liv. Døve kan også gjøre det samme. Ingen unntak! Dette må ikke forveksles med å styre over andre. Dette tok Nietzsche sterk avstand fra. Han var motstander av tvang på mennesker.

Døve har lidd mye gjennom historien fra Aristoteles’ tid på grunn av gale vitenskapelige læresetninger. Disse setningene ble betraktet som ”sanne”, selv om disse setningene var reviderbare. Men revideringen var ikke de døves, men hørendes. Men da på 1800-tallet var den døve læreren Andreas Christian Møller overbevist på at tegnspråket var veien til intellektuell utvikling blant døve elever, ble denne overbevisningen forkastet av vitenskapene. I 1848 mistet Møller sin innflytelse til fordel for en ny daværende hovedlærer i Lars Smith som overtok døveskolen og grunnla oralismen. Dermed gikk de døves intellektuelle evner til grunne. For et overgrep! Hvis samfunnet hadde vært så klokt, så ville jeg sitere Nietzsche:

”Det er de mer ubundne, mye mer usikre og moralsk svakere individer som den åndelige fremadskriden i slike fellesskap henger på: de menneskene som forsøker noe nytt og overhodet mange slags ting” (Nietzsche, samme sted)

Vi kan tenke oss herr Møller var en av de ubundne. Han så mulighetene, dette var hans sterke side. Men han sto svakt: han visste ikke helt hva målet skulle bli, fordi han opplevde mye motstand av de mer konforme, sterke menneskene i fellesskapet. De konforme menneskene så få muligheter, det var deres svake side. Men de var sterke i sine mål. Det ble fortalt at foreldrene til Møllers elever ikke var fornøyde med hans undervisningsmetode som var basert på tegnspråk. De ville at deres døve barn skulle ha samme muligheter og nivå som hørende elever: døve skulle lære å snakke og lese av på munnen, og ja ikke minst å lese og skrive norsk. Men dette var veien til et liv i papegøyesk forstand. Døve lærte å snakke uten å forstå innhold. Og enda verre: døve ble ofte oppfattet i mange situasjoner som "God-dag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Dette uttrykket beskriver en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre.

Videre skriver Nietzsche at ”Utallige av denne sorten går, på grunn av svakhet, til grunne uten å etterlate seg noen særlig synlig virkning; men for det meste løser de, særlig når de har etterkommere, opp stivheten i samfunnet og tilføyer fra tid til annen fellesskapets stabile element et sår” (Nietzsche, samme sted). Her sikter jeg til eksemplene: døveskolene i Norge er nå historie og går inn i glemselen. Døveforeningene sliter med innflytelse og økonomi, og er i ferd med å forvitres. Har døve etterkommere, kan de løse opp stivheten i og kan bidra til et bedre samfunn. Men vil det komme etterkommere av vår generasjon? Her snakker jeg ikke om CI-brukere, men døve uten CI. I mitt øyemed er CI-brukere ikke etterkommere. De er ofre for normalitetsidealet, edderkoppene har dem i nettet. De er uskyldige fordi de opereres som småbarn. De har ingen myndighet til å avgjøre. Det må foreldrene ta.  

Nå spør jeg, slik Nietzsche også spør: Når samfunnet har en slik karakter – hvordan får vi da fremskritt?

Litteratur:

Nietzsche, F. (2012): Menneskelig, altfor menneskelig. Oslo: Spartacus Forlag AS

Farsethås, H. C. (2006): Forsørgelsesbyrden. En samtale med Foucault om biopolitikk, rasjonalitet og regjeringskunst. En mastergradsoppgave ved Universitetet i Bergen. 

Døv, dansk student

Som del av et oppdrag jeg holder på med, fant jeg en interessant og morsom historie fra Danmark. I De Døves Blad nr 9 av november 1911 på side 71, fortelles det at en døv student tok examen philosophicum:

"En døv tager examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "N. Tidskrift før D.skolan", i sommer bestaaet examen philosophicum med udmærkelse,"

På norsk bokmål kan dette skrives (min oversettelse fra gotisk skrift):

En døv tar examen philosophicum. Den døve danske student Gustav Emil Poulsen har iflg. "Nordisk Tidskrift fõr dõvskolan", i sommer bestått examen philosophicum med utmerkelse.  

Virkelig morsomt! Det viser at døve hadde gode evner og egenskaper til å ta utfordringer uansett hva det måtte gjelde tiltross for døvhet. Når jeg leser slike historier, blir jeg mer og mer stolt som døv.

Kan døve bli jurister, siviløkonomer, direktør for hørende firmaer eller konserner? Norge har nå en døv filosof (MA), en døv sosialantropolog (Ph.D), noen døve har tatt mastergrad i tegnspråk, en døv sykepleier, noen er blitt sexologer osv. Ja, jeg mener det er fullt mulig for døve å ta utfordringer der hørende ikke tror det er mulig.   

Det er bare å sette i gang deres drømmer og virkeliggjøre det. Alt er mulig! Kom igjen!