Grunner for min undersøkelse av de to historiske bruddene

Jeg har den 11.juli 2012 skrevet en blogg med tittelen "En komparativ undersøkelse av to historiske brudd" i forbindelse med Norges Døveforbunds historie. Jeg må få dette klart at jeg ikke er interessert i hvem som har medvirket til eller forårsaket disse hendelsene. Jeg er heller svært interessert i hvordan disses oppkomst og herkomst er mulig. Min vilje til å skrive om dette, er egentlig foucaultsk inspirert.  Det vil si at inspirasjonen er hentet fra den franske filosofen Michel Foucault.

Dette går ut på å ville til å gå nye veier, finne muligheter, opptråkking av nye spor. Denne viljen må noen ganger ende opp i blindgater. Dette er måten vi kan omvurdere av gjeldende verdier eller tradisjonelle perspektiver. Min måte å produsere slike tekster på, er "genealogisk" og "arkeologisk". "Arkeologien" avdekker brudd på dypt hav, mens "genealogien" avdekker hvor de store bølgene kommer fra. Dette er egentlig ment å være en granskning av NDFs prinsipp-erklærings og "Ja takk til begge deler"-budskaps herkomst og oppkomst. Herkomst betyr her hvilke fortidige praksiser som lever videre i dannelsen av nye vitenskaper (CI, spesialpedagogikk), poltiske ideer (integrering av døve elever, nedleggelse av døveskoler), kultur (døvekultur, tegnspråk). Mens oppkomst betyr hvilke faktorer som spiller inn og muliggjør at de kan se dagens lys. Altså gjelder disse å avdekke vitenskapene, politiske ideer, kulturene osv sine stamtre og vekstsvilkår. Jeg prøver å undersøke mulighetsbetingelsene for kunnskap om hvordan slike brudd kunne utarte seg til uheldige tendenser for NDF og den norske døvekulturen i sitt forhold til styremaktene. Det er viktig å forstå at NDF fungerer som en motmakt til styremaktene i vårt samfunn. Det betyr altså ikke at det er negativt å fungere som motmakt til styremaktene, fordi motmakt bidrar til samfunnets utvikling.

Dette er ment for å forstå hvilke praksiser disse bruddene som gjorde det mulig. Det er viktig å understreke at det finnes mange ulike praksiser: økonomiske, politiske, moralske, religiøse, juridiske, medisinske, pedagogiske osv. All kunnskapsproduksjon er som en teaterscene for publikum som vil finne ut hva som er bra og hva som ikke er det. Min hensikt er hva jeg tolker, forstår og beskriver ut fra det jeg har lest. Dette fører til at jeg tenker på hvordan ulike kunnskaper tar opp i seg, reaktiverer og skaper et nettverk av ulike maktstrategier. Ved hjelp av arkeologien kan vi vise til fundamentale brudd i NDF's utvikling. Det var dette jeg tenkte da jeg skrev om de to historiske bruddene.

Mitt poeng er at det er viktig å forstå herkomst og oppkomst i NDFs utviklingshistorie for å orientere oss i riktig retning.

En komparativ undersøkelse av to historiske brudd

Har det vært noen historiske brudd i Norges Døveforbunds historie? 

En god venn viste meg en artikkel fra Norges Døveforbund med tittelen: "Tegnspråket i Norge. Prinsipp-erklæring fra Norges Døveforbund". Denne artikkelen ble skrevet og trykt i 1981(?) og bestod av 7 punkter som forbundet mente var sentrale i forståelsen av tegnspråket som et språk. Den fikk meg til å tenke på en annen og liknende situasjon som budskapet "Ja takk til begge deler", i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. Jeg tolker de to hendelsene som brudd i Norges Døveforbunds historie. Grunnen til dette er at jeg ser på de bruddene som viktige årsaker til døvekulturens forfall. For å begrunne dette, ønsker jeg å vise sammenlikningen mellom NDFs Prinsipp-erklæring fra 1981(?) og det nevnte budskapet fra 2004. Da først litt om denne erklæringens innhold:

Artikkelen har en fin begynnelse i de 5 første punktene. Disse punktene kjenner vi igjen fra våre egne erfaringer som døve. Punkt 1 og 2 er basisforståelse for tegnspråkets oppbygging, noe som gikk over til lingvistikk (språkvitenskap) i senere tid. Punkt 3 handlet om anerkjennelse for tegnspråket som språkstimulerende for døve barn i et hørende miljø der hørende oppfordres til å lære seg språket for å kunne kommunisere med døve. Og på denne måten skapes det gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende. Dette er med å skape døves muligheter til optimal personlig selvrealisering. Samt viktigheten av identifikasjonen mellom døve barn og voksne. Punkt 4 handlet om tegnspråkets utvikling fra generasjon til generasjon. Det står også at døve har krav på å bli anerkjent som en språklig minoritet. Det står ikke noe om kultur. Døve som en minoritet er altså ikke bare språklig, men også kulturell med mye historie bak seg. Punkt 5 var det snakk om å bruke fellesnevnelsen riktig: Norsk tegnspråk. Dette var ment å unngå å bruke benevnelser som døvespråk, døves eget tegnspråk, tegnspråknorsk, tegn og tale osv.      

Men så blir jeg kritisk i de to siste punktene:

Punkt 6 dreide seg om tegnspråkundervisningens siktemål. Dette målet var å oppnå dyktighet blant hørende i samtale med døve. Hørende skulle lære seg å avlese tegnspråk og bruke det i samtale med døve. Dette oppfordres også til at hørende ikke brukte stemmen under slike samtaler. Derfor skulle NDF framstille et materiale som gjorde dette mulig. Det kreves også at tegnspråklæreren burde ha et grundig kjennskap til hvordan døve brukte tegnspråket i sitt distrikt, noe som er en selvfølge. Samt at hørende burde gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Menes dette norsk tegnspråk i det rette ordets forstand? Nå er jeg kommet til et kritisk punkt i setningen: "Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale."  Det er riktig at vi ikke kan forvente at hørende skal bli like dyktige i tegnspråk som døve, for det finnes ingen hørende som er i samme nivå som døve. Men det er uheldig at NDF på den tiden godtok tegn og tale. For tegn og tale er en blandingsform der tegn og tale brukes samtidig. Dette betraktes derfor ikke som norsk tegnspråk. Det er en selvmotsigelse her når NDF ønsket at hørende skulle avlese og bruke tegnspråket på en mest mulig god måte. Var ikke norsk tegnspråk meningen her? En slik selvmotsigelse kan jeg ikke godta.

Når det gjelder punkt 7, er jeg enig i at NDF har et ansvar for å ivareta døves interesser i alt som berører tegnspråket - men da i norsk tegnspråk. Merk: ikke tegn og tale. I dette punktet nevnes det at NDF skulle opprette et spesialutvalg - tegnspråkutvalget. Det skulle stå ansvarlig overfor NDF, og som skulle fungere som kontrollerende, informerende og rådgivende organ i tegnspråkspørsmål. Et slikt organ skulle det kreves kompetanse i tegnspråk. I 1981 var det ikke "født" tegnspråk som en lingvistisk studie på akademisk nivå i Norge. Det ble ”født” mye senere. Det første kullet av døve studenter i tegnspråk grunnfag på universitetsnivå tok eksamen i 1995, og det andre kullet i 1997. Opplysning er viktig, men da i eksakt og konkret informasjon. Så her er kompetanse i dette daværende organet om norsk tegnspråk og dets viktige bidrag til døves personlige selvrealisering og døvekultur et spørsmål.  

Så er det andre bruddet: "Ja takk til begge deler!" Jeg har tidligere skrevet om dette i min blogg med tittelen "Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI", datert 7.juni 2012. Om dere leser denne bloggartikkelen en gang til, vil dere forstå at jeg ser på de to bruddene som en komparativ (sammenliknende) undersøkelse.

I 2004 ble det altså erklært et budskap fra NDF: "Ja takk til begge deler". Det som er så rart, er at i dag har vi tegnspråk som en lingvistisk vitenskap og at vi har et godt kjennskap til tegnspråkets oppbygging og betydning i forhold til 1981, mens vi visste i 2004 svært lite om CI og konsekvensene for fremtidens døve med CI. Og i dag i 2012 vet vi litt mer om konsekvensene i forhold til 2004. Er vi stadig i en ond sirkel? Med dette mener jeg at døvekulturen er nihilistisk. Noe som betyr at den står i fare for forfall eller forvitring. Nihilisme er farlig, men den kan unngås.

For å unngå nihilismen, kan vi gjennomføre slik:

Fortiden er noe vi ikke kan forandre, men den kan lære oss de feilene vi har gjort. Nåtiden er noe vi kan omvurdere av våre gjeldende verdier med utgangspunkt i fortiden. Fremtiden er noe vi kan skape, endre, orientere oss mot det rette målet med utgangspunkt i nåtiden. Det rette målet er en utfordring for vår kamp om anerkjennelse for vårt språk, vår kultur og vår historie. Tiden er kostbar, og vi har ikke råd til å tape mer nå. Vi må våkne opp og brette opp ermene og kjempe for det vi står for. 

Hva ville NDF og den norske døvekulturen ha vært i dag om vi hadde unngått disse bruddene? Skyldes det skjeve bildet av NDF en mangel på kunnskap om hvordan vi kunne kjempe for våre rettigheter på en mest mulig god og riktig måte? Kan disse to historiske bruddene lære oss i dag til å orientere oss bedre i fremtiden?

Refleksjoner omkring enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger

For en måned siden innledet jeg begrepene anerkjennelse og krenkelse for medlemmene i Oslo døveforening i forkant av en debatt om NDF's budskap "Ja, takk til begge deler" - i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. I denne bloggen skal jeg ta opp enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger. Det er viktig for meg å understreke at CI-brukerne også er medlemmer i lokale døveforeninger og NDF.

Slik jeg forsto det, har det vært rykter om at noen medlemmer ville melde seg ut av NDF i protest mot organisasjonens politikk med hensyn til utviklingen av cochleaimplantat. De mente at denne politikken med det nevnte budskapet som fane var uheldig (viser til min blogg datert 07.06.12). I den forstand var budskapet som en gavepakke til vitenskapsdisiplinene medisin og audio- og spesialpedagogikk med tanke på utviklingen av CI og vektleggingen av tale og lydtrening for CI-brukere. Denne gavepakken kan kanskje ha vært et utslag av slike prosesser som for eksempel nedleggelsen av døveskoler, minimalisering av tegnspråk og mer integrering av  døve i vanlige skoler. Dermed er politikerne mer påvirket av disse vitenskapene enn av NDF sin politikk. Slik jeg tolker det, har NDF sin side gjort med dette budskapet for å samle medlemmene slik at de fikk større innflytelse i den politiske kanalen i samfunnet. Konsekvensen for dette ble et skjevt bilde av  NDF sin interessepolitiske rolle. Ettersom NDF's mest sentrale oppgaver er å:

1) bekjempe diskrimineringen av døve borgere i samfunnet sånn som samfunnets holdninger til det som er annerledes. For eksempel døves vei til utdanning, arbeidslivet osv.,

2) bevare tegnspråk/tospråklighet og døveskolene, 

3) kjempe for døvekulturelle verdier og døve borgeres rettigheter i samfunnet, 

har den betydningen ja til CI ødelaget NDF's ansikt som en kamp for en anerkjennelse av døve som en kulturell og språklig minoritet. Jeg tror at dette er nettopp disse medlemmene reagerte mot NDF i lang tid. Derfor truet de med å melde seg ut av denne organisasjonen.

Det er forståelig nok, men på den annen side mener jeg at enkelte medlemmer ikke viste sin lojalitet overfor sin lokale døveforening. Dette er mitt kritiske utgangspunkt. Jeg finner i denne forbindelse støtte fra Oslo døveforenings leder Svein Arne Peterson sin lederartikkel i bladet "Se her" der han mener at den beste måten å ta opp uenighet med NDF's politikk på, er å ta opp saken via den lokale døveforeningen medlemmene er knyttet til. Medlemmene viser sin tillit til sin forening som så skal drøfte saken videre i et egnet forum i NDF. Han mener videre at dette er den demokratiske fremgangsmåten å ta opp saker på, at døveforeningene fungerer som talerør for medlemmene.

Vel, tenker jeg... For å gjennomføre en slik demokratisk prosess, krever kunnskap om hvordan man skal ta opp saker med sin lokale døveforening. Det er veldig viktig at medlemmene selv vet og er seg bevisst at de er viktige for både den lokale døveforening og NDF. Som Peterson sier at hvis man melder seg ut av NDF, melder også medlemmene ut av sin lokale døveforening. Det vil man vel ikke gjøre? De lokale døveforeningene er selve hjertet for NDF's viktige arbeid og medlemmene er selve fornuften i styringen av NDF's politiske milepæler.

Men igjen er spørsmålet: når medlemmene er seg bevisst sine posisjoner i sine lokale døveforeninger, hvordan kan samforståelsen og samkjøringen av slike saker gjennomføres?

Det er dette kjernespørsmålet mitt i denne saken. En viktig sak tas opp på medlemsmøtet, og da er det viktig at alle medlemmene mest mulig forstår sakens kjerne til felles. Det betyr at medlemmene forstår det samme problemet i saken. Dette er selve samforståelsen. Når alle samtykker og forstår problemet sammen, vil de ha et godt utgangspunkt for en diskusjon og få frem til løsninger av problemet på en demokratisk måte. Det er dette som er selve samkjøringen av en diskusjon. Når alle mest mulig er enige om hvordan dette problemet er og legger forslag til løsninger, kan den lokale døveforeningen ta opp videre til NDF's forum. NDF er en organisasjon som ønsker å fremme medlemmenes ønsker og kamp for anerkjennelse hva angår døves rettigheter i samfunnet.

Til slutt vil jeg sitere Petersons viktige retoriske oppfordring til medlemmene:

"Å melde seg ut av en lokal døveforening gjør at man mister et viktig verktøy i forhold til å ta opp saker med NDF, - og det kan ikke være meningen?" 

Et utmeldt medlem mister retten til å ta opp saker med sin lokale døveforening, og omvendt: døveforeningen mister sitt viktige verktøy i dette utmeldte medlemmet. Dermed blir foreningen upåvirket av dette utmeldte medlemmet. Jo flere medlemmer i en lokal døveforening, desto sterkere blir opinionen. Ethvert medlem kan påvirke sine medmedlemmer. Det er tillatt. Det er opp til medlemmene å mene hva de vil, men samtidig være lojal overfor sin lokale døveforening. En lokal døveforening med sine viktige verktøy (medlemmenes egen opinion) kan også påvirke andre lokale døveforeninger. Dermed kan en samlet lokale døveforeninger påvirke NDF ganske mye.

Jeg oppfordrer, på lik linje med Svein Arne Peterson, medlemmene til å være lojale overfor sin lokale døveforening og samtidig vite at de står fritt til å mene hva de vil. Om deres synspunkter er i strid med NDF's politikk, ta gjerne opp med sin forening først.

Fortsatt god sommer, mine blogglesere! 

Enkelte døve er altfor korrigert etter fonosentriske idealers normer?

Det var en gang jeg satt på en kafe et sted ute på landet og pratet med en god venn. Han var døv og ikke CI-bruker. Vi snakket om  alt mulig. Fra diskusjon til ironi. Så langt har det gått greit. Men det var en ting jeg merket veldig godt i samtalen vår. Det var da han reagerte på mine "døvske" banking på bordet, som ikke var en bevisst handling. Banking inngår i en tegnspråklig kontekst. Han ba meg ofte om å ta det med ro eller ikke banke på bordet med hensyn til de hørende, heretter "fonoer" (min egen terminologi). Hva? Jeg er jo rolig, jeg! Jeg spurte ham hva han mente med at jeg måtte ta det med ro. Han fortalte at det var mange "fonoer" som satt og så på oss fordi vi var bråkete. Har jeg grunn til å føle meg bråkete i en kommunikasjonsmåte som var naturlig for døve? Var han virkelig skamfull?

Døve lever i et samfunn som er basert på fonosentriske (lydfokuserte) idealer. Idealer som ikke passer veldig godt inn i de døves verden. Idealer som skapte fra en eller annen tid normer som generaliserer fra generasjon til generasjon eller passer for "fonoer", men ikke for døve. Men på den annen side har døve også egne normer som er naturlige for dem på grunn av døvekulturelle verdier. Siden banking på bordet er en del av kommunikasjonskontekst som er menneskelig og naturlig for døve og er derfor en form for norm. Det er dette "fonoer" ikke forstår. Derfor er det en slags normkonflikt mellom "fonoer" og døve på ulike måter. I tillegg er det også en normkonflikt mellom de autentiske (ekte, naturlig) og de korrigerte (forskjøvet fra det autentiske til fonosentriske idealers premisser) døve. At døve er føyelige for fonosentriske idealer, er farlig for døvekulturen.

Når det gjelder min gode venn, er han etter min mening altfor korrigert etter fonosentriske idealer. Han har ikke den frihet til å føle seg stolt over å være døv, selv om han egentlig er det. En slik hemming fører til at han er en krenket person fordi han ikke får lov til å gjøre det som er naturlig for ham. Det går derfor utover selvtilliten hans. Hvilke rettigheter skal han egentlig ha som døv i et slikt samfunn? 

Men på en måte er det også viktig å følge samfunnets offisielle normer som for eksempel i bryllup, seremonier, grunnlovsdag eller en annen form for høytidelig fellesskap. Her er døve nødt til å respektere slike normer på lik linje med andre. Fordi samfunnets offisielle normer gjelder eller er felles for alle, uansett bakgrunn, erfaringer, alder, osv. 

Nå er jeg kommet til et viktig punkt: Skillet mellom uoffisielle og offisielle normer. At døve samles i et bord i en fonosentrisk kafe, må de få lov til å være døve. At banking på bordet på en pen måte er tillatt.

   

Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI

Er budskapet "Ja, takk til begge deler" i betydningen ja til tegnspråk og ja til CI en uheldig formulering?

Siden Norges Døveforbund (NDF) har en svært viktig oppgave i å kjempe om rettigheter for døve i samfunnet samt bevaring av tegnspråk, er det veldig selvmotsigende at CI ønskes velkommen når forbundet ikke har noe med denne teknologien å gjøre. Slik jeg forstår det, er NDF ikke imot CI. Vi står for pluralismen eller mangfoldet der alle tegnspråklige ønskes velkommen. Men det som skiller NDF fra andre forbund, er at vi er det eneste forbundet i Norge som arbeider for tegnspråket. Hørselshemmedes Landsforbund er opptatt av hørselstekniske hjelpemidler for de som hører dårlig og ja, ikke minst hørselsvern. CI hører derfor hjemme i HLF. NDF anerkjenner HLFs arbeid for hørselstekniske utvikling like mye som HLF anerkjenner vårt arbeid for å få tegnspråket som et anerkjent og fullverdig språk, utvikling av funksjonell tospråklighet i undervisning, døves krav på likeverdige rettigheter som de andre og bevaring av døvekultur som er i stadig utvikling. Her er dialog og samforståelse mellom HLF og NDF en utfordring. Hvert forbund har sine kampsaker, men det er mulig å samarbeide for dette.

CI er etter min mening personlig valg, og har ikke noe med døvekultur å gjøre. Derfor er det uheldig at NDF for noen år tilbake med et slikt budskap. Det er i dag ikke lenger så attraktivt. Personer med CI som ønsker å være medlemmer i NDF, er hjertelig velkomne. Foreldre av CI-opererte og døve barn må få den riktige informasjon om NDFs virksomhet som tegnspråk- og kulturbevarer. Gjerne bruke døve som mentorer. Det viktige er å vise en holdning som innebærer en anerkjennelse for mangfoldighet. 

Vi trenger nye formuleringer i våre budskaper som kan treffe ulike folkegrupper som politikere, mediafolk, fagfolk osv.. Det er viktig å fjerne det gamle og destruktive budskapet som har preget NDFs bilde som en frivillig organisasjon for tegnspråkbrukere i samfunnet. Samfunnet generelt har ulike tolkninger av budskapet. For eksempel har den medisinske og pedagogiske vitenskapen tolket dette budskapet på en måte som vi ikke deler med i utgangspunktet.  NDFs viktigste oppgave i fremtiden er å SYNLIGGJØRE tegnspråket. At døve med og uten CI skal få et likeverdig undervisningstilbud. Og ikke minst er det viktig å legge frem døves krenkelseserfaringer på bordet slik at dette er et ærlig og sant bilde av døves undertrykte livssituasjon hva angår utdanning, arbeidsliv, fritid, familie, osv.

Vi trenger omvurdering av gjeldende verdier hele tiden for å orientere oss i nye kurser og skape nye verdier. Har vi mot til å gjøre dette?

Gullruten - "Ingen grenser!" Døve krenkes?

Døve som befolkning krenkes?

Først vil jeg gratulere prisen til gruppa "Ingen grenser!". Noe jeg forstsatt ikke forstår hvorfor. På Facebook var det en opplysning om at det skulle vises i programmet "Gullruten" på TV2. Som døv hadde jeg regnet med at det skulle tekstes eller tegnspråktolkes. Det har vært som regel hver gang det var noe innslag der døve involveres i, skulle det enten tekstes eller tegnspråktolkes. Det var blitt en vane vi har fått med oss i de siste årene. På grunn av teknologiens utvikling som gjorde teksting og tolking mulig på TV.

Jeg var hjemme denne kvelden da "Gullruten" ble vist og hadde besøk av en god kamerat. Vi satt spent på dette programmet. Verten begynte å ønske oss seere velkommen. Hvilket oss? Dette spørsmålet stilte jeg fordi det var verken teksting eller tolking. Gjentar her: Hvilket oss, spør jeg og veldig mange døve stilte det samme. 

Programmet bare fortsatte uten teksting og tolking... Jeg tenkte at dette kanskje skulle tolkes eller tekstes kun under "Ingen grenser!!-opptreden på scenen. Men nei, det var heller ingen teksting eller tolking. I 2012? Hva? Teknologien og mulighetene finnes jo overalt. Er TV2 en primitiv kanal som ikke kjenner til grensesprengning - teknologien og mulighetene for utnyttelse av teksting eller tolking?

Mens deltakerne i "Ingen grenser!" stod der og klappet. De to døve så på tolken og fulgte med hva som ble sagt. Er det kun for de to døve som får anerkjennelse? Og misanerkjennelse for resten av norske døve? Nei, dette er virkelig en form for krenkelse av døvebefolkningen eller en kollektiv krenkelse av døve. Mange døve er rasende og oppgitte overfor TV2's primitive holdning. Hvilken solidaritet?

For hva betydde 'ingen grenser' for TV2/Mastiff(?) da de lagde dette flotte reality-programmet? Var visjonen slik at begrepet 'ingen grenser' gjaldt kun for individer i det daglige livet, mens det ikke gjaldt for TV2 eller resten av døve? Støttet TV2 her en illusjon av "Ingen grenser!" bare for å gi seg selv ryggdekning? For en selvmotsigelse!

Nå er det kommet en ny og viktig type krenkelseserfaring som vi døve til felles må gi begrunnelser for hvorfor vi reagerte på denne måten TV2 håndterte. En erfaring som bør legges frem for FN's kommisjon for menneskerettigheter.

Da jeg satt og så på programmet, fikk jeg ikke med meg hva denne prestasjonen betydde for gruppa "Ingen grenser!" Jeg sitter her i dag og vet fortsatt ikke hva dette betyr. Selv om det er en god del omtale i Facebook, internett eller aviser, vil jeg ikke lese disse tekstene før jeg har fått med meg hva som ble sagt i "Gullruten". Jeg gjør det for å unngå et skjevt bilde av helheten av det som skjedde på lørdagskvelden. Ja takk til reprise med teksting eller tegnspråktolking!

Her kommer mitt kritiske synspunkt som kan virke reaksjonsvekkende for mange døve (Det er viktig for meg å understreke at dette er en kritikk av oss selv som en helhet og ikke mot de to flotte representantene i "Ingen grenser!", Bjarte Bø-Sande og Marianne Rasmussen. For jeg gir stor applaus til de to for innsatsen i realityprogrammet.):

Hvis jeg hadde vært en av deltakerne som var invitert til en slik begivenhet (samme hvilket program), hadde jeg undersøkt på forhånd om TV2 eller andre TV-selskaper ordnet med teksting eller tegnspråktolking med hensyn til mitt folk. Om det verken tekstes eller tolkes, hadde jeg takket nei til å opptre på scenen. Jeg ville ikke oppføre meg som en krenket person på vegne av mitt folk! Er jeg som døv krenket, blir hele døvebefolkningen også krenket, eller omvendt: er hele døvebefolkningen krenket, er jeg som døv også krenket. Jeg er redd for at den generelle befolkningen har en gal oppfatning av døve på denne måten. Ingen tegnspråktolker var synlig under realityserien "Ingen grenser!" og heller ikke i programmet "Gullruten".  Essensen bak "Ingen grenser!" er at det er en god reklame for mennesker som er annerledes og at de kan takle hverdagslivet like bra som de andre."Ingen grenser!" er en inspirasjon for mange funksjonshemmede til å ville klare seg like bra i hverdagslivet. Det er derfor uheldig at TV2 ikke tok hensyn til døve da de sendte "Gullruten" på TV. 

Tegnspråktolker er tekniske hjelpemidler for døve som en protese er det for en amputert person. At døve for eksempel klarer kommunisere uten tolker i slike situasjoner som i realityprogrammet, er en feil oppfatning. På samme måte er det en feil oppfatning av at en amputert person skulle klare seg uten proteser.

Det bør derfor være et prinsipp for døve, at alle TV-programmer som døve involveres i, å kreve at det tekstes eller tolkes på vegne av eget folk. 

Vil ikke TV2 bli like bra eller bedre enn NRK?  Alltid om økonomisk spørsmål! For selve teknologien og mulighetene er det egentlig ikke noe problem.

Jeg støtter to bloggere med sine innspill:

Maren Oriola:

http://www.marenoriola.no/2012/05/tegnspraktolk-oppforer-seg-vel-ikke-som-en-linselus/

Hilde Haualand:

http://mildehilde.wordpress.com/2012/05/13/ingen-anstendighet-ingen-tekster/

Døve som frie ånder - hvis vi vil...

Frie ånders og de ”normale”, konforme ånders forhold til verden

Nietzsches artikkel ”Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand” kan etter min mening gi oss en dypere forståelse av samspillet mellom de to mennesketypene. Ut fra den kan vi lettere forstå hva det er som gjør at de konforme menneskene vil holde fast ved de samme kulturelle strukturer, mønstre og vaner, og hvorfor de sterke, frie ånder vil måtte ødelegge disse størknede formene og vekke de konforme til live, både på godt og ondt.  Når det gjelder forholdet mellom individets/kulturens bevissthet om virkeligheten og virkeligheten selv bruker Nietzsche følgende ord:

”[…] Nerveimpuls omformet til bilde! Første metafor. Dernest: Bildet videreformet til lyd! andre metafor. Og hver gang hopper han ut av en sfære og lander midt i en helt annen. Man kan forestille seg en fullstendig døv person som aldri har fornemmet en musikktone...” (Nietzsche).

Det synes å være klart at Nietzsche her bruker metaforbegrepet på en litt uvanlig måte. Det som er hovedpoenget er vel at det handler om å overføre mening fra et område til et helt annet. Men når en overfører mening fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd så er det ikke helt det samme som vanlig metaforbruk. Men det at mening blir overført fra et domene til et helt annet er beholdt.

Det Nietzsche vil med eksempelet med den døve er å gjøre det klart for oss at vi er like døve som han dersom vi innbiller oss at vi vet hva tingene vi ser egentlig er. Vi tror vi ser tingene slik de er, men sannheten er at de er blitt forandret i overgangen fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd. Resultatet er at det er blitt umulig for oss i det hele tatt å vite hvordan tingene i sannhet er, samtidig som vi tror fullt og fast på at vi vet dette. Dermed lever vi i en konstant illusjon uten å vite det selv.

Vi er blitt lurt av sanseapparatet vårt i første omgang og deretter av språket vårt i andre omgang. Og da blir det til slutt ordbildet vi sitter igjen med og ikke synsbildet eller nerveimpulsene.

Først nerveimpuls (synet) så bilde. Hva er det som skaper synsbildet? Synsbildet er noe vi på det ubevisste plan skaper ut av en myriade av nerveimpulser. Og så blir synsbildet i neste omgang metaforisk omdannet ved hjelp av ord.

Hvordan bygger vi opp teorier og tankesystemer ved å sette sammen ordene? Det er denne prosessen Nietzsche henviser til med følgende ord:   

"Man må her beundre mennesket for å være en storartet arkitekt som lykkes i å tårne opp et uendelig kompleks begrepskatedral på en bevegelig grunnmur, som stod den på flytende vann” (Nietzsche).

                       

Det flytende vannet vil i denne sammenhengen være det totalt ukjente opphavet til metaforkjeden, nemlig det nerveimpulsene våre opprinnelig reagerer på. Ut fra det Nietzsche sier i de to verkene oppfatter jeg det slik at det er en forbindelse her mellom de konforme og bevaringen av metaforkatedralen på den ene siden og de frie ånder og fornying/ombygging av katedralen på den andre siden. Spørsmålet om hvor de døve hører hjemme i denne katedral vil jeg komme tilbake til senere.

Nietzsche fortsetter med å si at ”Når språket dannes, er logikken ute av bildet” (Nietzsche). Altså er vi blitt lurt lenge før vi griper til logikken for å føle oss trygge. Den tryggheten som logikken kan gi er totalt ubrukelig her.

Tryggheten er i siste instans bygget på vanngrunn, altså er hele vår begrepsverden en selvskapt språkverden bygget på en selvskapt sanseverden. Som Nietzsche formulerer det:

“Bare ved å glemme denne primitive metaforverdenen, bare ved at en opprinnelig glødende billedlava som strømmer ut av den menneskelige fantasis ur-evne, størkner og blir hard, bare ved den uovervinnelige troen på at denne solen, dette vinduet, dette bordet er en sannhet i-seg, […], bare ved at mennesket glemmer at det selv er subjekt, et kunstnerisk skapende subjekt, lever det med noenlunde ro, sikkerhet og konsekvens" (Nietzsche).

           

Problemet er at menneskene er glemsomme når det gjelder gamle metaforer, inkludert de metaforiske sansebildene. Jeg tror fantasien har fulgt oss oppover fra de encellede skapningene som nå utgjør hjernen vår og som lager sansebildene våre til de individene vi nå er som er like kreative med språket vårt. Kreativitet gjennomsyrer hele skaperverket – og vi er i så måte vesentlige bidragsytere. Det er på samme måte som en maler som tryller frem et landskapsbilde fra det blanke lerretet. Altså er mennesket egentlig kunstnere. Eller medarkitekter av skaperverket.

Jeg tror faktisk vi ubevisst skaper hele den virkeligheten vi lever i, men selvsagt gjør vi det i fellesskap. Vi vedstår oss bare ikke vårt eget skaperverk. Vi tillegger det Gud eller andre autoriteter og klager på andre når vi får problemer som vi egentlig selv har skapt. Nettopp denne feigheten er det som gjør oss til et flokkdyr. Vi søker beskyttelse i flokken og flykter dermed fra vår egen skaperevne og vårt eget skaperansvar.

Tanker om de døves plass og fremtid sett på bakgrunn av Nietzsches katedralmetafor.

Siden døves og hørendes sanseutstyr er forskjellig mener jeg det er viktig å fremheve at forskjellene mellom de to gruppene begynner allerede på nervecellenes nivå. Forskjellen begynner med at de døves og de hørendes sanseapparater samlet sett tolker ”det flytende vannet” (Nietzsche) ulikt og dermed bygger opp ulike sanseverdener (første metafornivå). Dette kommer selvsagt av at de døve fødes og vokser opp uten lydstimuli, med bare bildeinntrykk, noe som innebærer en forskjell når det gjelder de samlede sanseinntrykk. I neste omgang kommer så ulike sett av begreper inn – (døve)tegnbegreper kontra lydtegnbegreper – som benevner og dermed velger ut bare visse ting fra sanseverdenene. Dette fører til at det på basis av hver av de to ulike sanseverdenene utvikler seg to unike språkverdener i tillegg (andre metafornivå) (Nietzsche). Til slutt kommer så de ulike metaforene og metafornivåene innenfor språkene selv (eksempler innenfor tale- og skriftspråket: fysisk kulde og varme blir på et høyere metafornivå til emosjonell kulde og varme; fysisk krasj blir til økonomisk krasj; botanisk blåveis blir til biologisk blåveis (blått øye); botanisk tre blir til slektstre osv. – og tilsvarende på tegnspråket: tegnet for rød fisk blir til laks; tegnet for grønt slim blir til snørr osv. osv.)  Ved hjelp av slike ordinære metaforer bygges språkene ut i bredden og høyden slik at vi, med Nietzsche, kan begynne å snakke om begrepskatedraler (Nietzsche). Ordet ”katedral” er jo for øvrig her et perfekt eksempel på en ny og meget rik metafor.

Hvor kan vi så plassere de døve innenfor den vestlige kulturens begrepskatedral? Må de ikke (for å bygge videre på katedralmetaforen) plasseres aller bakerst i katedralen, inne i en av de mørkeste krokene eller kottene hvor de er minst mulig synlige for hørende folk, og hvor lydene fra dem er minst mulig hørbare og forstyrrende? Selve begrepene som blir brukt om de døve plasserer dem jo akkurat der: ’døv’ (beslektet med doven = omtåket, uklar), ’ikke-hørende’, ’tunghørt’, ’handikappet’ osv. De blir således identifisert med en varig mangel eller med noe varig manglende og blir følgelig også behandlet som om de led av et uhelbredelig lyte, som om deres verden skulle være mangelfull, unormal, sykelig...

Det som er klart er imidlertid at de døve naturlig vil måtte kompensere for sin manglende høreevne og at de således vil måtte utvikle andre sider ved det menneskelige en det de hørende vanligvis gjør, sider som vil være underutviklet hos normale hørende. Det er således klart at de hørende, ved å forsøke å bli bedre kjent med de døve, kunne fått vite mer om hvordan de utmerker seg i forhold til dem selv. De kunne så i pakt med dette valgt å bruke tilsvarende positive begreper når de refererte til dem i stedet for de negative de nå bruker og til og med hjulpet dem til å utvikle deres spesielle evner enda mer. På denne måten kunne de døve blitt en ressurs for samfunnet i stedet for en ubehagelig og unyttig byrde eller utgiftspost.

På den ene siden tjener altså den vanlige språkbruken til å holde de døve nede, godt skjult bakerst i katedralen, men på den andre siden kan de døve bare holdes der i den grad de selv aksepterer og lar seg påvirke av den alminnelige språkbruk (noe som imidlertid så å si er umulig å unngå). En revurdering og ’katedralsk omplassering’ av de døve avhenger således av at begge parter gjør en innsats sammen for, med felles glede og nytte som siktemål, å trenge gjennom og bygge bro over sanse- og språkbarrieren.

Ja til frie ånder, og ja til mangfoldet!

Litteratur:

Nietzsche, F.(1873): Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne. Oversatt til norsk:  Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand finnes i Agora nr. 2-3 av 1989 av Kjeld-Willy Hansen, s. 115-127.