Gullruten - "Ingen grenser!" Døve krenkes?

Døve som befolkning krenkes?

Først vil jeg gratulere prisen til gruppa "Ingen grenser!". Noe jeg forstsatt ikke forstår hvorfor. På Facebook var det en opplysning om at det skulle vises i programmet "Gullruten" på TV2. Som døv hadde jeg regnet med at det skulle tekstes eller tegnspråktolkes. Det har vært som regel hver gang det var noe innslag der døve involveres i, skulle det enten tekstes eller tegnspråktolkes. Det var blitt en vane vi har fått med oss i de siste årene. På grunn av teknologiens utvikling som gjorde teksting og tolking mulig på TV.

Jeg var hjemme denne kvelden da "Gullruten" ble vist og hadde besøk av en god kamerat. Vi satt spent på dette programmet. Verten begynte å ønske oss seere velkommen. Hvilket oss? Dette spørsmålet stilte jeg fordi det var verken teksting eller tolking. Gjentar her: Hvilket oss, spør jeg og veldig mange døve stilte det samme. 

Programmet bare fortsatte uten teksting og tolking... Jeg tenkte at dette kanskje skulle tolkes eller tekstes kun under "Ingen grenser!!-opptreden på scenen. Men nei, det var heller ingen teksting eller tolking. I 2012? Hva? Teknologien og mulighetene finnes jo overalt. Er TV2 en primitiv kanal som ikke kjenner til grensesprengning - teknologien og mulighetene for utnyttelse av teksting eller tolking?

Mens deltakerne i "Ingen grenser!" stod der og klappet. De to døve så på tolken og fulgte med hva som ble sagt. Er det kun for de to døve som får anerkjennelse? Og misanerkjennelse for resten av norske døve? Nei, dette er virkelig en form for krenkelse av døvebefolkningen eller en kollektiv krenkelse av døve. Mange døve er rasende og oppgitte overfor TV2's primitive holdning. Hvilken solidaritet?

For hva betydde 'ingen grenser' for TV2/Mastiff(?) da de lagde dette flotte reality-programmet? Var visjonen slik at begrepet 'ingen grenser' gjaldt kun for individer i det daglige livet, mens det ikke gjaldt for TV2 eller resten av døve? Støttet TV2 her en illusjon av "Ingen grenser!" bare for å gi seg selv ryggdekning? For en selvmotsigelse!

Nå er det kommet en ny og viktig type krenkelseserfaring som vi døve til felles må gi begrunnelser for hvorfor vi reagerte på denne måten TV2 håndterte. En erfaring som bør legges frem for FN's kommisjon for menneskerettigheter.

Da jeg satt og så på programmet, fikk jeg ikke med meg hva denne prestasjonen betydde for gruppa "Ingen grenser!" Jeg sitter her i dag og vet fortsatt ikke hva dette betyr. Selv om det er en god del omtale i Facebook, internett eller aviser, vil jeg ikke lese disse tekstene før jeg har fått med meg hva som ble sagt i "Gullruten". Jeg gjør det for å unngå et skjevt bilde av helheten av det som skjedde på lørdagskvelden. Ja takk til reprise med teksting eller tegnspråktolking!

Her kommer mitt kritiske synspunkt som kan virke reaksjonsvekkende for mange døve (Det er viktig for meg å understreke at dette er en kritikk av oss selv som en helhet og ikke mot de to flotte representantene i "Ingen grenser!", Bjarte Bø-Sande og Marianne Rasmussen. For jeg gir stor applaus til de to for innsatsen i realityprogrammet.):

Hvis jeg hadde vært en av deltakerne som var invitert til en slik begivenhet (samme hvilket program), hadde jeg undersøkt på forhånd om TV2 eller andre TV-selskaper ordnet med teksting eller tegnspråktolking med hensyn til mitt folk. Om det verken tekstes eller tolkes, hadde jeg takket nei til å opptre på scenen. Jeg ville ikke oppføre meg som en krenket person på vegne av mitt folk! Er jeg som døv krenket, blir hele døvebefolkningen også krenket, eller omvendt: er hele døvebefolkningen krenket, er jeg som døv også krenket. Jeg er redd for at den generelle befolkningen har en gal oppfatning av døve på denne måten. Ingen tegnspråktolker var synlig under realityserien "Ingen grenser!" og heller ikke i programmet "Gullruten".  Essensen bak "Ingen grenser!" er at det er en god reklame for mennesker som er annerledes og at de kan takle hverdagslivet like bra som de andre."Ingen grenser!" er en inspirasjon for mange funksjonshemmede til å ville klare seg like bra i hverdagslivet. Det er derfor uheldig at TV2 ikke tok hensyn til døve da de sendte "Gullruten" på TV. 

Tegnspråktolker er tekniske hjelpemidler for døve som en protese er det for en amputert person. At døve for eksempel klarer kommunisere uten tolker i slike situasjoner som i realityprogrammet, er en feil oppfatning. På samme måte er det en feil oppfatning av at en amputert person skulle klare seg uten proteser.

Det bør derfor være et prinsipp for døve, at alle TV-programmer som døve involveres i, å kreve at det tekstes eller tolkes på vegne av eget folk. 

Vil ikke TV2 bli like bra eller bedre enn NRK?  Alltid om økonomisk spørsmål! For selve teknologien og mulighetene er det egentlig ikke noe problem.

Jeg støtter to bloggere med sine innspill:

Maren Oriola:

http://www.marenoriola.no/2012/05/tegnspraktolk-oppforer-seg-vel-ikke-som-en-linselus/

Hilde Haualand:

http://mildehilde.wordpress.com/2012/05/13/ingen-anstendighet-ingen-tekster/

Døve som frie ånder - hvis vi vil...

Frie ånders og de ”normale”, konforme ånders forhold til verden

Nietzsches artikkel ”Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand” kan etter min mening gi oss en dypere forståelse av samspillet mellom de to mennesketypene. Ut fra den kan vi lettere forstå hva det er som gjør at de konforme menneskene vil holde fast ved de samme kulturelle strukturer, mønstre og vaner, og hvorfor de sterke, frie ånder vil måtte ødelegge disse størknede formene og vekke de konforme til live, både på godt og ondt.  Når det gjelder forholdet mellom individets/kulturens bevissthet om virkeligheten og virkeligheten selv bruker Nietzsche følgende ord:

”[…] Nerveimpuls omformet til bilde! Første metafor. Dernest: Bildet videreformet til lyd! andre metafor. Og hver gang hopper han ut av en sfære og lander midt i en helt annen. Man kan forestille seg en fullstendig døv person som aldri har fornemmet en musikktone...” (Nietzsche).

Det synes å være klart at Nietzsche her bruker metaforbegrepet på en litt uvanlig måte. Det som er hovedpoenget er vel at det handler om å overføre mening fra et område til et helt annet. Men når en overfører mening fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd så er det ikke helt det samme som vanlig metaforbruk. Men det at mening blir overført fra et domene til et helt annet er beholdt.

Det Nietzsche vil med eksempelet med den døve er å gjøre det klart for oss at vi er like døve som han dersom vi innbiller oss at vi vet hva tingene vi ser egentlig er. Vi tror vi ser tingene slik de er, men sannheten er at de er blitt forandret i overgangen fra nerveimpuls til bilde og fra bilde til lyd. Resultatet er at det er blitt umulig for oss i det hele tatt å vite hvordan tingene i sannhet er, samtidig som vi tror fullt og fast på at vi vet dette. Dermed lever vi i en konstant illusjon uten å vite det selv.

Vi er blitt lurt av sanseapparatet vårt i første omgang og deretter av språket vårt i andre omgang. Og da blir det til slutt ordbildet vi sitter igjen med og ikke synsbildet eller nerveimpulsene.

Først nerveimpuls (synet) så bilde. Hva er det som skaper synsbildet? Synsbildet er noe vi på det ubevisste plan skaper ut av en myriade av nerveimpulser. Og så blir synsbildet i neste omgang metaforisk omdannet ved hjelp av ord.

Hvordan bygger vi opp teorier og tankesystemer ved å sette sammen ordene? Det er denne prosessen Nietzsche henviser til med følgende ord:   

"Man må her beundre mennesket for å være en storartet arkitekt som lykkes i å tårne opp et uendelig kompleks begrepskatedral på en bevegelig grunnmur, som stod den på flytende vann” (Nietzsche).

                       

Det flytende vannet vil i denne sammenhengen være det totalt ukjente opphavet til metaforkjeden, nemlig det nerveimpulsene våre opprinnelig reagerer på. Ut fra det Nietzsche sier i de to verkene oppfatter jeg det slik at det er en forbindelse her mellom de konforme og bevaringen av metaforkatedralen på den ene siden og de frie ånder og fornying/ombygging av katedralen på den andre siden. Spørsmålet om hvor de døve hører hjemme i denne katedral vil jeg komme tilbake til senere.

Nietzsche fortsetter med å si at ”Når språket dannes, er logikken ute av bildet” (Nietzsche). Altså er vi blitt lurt lenge før vi griper til logikken for å føle oss trygge. Den tryggheten som logikken kan gi er totalt ubrukelig her.

Tryggheten er i siste instans bygget på vanngrunn, altså er hele vår begrepsverden en selvskapt språkverden bygget på en selvskapt sanseverden. Som Nietzsche formulerer det:

“Bare ved å glemme denne primitive metaforverdenen, bare ved at en opprinnelig glødende billedlava som strømmer ut av den menneskelige fantasis ur-evne, størkner og blir hard, bare ved den uovervinnelige troen på at denne solen, dette vinduet, dette bordet er en sannhet i-seg, […], bare ved at mennesket glemmer at det selv er subjekt, et kunstnerisk skapende subjekt, lever det med noenlunde ro, sikkerhet og konsekvens" (Nietzsche).

           

Problemet er at menneskene er glemsomme når det gjelder gamle metaforer, inkludert de metaforiske sansebildene. Jeg tror fantasien har fulgt oss oppover fra de encellede skapningene som nå utgjør hjernen vår og som lager sansebildene våre til de individene vi nå er som er like kreative med språket vårt. Kreativitet gjennomsyrer hele skaperverket – og vi er i så måte vesentlige bidragsytere. Det er på samme måte som en maler som tryller frem et landskapsbilde fra det blanke lerretet. Altså er mennesket egentlig kunstnere. Eller medarkitekter av skaperverket.

Jeg tror faktisk vi ubevisst skaper hele den virkeligheten vi lever i, men selvsagt gjør vi det i fellesskap. Vi vedstår oss bare ikke vårt eget skaperverk. Vi tillegger det Gud eller andre autoriteter og klager på andre når vi får problemer som vi egentlig selv har skapt. Nettopp denne feigheten er det som gjør oss til et flokkdyr. Vi søker beskyttelse i flokken og flykter dermed fra vår egen skaperevne og vårt eget skaperansvar.

Tanker om de døves plass og fremtid sett på bakgrunn av Nietzsches katedralmetafor.

Siden døves og hørendes sanseutstyr er forskjellig mener jeg det er viktig å fremheve at forskjellene mellom de to gruppene begynner allerede på nervecellenes nivå. Forskjellen begynner med at de døves og de hørendes sanseapparater samlet sett tolker ”det flytende vannet” (Nietzsche) ulikt og dermed bygger opp ulike sanseverdener (første metafornivå). Dette kommer selvsagt av at de døve fødes og vokser opp uten lydstimuli, med bare bildeinntrykk, noe som innebærer en forskjell når det gjelder de samlede sanseinntrykk. I neste omgang kommer så ulike sett av begreper inn – (døve)tegnbegreper kontra lydtegnbegreper – som benevner og dermed velger ut bare visse ting fra sanseverdenene. Dette fører til at det på basis av hver av de to ulike sanseverdenene utvikler seg to unike språkverdener i tillegg (andre metafornivå) (Nietzsche). Til slutt kommer så de ulike metaforene og metafornivåene innenfor språkene selv (eksempler innenfor tale- og skriftspråket: fysisk kulde og varme blir på et høyere metafornivå til emosjonell kulde og varme; fysisk krasj blir til økonomisk krasj; botanisk blåveis blir til biologisk blåveis (blått øye); botanisk tre blir til slektstre osv. – og tilsvarende på tegnspråket: tegnet for rød fisk blir til laks; tegnet for grønt slim blir til snørr osv. osv.)  Ved hjelp av slike ordinære metaforer bygges språkene ut i bredden og høyden slik at vi, med Nietzsche, kan begynne å snakke om begrepskatedraler (Nietzsche). Ordet ”katedral” er jo for øvrig her et perfekt eksempel på en ny og meget rik metafor.

Hvor kan vi så plassere de døve innenfor den vestlige kulturens begrepskatedral? Må de ikke (for å bygge videre på katedralmetaforen) plasseres aller bakerst i katedralen, inne i en av de mørkeste krokene eller kottene hvor de er minst mulig synlige for hørende folk, og hvor lydene fra dem er minst mulig hørbare og forstyrrende? Selve begrepene som blir brukt om de døve plasserer dem jo akkurat der: ’døv’ (beslektet med doven = omtåket, uklar), ’ikke-hørende’, ’tunghørt’, ’handikappet’ osv. De blir således identifisert med en varig mangel eller med noe varig manglende og blir følgelig også behandlet som om de led av et uhelbredelig lyte, som om deres verden skulle være mangelfull, unormal, sykelig...

Det som er klart er imidlertid at de døve naturlig vil måtte kompensere for sin manglende høreevne og at de således vil måtte utvikle andre sider ved det menneskelige en det de hørende vanligvis gjør, sider som vil være underutviklet hos normale hørende. Det er således klart at de hørende, ved å forsøke å bli bedre kjent med de døve, kunne fått vite mer om hvordan de utmerker seg i forhold til dem selv. De kunne så i pakt med dette valgt å bruke tilsvarende positive begreper når de refererte til dem i stedet for de negative de nå bruker og til og med hjulpet dem til å utvikle deres spesielle evner enda mer. På denne måten kunne de døve blitt en ressurs for samfunnet i stedet for en ubehagelig og unyttig byrde eller utgiftspost.

På den ene siden tjener altså den vanlige språkbruken til å holde de døve nede, godt skjult bakerst i katedralen, men på den andre siden kan de døve bare holdes der i den grad de selv aksepterer og lar seg påvirke av den alminnelige språkbruk (noe som imidlertid så å si er umulig å unngå). En revurdering og ’katedralsk omplassering’ av de døve avhenger således av at begge parter gjør en innsats sammen for, med felles glede og nytte som siktemål, å trenge gjennom og bygge bro over sanse- og språkbarrieren.

Ja til frie ånder, og ja til mangfoldet!

Litteratur:

Nietzsche, F.(1873): Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne. Oversatt til norsk:  Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand finnes i Agora nr. 2-3 av 1989 av Kjeld-Willy Hansen, s. 115-127.

Caster Semenya – for rask til å være kvinne?

Jeg har fulgt med en dokumentarfilm på NRK om denne sørafrikanske kvinnen som en aktiv friidrettsutøver. Hun heter Caster Semenya. Hun har gjort sine saker veldig bra før idrettsmyndighetene (AAF og IAAF) la merke til hennes mannsliknende kropp. De krevde å teste henne medisinsk for å finne ut om hun virkelig var kvinne. Mens testen var under prosess, ville idrettsmyndighetene stenge henne ute av all internasjonale og afrikanske løpekonkurranser. Det har vært en veldig tøff og vanskelig tid for henne. Hun ble krenket for sin mannsliknende kropp. Fysisk sett betyr dette at hun skilte seg fra andre aktive kvinner. Derfor oppsto det for henne en kamp om anerkjennelse for hennes kvinnelighet. Hun slet med motivasjon til trening under denne vanskelige situasjonen, og hun har vurdert å gi opp kampen. Men takket være hennes advokater og trenere har jobbet hardt for å fremme rettferdigheten. Rettferdig, fordi hun ble født som kvinne og vokste opp som kvinne. Hun utviklet seg naturlig, og har ikke gjort noe juks eller brukt manipulerende medisinske midler for å øke hennes prestasjoner. Det kan være forståelig at mistanken fant sted på grunn av hennes uvanlige fysikk til å være kvinne og i tillegg til dette løp hun for rask i forhold til de ”normale” kvinnelige løpere. 

Hvis vi sammenlikner Caster Semenya med for eksempel Usain Bolt i den mannsdominerte friidrettsverdenen, så skiller også Bolts fysiske legning seg annerledes fra andre aktive menn. Likevel forskjellsbehandles de to stjernene på hver sin kant. Bolt fikk nyte sin stjernetilværelse. Er det fordi Caster er kvinne? Er det skjønnheten i kvinnenes verden eller er det idrettsprestasjoner uansett fysikk hos kvinner som teller mest? Er menns fysikk mer akseptable enn kvinners? Er det slik at menn fritt kan utøve sine muskler til å bli store, mens kvinners utøvende fysikk begrenses? La oss anta at Bolt ofte er innkalt til ulike tester på grunn av hans fysikk og hurtighet utenom det vanlige. Bolt er ren og ærlig. Men det er Semenya også. For en forskjellsbehandling, dette her.

Takket være Caster Semenyas kamp samt hennes støtteapparater har jobbet frem til at hun i dag offentliggjøres som anerkjent friidrettsutøver. Dette betyr at hun igjen kan konkurrere med andre kvinner tiltross for hennes rå fysikk. Et gjennombrudd for henne. Hennes eksempel kan brukes i andre sammenhenger. Hun er, etter min mening, en inspirasjon for mange som er mer eller mindre krenket av en eller annen grunn. Her sikter jeg til funksjonshemmede mennesker som opplever mye krenkelser i samfunnet.

Da setter jeg i fokus på døve mennesker som et eksempel. Jeg gjør dette på grunn av mine egne erfaringer som døv. Det er naturlig. Jeg stiller spørsmålet her: Er døve for intelligente til å være mennesker? 

Dette spørsmålet mener jeg er aktuelt å reflektere over, fordi døve har opplevd mye krenkelser fra 1880 i Milano til i dag. Døve kjenner sin historie godt og kan se tilbake til hvordan de ble behandlet som underdanige i forhold til de hørende. Å være underdanige var det formyndersystemet som har skapt oss slik. Det var altså ikke vi døve som skapte oss selv til å være underdanige. Vi bærer med undertrykkelsesmekanismer som gjør at disse ligger i blodet vårt. Manipulert av formynderskapet. Det har skjedd mange barrierer for døves selvrealiseringsmuligheter gjennom historien. Formynderskapet, som var/er de sterke og konforme, til ulike tider satt/sitter igjen med sin størkne tenkning om hvordan gjøre samfunnet sunt. Hva er sunt? Er det sunt at CI-opererte døve tvinges til å lære å tale og lese av munnen og ikke bruke eller legge mindre vekt på tegnspråk? Er tegnspråket å anses som sykt? Slike holdninger finnes fremdeles i Norge i dag. De er sterke til å kjøre sitt eget spor og fortsetter i den samme retningen frem til i dag. Mens vi svake sitter igjen med krenkelseserfaringer. Vi har i mange, mange år kjempet om anerkjennelse for oss som kulturelle mennesker og for tegnspråket. Vi svake har tanker om nye muligheter til å skape nye verdier, men tankene ble oversett av de sterke. 

Min konklusjon er nietzscheansk inspirert: De sterke og konforme mennesker er sterke i sitt syn på samfunnsutvikling og holder på sitt. Men de er svake til å se andre og nye muligheter og utprøve dem i praksis. De er redde for endringer eller noe nytt. De har et stort behov for å forankre og feste rammer i det kulturelle, politiske og vitenskapelige systemet de tror på. Mens vi svake er svake til å påvirke de sterke og konforme til å endre seg. Men vi døve er sterke til å se muligheter. Mulighetene var, er og blir stadig avvist av de sterke og konforme. Vi er dømt til å leve i et konformt samfunn. Det er ikke sunt for oss å leve slik. Vi lever i illusjoner, det vil si at vi fortrenger at vi er underdanige og tror på det gode liv. Men lever vi i realitet det gode liv?

Spørsmål: Finnes det mennesker som ikke tror på mennesket Caster Semenya, men vel på lover/regler og tester? Her kan jeg si det samme spørsmålet om døve: Er det slik at det alltid finnes mennesker som ikke tror på døve mennesker, men vel på tekniske mirakler og pedagogiske metoder som kolliderer med døves naturlige behov?  

I dag, som er 2012, er det fremdeles mennesker som ikke anerkjenner døve som mennesker. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er blant de som ikke anerkjenner døves naturlige behov så lenge hun var fast bestemt på at 3 av 4 døveskoler nedlegges i 2014. Mens hun anerkjenner mennesker som snakker nynorsk og står inne for dette språket i undervisning. En dobbelmoral fra hennes side. I tillegg til henne er det medlemmene i utredningsutvalg, det være seg professorer, rådgivere etc., som har noe med nedleggingen å gjøre som ikke anerkjenner døves naturlige behov. For å si det rett ut: De vet ikke hva de gjør, så lenge de ikke lytter til døves egne erfaringer som elever på døveskolene og ikke minst deres krenkelseserfaringer på grunn av ulike systemers diskriminering av døve i samfunnet i lang tid.  De skaper syke mennesker. I verste fall kan døve diagnostiseres som psykisk utviklingshemmede bare på grunn av at bruken av tegnspråk minimaliseres.

På en måte kan vi si at de sterke og konforme mennesker er farlige for krenkelsesutsatte mennesker, psykososialt sett.

Se på link som et eksempel fra Danmark:

http://politiken.dk/kultur/ECE1616100/doeve-vil-have-tegnsprog-anerkendt-som-selvstaendigt-sprog/

Flott, hva? Nei, dette er utrolig.

Døve i en passiv verden

Kan døve selv skape en fremtid? Mange døve er til grader preget av samfunnets undertrykkelse mot dem. Denne undertrykkelsen er en form for krenkelse, som også betyr ødeleggelse. Den er etter min mening et resultat av samfunnets manglende kunnskaper om døves evner og egenskaper. Med dette ser jeg for meg at døves evner og egenskaper er så mye mer enn samfunnet aner.  Da undertrykkelsen fant sted gjennom historien fra 1880 i forbindelse med døvelærerkongressen til i dag, har holdt døve tilbake når det gjaldt døves personlige selvrealisering. Å realisere seg selv krever mot og innsats av hvert eneste menneske, og ikke ytre tvang som det oralistiske regimet opererte med. For å kunne gjøre dette, må man få et positivt selvbilde gjennom gjensidig anerkjennelse og en anerkjennelse for tegnspråk som deres menneskelige og naturlige språk. Et selvbilde består på den individuelle dimensjonen av selvtillit, selvrespekt og selvverd som må ivaretas. De samspiller som en helhet i personen for å kunne utfolde seg i takt med forholdet til andre mennesker, dvs. den solidariske dimensjonen. Dette forholdet er gjensidig anerkjennelse kjernen i det hele.

Jeg lar meg inspirere av Platons Staten 507B - 509C om sollignelsen for å forklare hva jeg mener med at døve lever i en passiv verden. Denne sekvensen av teksten handler om forholdet mellom sansning og tenkning. Sansene og tanken bidrar begge til vår forståelse av tingene som finnes utenfor oss. Går tanken forut for sansene eller omvendt: går sansene forut for tanken? Dette spørsmålet tar jeg opp i forbindelse med hvordan formynderskap (staten, medisin, spesialpedagogikk, NAV osv) behandler døve og andre typer funksjonshemminger. Begrepet formynderskap henter jeg fra den amerikanske psykologiprofessoren Harlan Lane som betyr ifølge ham: 

"Et system der en autoritet påtar seg å fylle behovene eller regulere oppførselen til mennesker under deres kontroll."

Vi kan tenke oss at hørende tenker: "Det er en døv kvinne", og så tror de at de vet hva døve mennesker er og hvordan de oppfører seg. Slik tar hørende forholdregler ved at sansningen og tenkningen fungerer sammen så de blir advart i tide. 

Men tenkning og sansning kan også gi feil informasjon til det rasjonelle. Fordi de gir ulike bidrag til erkjennelsen, dvs. den virksomhet hvorved vi vinner kunnskap, eller med andre ord: også brukt om selve kunnskapen eller innsikten. Hva er rett kunnskap eller innsikt? Jeg forstår begrepet som grundig forståelse eller kyndighet. Ved sansning menes her på den ene siden å sanse etter noe bestemt, noe konkret og foreliggende. Den er avhengig av nærhet og kontakt med det som sanses (Kant: a posteriori). Mens tenkning på den annen side retter seg alltid mot det allmenne, det som er felles og typisk. Derfor er den ikke avhengig av nærhet og kontakt med det som tenkes (Kant: a priori).  Hva er formynderskapets egentlige erkjennelse? Sett at en sann erkjennelse er det godes idé. Sokrates sier at "[...] det godes idé er det som gir sannhet til de ting som blir erkjent: Den er årsak til all innsikt og sannhet. Begge disse, innsikt og sannhet, er skjønne [...] (Platons Staten 508E). Er formynderskapets erkjennelse sann eller skjønn i viten om døve mennesker i samfunnet?

 

Med dette som utgangspunkt er det grunnlag for å vise en kritisk holdning til formynderskapet, da særlig mot vitenskapene som medisin og spesialpedagogikk.  Slik jeg ser det, representerer formynderskapet av rent tankearbeid. Tanken kan arbeide med fraværende, fjerne, forsvunne eller ufødte gjenstander. Det er et mysterium at tenkning og sansning kan fungere sammen. Her forstår Platon slik at tankene og språkets former kan forstå sanseinntrykkene ettersom språket og tingene har samme opphav. Platon mener at det er idéene som gir grunnlaget for de tingene vi sanser og for de ordene tanken bruker for å forstå sanseinntrykkene. Dette betyr at sansning og tenkning samarbeider fordi orden har samme opphav, altså idéenes mønsterbilder. 

Men slik jeg ser det, er tankene og sansning hos formynderskapet om det døve liv ikke i bølgelengde. Det er snarere en vrangforestilling hos dem. La oss tenke slik: Liksom solen viser landskapet for øye. Landskapet er det skjønne og sanne. Landskapet er identisk med innsikt. Her er døves egne erfaringer som døv som er landskapet som er det skjønne og det sanne. Dette er noe formynderskapet ikke griper helt inn, fordi det ikke vil samarbeide eller vil forstå. Døves landskap er sann og skjønn i den forstand at  deres egne livserfaringer til felles er selve innsikten som må anerkjennes. Disse erfaringene som forteller oss at funksjonell tospråklighet er veien til emosjonell, kognitiv og sosial utvikling på beste måte for døve og at slike utviklingspotensialer er avhengig av formynderskapets anerkjennelse for dem som døve og tegnspråk som deres primære språk.

Formynderskapets erkjennelse er bare skygger. De har ikke solen for øye, men stjernene som viser om natten. Slik beskriver Sokrates: 

"[...] når man retter sitt blikk mot ting [her: landskapet] hvor ikke lenger solens klare lys, men bare stjernenes matte skjær faller på farvene, så blir øynene sløve og nesten blinde som om de mangler evnen til å se klart." (Platons Staten 508C)

Hvis formynderskapet fortsetter å se sløvt og være nesten blinde, så har døve mennesker svært begrensede muligheter i livet sammenlignet med hørende. Nedleggelsen av 3 av 4 sentrale skoleenheter ved landets kompetansesentre, voldsom ekspansjon av CI-operasjoner av barn, utsettelsen av tegnspråk som anerkjent språklov, stor satsing på å få døve integrert i vanlige skoler, begrensninger av arbeidsliv, utelatelse av sentrale døve personer [her: Norges Døveforbund] i ulike utvalg i forbindelse med utredninger for behovene av ulike områder der døve berøres osv. viser tydelige eksempler på formynderskapets sløve og manglende evne til å se klart på hva det sanne og det skjønne ved det autentiske døve livet til felles. Derfor er det mange døve som er oppgitte over formynderskapets eget kjøreprogram uten å involvere døves viktige livserfaringer som fungerende borgere i samfunnet.  

Døve lever i en passiv verden. Den passive verden er det formynderskapet representerer for. Ikke døve selv. Fordi døve er i seg selv svært kreative og skapende, men hindres av formynderskapet. Døve flest er blitt innadsrettet.  Liksom lokket over kokende vann i en kjele. Døve menneskers personlige selvforhold og deres muligheter til å realisere seg selv på lik linje med andre krenkes og begrenses.

Om vi får muligheten til den motsatte veien, kreves det derfor at formynderskapet gir slipp på sin rå makt overfor døve. De må la døve uttrykke sine egne meninger og erfaringer. For på denne måten å skape en samforståelse og anerkjennelse for hverandre samt muligheten for omvurderinger av gjeldende verdier. Gjennom slike omvurderinger kan vi til felles skape et bedre og inkluderende samfunn for mangfoldet. som betyr mennesker med funksjonshemming, med innvandringsbakgrunn, med homoseksuelle legning, m.m. får leve et meningsfylt liv. Alle har like rett til å leve optimalt godt som mulig. Uansett hva man velger å leve som det mennesket man er. 

Dette var dagens tanker!

Døvekulturens skjebne

Avgjør makt og strategier i norsk politikk døvekulturens skjebne? 

Skulle det være istedet en dialogisk og kommunikativ fremgangsmåte for å fremme utvikling av moral- og rettsnormer i vårt demokratiske samfunn? Der døve har sine rettigheter som levende skapninger med kognitiv, sosial og emosjonell selvrealisering på lik fot med andre hørende uten at samfunnet skal hindre dem.

Jeg lar meg inspirere av historien til den tyske filosofen Jürgen Habermas sine erfaringer fra Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Han opplevde som en reaksjon som var veldig tankevekkende for han: Han forsto at han vokste opp i et kriminelt politisk system: nazismen. Han måtte etter krigen gå gjennom revurdering av hans tidligere politiske overbevisninger (nazismen) og danne på ny. Selv om han bestemte seg for å forlate dette systemet, har han opplevd Tysklands mangel på brudd med nazismen etter krigen. Tysk politikk hadde videreført nazistiske idealer i de første årene etter krigen og hadde problemer med å bryte den. Dette var grunnlaget til Habermas' teoridannelse: spørsmålet om kommunikasjonens betingelser i demokratiske samfunn. Han mente at dersom tyskerne brukte dette som kunnskap for å fordype seg i demokratisk kultur i Tyskland, ville de unngå å komme i en likndende ondskapsfulle situasjon, slik som nazistene gjorde, på ny. For Habermas er det viktig med en kobling mellom samfunnet som rom for fornuftig samtale og det politiske system som arena for politiske beslutninger (Pedersen 2010:118). Habermas' syn representerer en kommunikativ rasjonalitet (=fornuft) som går ut på at hvis et samfunn i en gitt situasjon har et problem som de ønsker å løse, bør de orientere borgerne om problemet og oppfordre dem til å diskutere det og komme med løsningsforslag gjennom opinionen. 

Dette får meg til å tenke på forholdet mellom staten og oss døve gjennom tidene. Oralismens regime (fra 1880 til ca. 1960), teknologisk utvikling av høreapparater fra 1920-årene og CI, de hyppige "evige spøkelsene" for nedlegging av døveskoler etter 1980-årene, ny lov (§ 2.6 i opplæringsloven) om foreldrenes rett til å bestemme skolegang for deres hørselshemmede/døve barn på 1990-tallet, striden om tospråklighetens pedagogikk, nedleggelsen av skoleenhetene i 3 av 4 kompetansesentre som ble vedtatt høsten 2011, osv. Hvilke makt og strategier er det som ligger bak slike milepæler? Min påstand er at samfunnets holdninger til det som er annerledes er gjeldende også i dag og at det er vanskelig å bryte denne holdningen. Slik tyskerne hadde med sitt forhold til nazismen etter krigsårene. Men tyskerne forlot dette idealet på grunn av økende forståelse for nazismens grusomme handlinger under krigen gjennom filmer, journaler, funn, bøker, krigsforbrytere i retten og jødenes skildringer osv. Gjennom denne forståelsen har de laget nye regler for samfunnet som viser forakt for nazistiske holdninger. 

Er det så vanskelig å endre holdninger og regler, og anerkjenne døve som likeverdige og autonome mennesker?

Jeg husker godt en gang i 1995 eller 1996 at en døv person har nevnt at det lå makt og strategier i Regjeringens mål og rapporter knyttet til døveskolenes fremtid som vi ikke kunne gripe helt inn i deres trollbandte tekst. For tanken var alltid å legge ned døveskolene og heller integrere døve i vanlige skoler. Cochleaimplantat er absolutt en av milepælene bak en slik kommersiell og strategisk utvikling. Denne tanken skremte meg allerede i 1995-96. I dag prøver jeg å gjennomskue tiden tilbake på hvorfor vi ikke grep skikkelig inn og prøve å invitere til en dialog mellom oss og politikerne, akademikere, media, osv. Selv om dette ble gjort gjennom årene, men uten noe stort og revolusjonært. Hvorfor var vi ikke opprørske? Var vi for snille som lam? 

Jeg har også opplevd en munnkurv i forbindelse med CI-prosessen. Dette gjorde det slik at jeg ikke fikk lov til å uttale meg for mine meninger knyttet til den. Dette var en måte å krenke mine naturlige syn på hva det ville si å være døv i et hørende samfunn. Jeg tenkte da: Dette måtte være et svært problem for samfunnet å ha døve borgere. Døve som et samfunnsproblem? Ville CI løse problemet for samfunnet?  

Dessuten har det vært gjennomført ulike demonstrasjoner mot Stortinget om våre krav om rettigheter. Ble vi hørt? Vi har også gjennomført underskriftkampanje. Hjalp dette? Vi har også krevd en offisiell språklov for vårt språk, tegnspråk. Det har gått siden 2008 uten at det har skjedd store endringer i lovverket. Hvordan har dette gått så langt? Fortsatt makt og strategi bak prosessen? Slike evige kamper er vår kamp om anerkjennelse for vår allerede etablerte kulturelle og språklige minoritet.

Derfor ser jeg med bekymring at den norske døvekulturen er i ferd med å degenerere/forfalle på sikt. Dette kan også kalles døvekulturens nihilisme. For å unngå en slik degenerasjon, trenger vi under slike forhold at en slags interpersonlig "bro" mellom subjekter finner sted. (NB! Ikke subjekt-objekt, se min blogg om Skjervheim.) En gitt situasjon kan for eksempel være at vi ønsker å få beholde skoleenhetene i kompetansesentrene. Den interpersonlige "broen" vil da etableres idet to eller flere subjekter gjennom innbyrdes dialog utvikler en felles oppfatning eller forståelse av denne situasjonen. Alle parter bør her få muligheten til å ta del i dialogen i en tankeutveksling hvor man underveis kan komme med forslag eller argumenter angående problemstillingen(e). I løpet av denne prosessen vil de enkelte subjekter utvikle sine egne fortolkninger. På basis av dialog og samforståelse vil fortolkningene munne ut i det som kalles situasjonsdefinisjon. Når felles situasjonsdefinisjon er gitt og samforstått, kan myndighetene og oss (døve og hørende) i fellesskap koordinere handlingsplaner og handlinger. Men problemet er at det finnes altfor mange ulike meninger som ikke klarer å skape en samforståelse. Hvordan er dette da mulig? Det som er viktig her, er at det gis rom for fleksibel og tvangsfri kommunikasjon der alle har muligheten til å ta del i diskusjonen. Meninger og fortolkninger kan alltid utfordres, kritiseres og etterprøves. Det er snakk om en holdning der en respekterer, anerkjenner og aksepterer de andres meninger selv om en ikke er enig.

Slik jeg ser det i dag, fungerer den kommunikative rasjonaliteten ikke optimalt i forholdet mellom myndighetene og døveorganisasjonen NDF.

Vi trenger omvurderinger av våre felles verdier (!) hele tiden og skape nye verdier i positiv retning. Ikke kjøre i den samme gamle veien: Målet mot døvekulturens nihilisme.

Litteratur:

Pedersen, J. (2010) Moderne politisk teori

Eriksen, O.D. og Weigård, J. (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati

En moderne panoptikon? Del 2

I forbindelse med rettsaken mot Anders Behring Breivik (ABB), har det skjedd noe galt i rettsapparatet. En av meddommerne innrømmet at han i etterkant av 22.juli skrev i Facebook (FB) at "Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!".  Da ble habilitetsspørsmålet stilt i retten (dag 2). Resultatet ble slik at denne meddommeren erkjente dette og måtte trekke seg fra denne viktige rollen.

Jeg har skrevet noe om kontroll i FB tidligere. Men nå i et annet perspektiv. La meg sitere det jeg har skrevet fra mitt tidligere blogginnlegg En moderne panoptikon?:

"For å si litt kort om hva jeg mener med dette, tar jeg utgangspunkt i begrepet panoptikon. Ordet har sin opprinnelse i gresk. Pan- = alle, -optikon = observasjon/overvåkning. Det betyr i denne tolkning at en fangevokter overvåker alle fangene i et fengsel (ikke samtidig) uten at de merker at de er kontrollert eller ikke."

Spørsmålet er nå om hva vi har skrevet i våre innlegg i FB for 1 - 2 år siden. Husker vi hva vi har skrevet? 

Jeg antar at det er ingen som husker hva man skrev. Hvis jeg spør meg selv hva jeg skrev for 1-2 år siden, har jeg stort sett glemt. Da kommer jeg inn på en tanke: 

FB er et ekstremt sosialt nettverk som fungerer som en tarantell som fanger og gifter sine bytter. Denne tarantellen er svært kontrollerende over sine bytter. Vi er byttene. Vi har ikke kontroll over det skrevne etter en lang stund. FB kan finne frem hva du har skrevet tidligere uten problemer.

Hvis du skriver negative eller stygge innlegg eller bilder i FB, kan dette gi konsekvenser for deg i fremtiden med tanke på f.eks. arbeid, fritid, familie, venner etc. Man kan skrive så mye man vil og gi uttrykk for sine meninger. Men det bør gi grunner for å tenke seg om før man setter ordene eller bilder på FB. For de blir arkivert og forblir der. De forsvinner aldri. Det er dette denne meddommeren måtte ta sin hatt og gå. Poenget mitt er at vi har noe å lære av denne type feil vi (hvem som helst) kan gjøre. Dette er i seg selv en selvkrenkelse eller en selvforskyldt handling. Noe som betyr at man ødelegger seg selv og sine egne muligheter. Derfor må vi være forsiktige med å uttrykke oss på FB.  

 

Det er viktig å ha en bevisst holdning til bruken av FB. Vi trenger etikk. 

Kan FB gjøres etisk? En utfordring!

Kulturbevissthet hos døve

Er døve mindre kulturbevisste i dag i forhold til tidligere?

Dette spørsmålet slo meg da jeg leste et avisinnlegg i Bergens Tidende, datert tirsdag 20.mars 2012, der professor i media ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, ble intervjuet. Innlegget handlet om studentenes kompetanse til norsk og europeisk kultur. Det står at det å ha kunnskap til norsk og europeisk kulturarv er en ressurs. Uten en slik kunnskap er det lett å tro at det man opplever er nytt, mens det egentlig er gammelt nytt.

En slik påstand er påfallende når Gripsrud har et statistisk grunnlag på 10 år (fra 1998 til 2008), som gir ham grunnlag for å mene at bergensstudentene får stadig dårligere kulturell kompetanse.

Jeg sitter i stua og filosoferer over begrepet 'kulturell kompetanse', og stiller derfor spørsmålet: Hva er 'kulturell kompetanse'? Jeg forstår dette begrepet som en form for en gitt formidling av kulturhistorie til personer som deltar i kulturelle sammenhenger. Formidling skjer vanligvis i skolen og også innen organisasjonslivet. Jeg går god for spørsmålet til professor Gripsrud: Hva har skjedd i skolen når det gjelder formidling av kulturhistorie?

Som de fleste av oss døve vet, har det vært undervist i døvehistorie, døvekultur og tegnspråk etter at læreplanen i skolene L-97 ble trådt i kraft. Det står blant annet også i planen at døve skulle få formidling i norsk og europeisk kulturhistorie. Verkene til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, osv. skulle formidles. Men hvordan er utviklingen av en slik formidling i skolene i dag? Bedre eller dårligere?

Jeg finner hovedfunnene i de statistiske undersøkelsene til Gripsrud som meget interessant:

"Hovedfunnet fra disse undersøkelsene er at kunnskap om, og interesse for seriøs kultur, er tegn på at du har ressurssterk bakgrunn. Klasseskillet er blitt tydeligere. Vi ser også at nå kan bare en liten del av studentene svare på hvem som skrev "Prosessen", eller hvem Gustav Vigeland var."

Dette får meg til å reflektere over spørsmålene: Hvor mye døvekulturkunnskap har unge døve i dag? Og ikke minst: hvor mye kan døve i min generasjon om døvehistorie og døvekultur i forhold til unge døve? Hvordan ser "pensumlista" over døvekultur og døvehistorie ut i grunnskolen i dag? Professor Gripsrud har et godt poeng:

"For å kjenne historien, må man også kjenne kulturhistorien.  Hvis man ikke vet hvordan verden har vært før, er det vanskelig å forestille seg en annen fremtid."

Jeg får inntrykk av at tilegnelsen av døvekulturkunnskap hos unge døve i dag er svak. Hva er grunnen til dette? Manglende formidling av døvekulturkunnskap som årsak?

Hvor mange vet om f.eks. de døve gymansiastene Havstad og Aschehoug? Hvor mange vet om døve kvinners historie? Hva med døve som opplevde under 2.verdenskrig i Norge og i Europa? Mange historiske aspekter som er viktige for den kulturelle identiteten. 

I Norsk Døvehistorisk Selskap er det som regel eldre som er størsteparten av medlemmene. Hvor mange som er født etter 1992 er medlemmer i dette selskapet?

Det må være en grunn til en refleksjon:

Skjer det et klasseskille mellom tidligere generasjonsdøve og dagens døve unge?

Her trengs det debatt!