Døve i en passiv verden

Kan døve selv skape en fremtid? Mange døve er til grader preget av samfunnets undertrykkelse mot dem. Denne undertrykkelsen er en form for krenkelse, som også betyr ødeleggelse. Den er etter min mening et resultat av samfunnets manglende kunnskaper om døves evner og egenskaper. Med dette ser jeg for meg at døves evner og egenskaper er så mye mer enn samfunnet aner.  Da undertrykkelsen fant sted gjennom historien fra 1880 i forbindelse med døvelærerkongressen til i dag, har holdt døve tilbake når det gjaldt døves personlige selvrealisering. Å realisere seg selv krever mot og innsats av hvert eneste menneske, og ikke ytre tvang som det oralistiske regimet opererte med. For å kunne gjøre dette, må man få et positivt selvbilde gjennom gjensidig anerkjennelse og en anerkjennelse for tegnspråk som deres menneskelige og naturlige språk. Et selvbilde består på den individuelle dimensjonen av selvtillit, selvrespekt og selvverd som må ivaretas. De samspiller som en helhet i personen for å kunne utfolde seg i takt med forholdet til andre mennesker, dvs. den solidariske dimensjonen. Dette forholdet er gjensidig anerkjennelse kjernen i det hele.

Jeg lar meg inspirere av Platons Staten 507B - 509C om sollignelsen for å forklare hva jeg mener med at døve lever i en passiv verden. Denne sekvensen av teksten handler om forholdet mellom sansning og tenkning. Sansene og tanken bidrar begge til vår forståelse av tingene som finnes utenfor oss. Går tanken forut for sansene eller omvendt: går sansene forut for tanken? Dette spørsmålet tar jeg opp i forbindelse med hvordan formynderskap (staten, medisin, spesialpedagogikk, NAV osv) behandler døve og andre typer funksjonshemminger. Begrepet formynderskap henter jeg fra den amerikanske psykologiprofessoren Harlan Lane som betyr ifølge ham: 

"Et system der en autoritet påtar seg å fylle behovene eller regulere oppførselen til mennesker under deres kontroll."

Vi kan tenke oss at hørende tenker: "Det er en døv kvinne", og så tror de at de vet hva døve mennesker er og hvordan de oppfører seg. Slik tar hørende forholdregler ved at sansningen og tenkningen fungerer sammen så de blir advart i tide. 

Men tenkning og sansning kan også gi feil informasjon til det rasjonelle. Fordi de gir ulike bidrag til erkjennelsen, dvs. den virksomhet hvorved vi vinner kunnskap, eller med andre ord: også brukt om selve kunnskapen eller innsikten. Hva er rett kunnskap eller innsikt? Jeg forstår begrepet som grundig forståelse eller kyndighet. Ved sansning menes her på den ene siden å sanse etter noe bestemt, noe konkret og foreliggende. Den er avhengig av nærhet og kontakt med det som sanses (Kant: a posteriori). Mens tenkning på den annen side retter seg alltid mot det allmenne, det som er felles og typisk. Derfor er den ikke avhengig av nærhet og kontakt med det som tenkes (Kant: a priori).  Hva er formynderskapets egentlige erkjennelse? Sett at en sann erkjennelse er det godes idé. Sokrates sier at "[...] det godes idé er det som gir sannhet til de ting som blir erkjent: Den er årsak til all innsikt og sannhet. Begge disse, innsikt og sannhet, er skjønne [...] (Platons Staten 508E). Er formynderskapets erkjennelse sann eller skjønn i viten om døve mennesker i samfunnet?

 

Med dette som utgangspunkt er det grunnlag for å vise en kritisk holdning til formynderskapet, da særlig mot vitenskapene som medisin og spesialpedagogikk.  Slik jeg ser det, representerer formynderskapet av rent tankearbeid. Tanken kan arbeide med fraværende, fjerne, forsvunne eller ufødte gjenstander. Det er et mysterium at tenkning og sansning kan fungere sammen. Her forstår Platon slik at tankene og språkets former kan forstå sanseinntrykkene ettersom språket og tingene har samme opphav. Platon mener at det er idéene som gir grunnlaget for de tingene vi sanser og for de ordene tanken bruker for å forstå sanseinntrykkene. Dette betyr at sansning og tenkning samarbeider fordi orden har samme opphav, altså idéenes mønsterbilder. 

Men slik jeg ser det, er tankene og sansning hos formynderskapet om det døve liv ikke i bølgelengde. Det er snarere en vrangforestilling hos dem. La oss tenke slik: Liksom solen viser landskapet for øye. Landskapet er det skjønne og sanne. Landskapet er identisk med innsikt. Her er døves egne erfaringer som døv som er landskapet som er det skjønne og det sanne. Dette er noe formynderskapet ikke griper helt inn, fordi det ikke vil samarbeide eller vil forstå. Døves landskap er sann og skjønn i den forstand at  deres egne livserfaringer til felles er selve innsikten som må anerkjennes. Disse erfaringene som forteller oss at funksjonell tospråklighet er veien til emosjonell, kognitiv og sosial utvikling på beste måte for døve og at slike utviklingspotensialer er avhengig av formynderskapets anerkjennelse for dem som døve og tegnspråk som deres primære språk.

Formynderskapets erkjennelse er bare skygger. De har ikke solen for øye, men stjernene som viser om natten. Slik beskriver Sokrates: 

"[...] når man retter sitt blikk mot ting [her: landskapet] hvor ikke lenger solens klare lys, men bare stjernenes matte skjær faller på farvene, så blir øynene sløve og nesten blinde som om de mangler evnen til å se klart." (Platons Staten 508C)

Hvis formynderskapet fortsetter å se sløvt og være nesten blinde, så har døve mennesker svært begrensede muligheter i livet sammenlignet med hørende. Nedleggelsen av 3 av 4 sentrale skoleenheter ved landets kompetansesentre, voldsom ekspansjon av CI-operasjoner av barn, utsettelsen av tegnspråk som anerkjent språklov, stor satsing på å få døve integrert i vanlige skoler, begrensninger av arbeidsliv, utelatelse av sentrale døve personer [her: Norges Døveforbund] i ulike utvalg i forbindelse med utredninger for behovene av ulike områder der døve berøres osv. viser tydelige eksempler på formynderskapets sløve og manglende evne til å se klart på hva det sanne og det skjønne ved det autentiske døve livet til felles. Derfor er det mange døve som er oppgitte over formynderskapets eget kjøreprogram uten å involvere døves viktige livserfaringer som fungerende borgere i samfunnet.  

Døve lever i en passiv verden. Den passive verden er det formynderskapet representerer for. Ikke døve selv. Fordi døve er i seg selv svært kreative og skapende, men hindres av formynderskapet. Døve flest er blitt innadsrettet.  Liksom lokket over kokende vann i en kjele. Døve menneskers personlige selvforhold og deres muligheter til å realisere seg selv på lik linje med andre krenkes og begrenses.

Om vi får muligheten til den motsatte veien, kreves det derfor at formynderskapet gir slipp på sin rå makt overfor døve. De må la døve uttrykke sine egne meninger og erfaringer. For på denne måten å skape en samforståelse og anerkjennelse for hverandre samt muligheten for omvurderinger av gjeldende verdier. Gjennom slike omvurderinger kan vi til felles skape et bedre og inkluderende samfunn for mangfoldet. som betyr mennesker med funksjonshemming, med innvandringsbakgrunn, med homoseksuelle legning, m.m. får leve et meningsfylt liv. Alle har like rett til å leve optimalt godt som mulig. Uansett hva man velger å leve som det mennesket man er. 

Dette var dagens tanker!

Døvekulturens skjebne

Avgjør makt og strategier i norsk politikk døvekulturens skjebne? 

Skulle det være istedet en dialogisk og kommunikativ fremgangsmåte for å fremme utvikling av moral- og rettsnormer i vårt demokratiske samfunn? Der døve har sine rettigheter som levende skapninger med kognitiv, sosial og emosjonell selvrealisering på lik fot med andre hørende uten at samfunnet skal hindre dem.

Jeg lar meg inspirere av historien til den tyske filosofen Jürgen Habermas sine erfaringer fra Hitlerjugend under 2.verdenskrig. Han opplevde som en reaksjon som var veldig tankevekkende for han: Han forsto at han vokste opp i et kriminelt politisk system: nazismen. Han måtte etter krigen gå gjennom revurdering av hans tidligere politiske overbevisninger (nazismen) og danne på ny. Selv om han bestemte seg for å forlate dette systemet, har han opplevd Tysklands mangel på brudd med nazismen etter krigen. Tysk politikk hadde videreført nazistiske idealer i de første årene etter krigen og hadde problemer med å bryte den. Dette var grunnlaget til Habermas' teoridannelse: spørsmålet om kommunikasjonens betingelser i demokratiske samfunn. Han mente at dersom tyskerne brukte dette som kunnskap for å fordype seg i demokratisk kultur i Tyskland, ville de unngå å komme i en likndende ondskapsfulle situasjon, slik som nazistene gjorde, på ny. For Habermas er det viktig med en kobling mellom samfunnet som rom for fornuftig samtale og det politiske system som arena for politiske beslutninger (Pedersen 2010:118). Habermas' syn representerer en kommunikativ rasjonalitet (=fornuft) som går ut på at hvis et samfunn i en gitt situasjon har et problem som de ønsker å løse, bør de orientere borgerne om problemet og oppfordre dem til å diskutere det og komme med løsningsforslag gjennom opinionen. 

Dette får meg til å tenke på forholdet mellom staten og oss døve gjennom tidene. Oralismens regime (fra 1880 til ca. 1960), teknologisk utvikling av høreapparater fra 1920-årene og CI, de hyppige "evige spøkelsene" for nedlegging av døveskoler etter 1980-årene, ny lov (§ 2.6 i opplæringsloven) om foreldrenes rett til å bestemme skolegang for deres hørselshemmede/døve barn på 1990-tallet, striden om tospråklighetens pedagogikk, nedleggelsen av skoleenhetene i 3 av 4 kompetansesentre som ble vedtatt høsten 2011, osv. Hvilke makt og strategier er det som ligger bak slike milepæler? Min påstand er at samfunnets holdninger til det som er annerledes er gjeldende også i dag og at det er vanskelig å bryte denne holdningen. Slik tyskerne hadde med sitt forhold til nazismen etter krigsårene. Men tyskerne forlot dette idealet på grunn av økende forståelse for nazismens grusomme handlinger under krigen gjennom filmer, journaler, funn, bøker, krigsforbrytere i retten og jødenes skildringer osv. Gjennom denne forståelsen har de laget nye regler for samfunnet som viser forakt for nazistiske holdninger. 

Er det så vanskelig å endre holdninger og regler, og anerkjenne døve som likeverdige og autonome mennesker?

Jeg husker godt en gang i 1995 eller 1996 at en døv person har nevnt at det lå makt og strategier i Regjeringens mål og rapporter knyttet til døveskolenes fremtid som vi ikke kunne gripe helt inn i deres trollbandte tekst. For tanken var alltid å legge ned døveskolene og heller integrere døve i vanlige skoler. Cochleaimplantat er absolutt en av milepælene bak en slik kommersiell og strategisk utvikling. Denne tanken skremte meg allerede i 1995-96. I dag prøver jeg å gjennomskue tiden tilbake på hvorfor vi ikke grep skikkelig inn og prøve å invitere til en dialog mellom oss og politikerne, akademikere, media, osv. Selv om dette ble gjort gjennom årene, men uten noe stort og revolusjonært. Hvorfor var vi ikke opprørske? Var vi for snille som lam? 

Jeg har også opplevd en munnkurv i forbindelse med CI-prosessen. Dette gjorde det slik at jeg ikke fikk lov til å uttale meg for mine meninger knyttet til den. Dette var en måte å krenke mine naturlige syn på hva det ville si å være døv i et hørende samfunn. Jeg tenkte da: Dette måtte være et svært problem for samfunnet å ha døve borgere. Døve som et samfunnsproblem? Ville CI løse problemet for samfunnet?  

Dessuten har det vært gjennomført ulike demonstrasjoner mot Stortinget om våre krav om rettigheter. Ble vi hørt? Vi har også gjennomført underskriftkampanje. Hjalp dette? Vi har også krevd en offisiell språklov for vårt språk, tegnspråk. Det har gått siden 2008 uten at det har skjedd store endringer i lovverket. Hvordan har dette gått så langt? Fortsatt makt og strategi bak prosessen? Slike evige kamper er vår kamp om anerkjennelse for vår allerede etablerte kulturelle og språklige minoritet.

Derfor ser jeg med bekymring at den norske døvekulturen er i ferd med å degenerere/forfalle på sikt. Dette kan også kalles døvekulturens nihilisme. For å unngå en slik degenerasjon, trenger vi under slike forhold at en slags interpersonlig "bro" mellom subjekter finner sted. (NB! Ikke subjekt-objekt, se min blogg om Skjervheim.) En gitt situasjon kan for eksempel være at vi ønsker å få beholde skoleenhetene i kompetansesentrene. Den interpersonlige "broen" vil da etableres idet to eller flere subjekter gjennom innbyrdes dialog utvikler en felles oppfatning eller forståelse av denne situasjonen. Alle parter bør her få muligheten til å ta del i dialogen i en tankeutveksling hvor man underveis kan komme med forslag eller argumenter angående problemstillingen(e). I løpet av denne prosessen vil de enkelte subjekter utvikle sine egne fortolkninger. På basis av dialog og samforståelse vil fortolkningene munne ut i det som kalles situasjonsdefinisjon. Når felles situasjonsdefinisjon er gitt og samforstått, kan myndighetene og oss (døve og hørende) i fellesskap koordinere handlingsplaner og handlinger. Men problemet er at det finnes altfor mange ulike meninger som ikke klarer å skape en samforståelse. Hvordan er dette da mulig? Det som er viktig her, er at det gis rom for fleksibel og tvangsfri kommunikasjon der alle har muligheten til å ta del i diskusjonen. Meninger og fortolkninger kan alltid utfordres, kritiseres og etterprøves. Det er snakk om en holdning der en respekterer, anerkjenner og aksepterer de andres meninger selv om en ikke er enig.

Slik jeg ser det i dag, fungerer den kommunikative rasjonaliteten ikke optimalt i forholdet mellom myndighetene og døveorganisasjonen NDF.

Vi trenger omvurderinger av våre felles verdier (!) hele tiden og skape nye verdier i positiv retning. Ikke kjøre i den samme gamle veien: Målet mot døvekulturens nihilisme.

Litteratur:

Pedersen, J. (2010) Moderne politisk teori

Eriksen, O.D. og Weigård, J. (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati

En moderne panoptikon? Del 2

I forbindelse med rettsaken mot Anders Behring Breivik (ABB), har det skjedd noe galt i rettsapparatet. En av meddommerne innrømmet at han i etterkant av 22.juli skrev i Facebook (FB) at "Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!".  Da ble habilitetsspørsmålet stilt i retten (dag 2). Resultatet ble slik at denne meddommeren erkjente dette og måtte trekke seg fra denne viktige rollen.

Jeg har skrevet noe om kontroll i FB tidligere. Men nå i et annet perspektiv. La meg sitere det jeg har skrevet fra mitt tidligere blogginnlegg En moderne panoptikon?:

"For å si litt kort om hva jeg mener med dette, tar jeg utgangspunkt i begrepet panoptikon. Ordet har sin opprinnelse i gresk. Pan- = alle, -optikon = observasjon/overvåkning. Det betyr i denne tolkning at en fangevokter overvåker alle fangene i et fengsel (ikke samtidig) uten at de merker at de er kontrollert eller ikke."

Spørsmålet er nå om hva vi har skrevet i våre innlegg i FB for 1 - 2 år siden. Husker vi hva vi har skrevet? 

Jeg antar at det er ingen som husker hva man skrev. Hvis jeg spør meg selv hva jeg skrev for 1-2 år siden, har jeg stort sett glemt. Da kommer jeg inn på en tanke: 

FB er et ekstremt sosialt nettverk som fungerer som en tarantell som fanger og gifter sine bytter. Denne tarantellen er svært kontrollerende over sine bytter. Vi er byttene. Vi har ikke kontroll over det skrevne etter en lang stund. FB kan finne frem hva du har skrevet tidligere uten problemer.

Hvis du skriver negative eller stygge innlegg eller bilder i FB, kan dette gi konsekvenser for deg i fremtiden med tanke på f.eks. arbeid, fritid, familie, venner etc. Man kan skrive så mye man vil og gi uttrykk for sine meninger. Men det bør gi grunner for å tenke seg om før man setter ordene eller bilder på FB. For de blir arkivert og forblir der. De forsvinner aldri. Det er dette denne meddommeren måtte ta sin hatt og gå. Poenget mitt er at vi har noe å lære av denne type feil vi (hvem som helst) kan gjøre. Dette er i seg selv en selvkrenkelse eller en selvforskyldt handling. Noe som betyr at man ødelegger seg selv og sine egne muligheter. Derfor må vi være forsiktige med å uttrykke oss på FB.  

 

Det er viktig å ha en bevisst holdning til bruken av FB. Vi trenger etikk. 

Kan FB gjøres etisk? En utfordring!

Kulturbevissthet hos døve

Er døve mindre kulturbevisste i dag i forhold til tidligere?

Dette spørsmålet slo meg da jeg leste et avisinnlegg i Bergens Tidende, datert tirsdag 20.mars 2012, der professor i media ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, ble intervjuet. Innlegget handlet om studentenes kompetanse til norsk og europeisk kultur. Det står at det å ha kunnskap til norsk og europeisk kulturarv er en ressurs. Uten en slik kunnskap er det lett å tro at det man opplever er nytt, mens det egentlig er gammelt nytt.

En slik påstand er påfallende når Gripsrud har et statistisk grunnlag på 10 år (fra 1998 til 2008), som gir ham grunnlag for å mene at bergensstudentene får stadig dårligere kulturell kompetanse.

Jeg sitter i stua og filosoferer over begrepet 'kulturell kompetanse', og stiller derfor spørsmålet: Hva er 'kulturell kompetanse'? Jeg forstår dette begrepet som en form for en gitt formidling av kulturhistorie til personer som deltar i kulturelle sammenhenger. Formidling skjer vanligvis i skolen og også innen organisasjonslivet. Jeg går god for spørsmålet til professor Gripsrud: Hva har skjedd i skolen når det gjelder formidling av kulturhistorie?

Som de fleste av oss døve vet, har det vært undervist i døvehistorie, døvekultur og tegnspråk etter at læreplanen i skolene L-97 ble trådt i kraft. Det står blant annet også i planen at døve skulle få formidling i norsk og europeisk kulturhistorie. Verkene til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, osv. skulle formidles. Men hvordan er utviklingen av en slik formidling i skolene i dag? Bedre eller dårligere?

Jeg finner hovedfunnene i de statistiske undersøkelsene til Gripsrud som meget interessant:

"Hovedfunnet fra disse undersøkelsene er at kunnskap om, og interesse for seriøs kultur, er tegn på at du har ressurssterk bakgrunn. Klasseskillet er blitt tydeligere. Vi ser også at nå kan bare en liten del av studentene svare på hvem som skrev "Prosessen", eller hvem Gustav Vigeland var."

Dette får meg til å reflektere over spørsmålene: Hvor mye døvekulturkunnskap har unge døve i dag? Og ikke minst: hvor mye kan døve i min generasjon om døvehistorie og døvekultur i forhold til unge døve? Hvordan ser "pensumlista" over døvekultur og døvehistorie ut i grunnskolen i dag? Professor Gripsrud har et godt poeng:

"For å kjenne historien, må man også kjenne kulturhistorien.  Hvis man ikke vet hvordan verden har vært før, er det vanskelig å forestille seg en annen fremtid."

Jeg får inntrykk av at tilegnelsen av døvekulturkunnskap hos unge døve i dag er svak. Hva er grunnen til dette? Manglende formidling av døvekulturkunnskap som årsak?

Hvor mange vet om f.eks. de døve gymansiastene Havstad og Aschehoug? Hvor mange vet om døve kvinners historie? Hva med døve som opplevde under 2.verdenskrig i Norge og i Europa? Mange historiske aspekter som er viktige for den kulturelle identiteten. 

I Norsk Døvehistorisk Selskap er det som regel eldre som er størsteparten av medlemmene. Hvor mange som er født etter 1992 er medlemmer i dette selskapet?

Det må være en grunn til en refleksjon:

Skjer det et klasseskille mellom tidligere generasjonsdøve og dagens døve unge?

Her trengs det debatt!

Kamp for anerkjennelse som likeverdige

Er prosjektet TOBRU et resultat av en kamp der tolkebrukere har rett til et selvstendig og sosialt liv ved bruk av tegnspråktolk på en god måte?

Jeg var med på et foreldrekurs på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve. Vi gikk gjennom mange interessante temaer. Et av temaene var om TOBRU-prosjektet, representert av prosjektleder Margareth Hartvedt og hennes prosjektmedarbeider Stig Krarup. Dette temaet har jeg fulgt med stor interesse. Fordi jeg har skrevet litt om dette i min prosjektbeskrivelse for min MA-avhandling om forholdet mellom tolken, tolkebrukeren og den tolkebrukeren snakker med (det vil si en hørende uten tegnspråkkunnskap). Med andre ord handlet dette om anerkjennelse i forholdet mellom tolkebrukeren og den som tolkebrukeren snakker sammen med tolken som 3.instans. Men prosjektgruppen har gjort det klart at dette prosjektet handler om et fokus på tolkebrukeren og tolken.

Slik jeg forsto det, ønsker de å forbedre kvaliteten i forholdet mellom tolken og tolkebrukere i ulike tolkesituasjoner som for eksempel familie, fritid, arbeidsplass osv. Dette skjer gjennom informasjon. Samt har det i de siste årene bevilget mange penger til tolkeutdanning for å utdanne flere tolker. Mens ingen penger til gruppen tolkebrukere med det formål å bevisstgjøre sin rolle gjennom kunnskap. De ønsker derfor å heve opp nivået i kunnskap som tolkebrukere har rett til i forbindelse med bruken av tolker. For spørsmålet er hvor mye i gjennomsnittet av den døve befolkningen vet hvordan det er å bruke tolkene riktig. Det ble nevnt på kurset at NAV tolketjenester omkring i Norge er positive til dette prosjektet/tankegangen.

Dette er i tur og orden en grei fremgangsmåte å informere tolkebrukerne på. Jeg har kommet til et kritisk punkt: Det er interessant å undersøke prosjektets opprinnelse. Opprinnelsen som forteller oss hvordan hele prosessen begynte. La meg anta at det var to ulike språksystemer (tale- og tegnspråk) som startet forholdet mellom tolken og tolkebruker. Rollen som tolk stammet fra familie, prester, munker/nonner eller venner i førprofesjonell tid. Dette skjedde fordi de fleste døve kunne verken tale eller høre (jamfør døvstumme). Førprofesjonell tid mener jeg en tid før tittelen ’tolk’ ble en yrkesprofesjon med etiske retningslinjer.

Da tolken ble en yrkesprofesjon, har det ikke alltid vært helt vellykket. Det er alltid noe som må til for at forholdet mellom tolken og tolkebruker skal bli godt eller bedre. Slik systemet fungerer i dag, er ikke optimalt. Problemstillingen er tosidig: På den ene siden er det slik at de utdannete tolkene har kunnskaper om tegnspråk, om tolkeetikk/-profesjon, om forhold mellom tolker og tolkebrukere, om erfaringer fra ulike tolkesituasjoner, om oversettelses- pg ekvivalensteorier osv. Og på den annen siden er det et stort behov for kunnskap blant tolkebrukere om hvordan man skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Håndtering av tolkesituasjoner kan være mange måter: hvordan forholde seg til tolkene, hvordan bevisstgjøre seg at tolkene er profesjonelle i sitt yrke, kunnskap om etiske retningslinjer som gjelder for tolkene og for brukerne selv, kunnskap om blikkretninger (det vil si om brukeren skal se på hørende eller tolken når hun prater i vei), kunnskap om oversettelse fra språk til språk og hvor ekvivalente de kan være avhengig av tolkenes kvaliteter, respekt for tolkens taushetsplikt osv.

Hvis partene (tolk og tolkebruker) får kunnskaper om hver sin kant, så vil kvaliteten bli mye bedre i forholdet mellom dem. Det er lett å tenke slik at tolkene fungerer som ledsager overfor tolkebrukerne i samfunnets øyne. Men det er ikke slik i praksis, slik døvblinde trenger ledsagere. Poenget er at mange døve vet lite om tolking som en yrkesprofesjon og hvordan de skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Derfor må det bli gitt riktig kunnskap for at forholdet mellom tolker og tolkebrukere skal bli optimalt og godt.

Slik jeg tolket det ut fra kurset, har det blitt bevilget en sum penger til prosjektet. Prosjektet er godt i gang. Dette skjer i form av forelesninger, informasjon, utvikling av materiell, diskusjoner/utvekslinger og samling av døves erfaringer som tolkebrukere osv. Dette ser veldig bra ut nå og jeg håper at livskvaliteten blant døve i fremtiden vil bli enda bedre enn det som er i dag.

Men tilbake til utgangspunktet: kamp. Jeg mener at dette prosjektet er et resultat av en kamp som har oppstått hos døve selv. En kamp for anerkjennelse som likeverdige borgere i samfunnet gjennom bruk av tolk. Dette skjer fordi døve selv er krenket. Det betyr at mange døve er blitt utsatt for manglende tolker til ulike samtalesituasjoner med hørende. Med dette medfører at døve faller ut. Døves krenkelseserfaringer er livsviktige for å analysere hva som må til for å argumentere bedre for våre rettigheter. Vi har like rett til et selvstendig og sosialt liv som de andre på en god måte. Hvis kampen for anerkjennelse som likeverdige borgere ikke har oppstått hos døve, hadde prosjektet som dette ikke vært en realitet. Men takket være Margareth og Stig har de ved en god middag tatt opp dette problemet og satte i gang prosessen. De plantet frøet i kampens jord. Med de to kom vi andre døve etter og vannet det. Det vokste fruktbart. La oss ta vare på det og kjempe videre.  Vi har våre rettigheter. Det blir spennende å se på resultatet om et – to års tid.

Sammen er vi sterke!

Egoisme

Er tunghørte som velger CI egoister?

Jeg hadde en diskusjon med en venn av meg, Preben. Han mente at alle tunghørte som velger å ta CI, er egoister. Han begrunnet dette med at CI koster mange penger. Det hadde vært mye bedre om pengene brukes til andre formål som f.eks. kreft eller andre sykdommer istedet. Jeg tenkte om og analyserte begrepet egoisme. Først definisjon av egoisme. Egoisme betyr egenkjærlighet. Å være egoist betyr altså en person som elsker seg selv uten å ta hensyn til andre eller utnytte systemet i samfunnet for å realisere seg selv.

Hvis en tunghørt som i utgangspunktet har en naturlig hørselsrest har mistet en del av hørselsrest i løpet av sitt liv, velger han CI. Med CI gir ham muligheter til å få hørselen tilbake. Det kan enten være bedre hørsel enn eller omtrent det samme nivået som han opplevde før han begynte å miste hørselsresten. Han følte et savn eller en lengsel etter å høre noe som ga ham mening. Han var deprimert fordi tapet av hørselsresten forandret hans liv. Selv om han fikk tilbud om å lære seg tegnspråk og være en del av døvemiljøet. Det var ikke noe problem for ham å akseptere det, men det var mer enn bare å lære seg tegnspråk og døvemiljøet. Han hadde beskjeftiget seg med seg selv i å ha den naturlige hørselsrest fra fødselen av, og dette var hans autentiske identitet. Noe han behersket meget godt. Det ville være en katastrofe for en person å miste en eller flere sans. Derfor ville han prøve å ta på seg CI, og se om den kunne hjelpe ham med å få hørselen tilbake. Dette er altså hans personlige valg. Det har ikke noe med tegnspråket eller døvemiljøet å gjøre. Er det riktig å kalle ham egoist? Er det egoistisk gjort av ham å ta CI bare fordi han mistet hørselsresten?

Om han ikke velger CI, har han ikke funnet det rette i å kompensere den tapte hørselsresten. Derfor velger han å la naturen gå sin gang og akseptere at det finnes muligheter ved det å være døv.  Det var dette Preben mente ikke var egoist. 

Konklusjonen hans var slik: Alle tunghørte som tar CI er egoister, mens de som ikke tar CI ikke er det. Fordi det finnes muligheter som døv i livet tiltross for hindringer og at de kunne være en del av tegnspråkmiljøet. Og at pengene som brukes til CI-operasjon, kunne prioriteres til andre formål istedet. 

Min konklusjon: Verken de som er tunghørte som velger CI eller ikke, er egoister. Jeg begrunner med dette at det er personlige valg det gjelder. Det er bakgrunnen til den enkelte som er avgjørende for valget av CI eller ikke. Det blir feil å bruke ordet egoist i denne sammenhengen. Det er mye mer enn bare dette. Jeg følger derfor den franske filosofen Jean-Paul Sartres eksempel på at vi må anerkjenne hvert enkeltes valg uansett hva angår deres skjebne. CI er ikke et onde i seg selv, men et hjelpemiddel som fyller det ”hullet” som den enkelte føler savn eller lengsel etter noe meningsfullt. Mennesker er forskjellige.Vi kan ikke tvinge en person til å kalle seg en egoist. Det er personens narrative fortelling som er en verdi i seg selv. Den narrative fortellingen er en fortelling som er basert på personens livserfaringer. Det er bare denne personen som kjenner sine behov. Derfor tar jeg avstand fra ytre påkjenninger eller krenkelser som kan gå utover denne personens praktiske og psykiske selvforhold som er viktige for personlig selvrealisering. Et tankekors: Norges Døveforbund har sagt ja takk til begge deler: tegnspråk og CI, må vi også si ja takk til begge deler: tilbud om CI og kreftforskningen. Det er vi menneskene som velger og skaper handling! 

Men så kom jeg til en annen tankerekke: Hvis en godt voksen døvfødt person som aldri utnytter hørselsrest, velger CI. Er denne personen egoistisk? 

Den som intet våger, intet vinner!

Tanker om undertrykkelse/diskriminering

Hva ville samfunnet være uten diskriminering og undertrykkelse? Ville det fungere bedre?

Jeg tviler!

Diskriminering og undertrykkelse finnes overalt. Det er naturlig. Maktforholdene er i stadig bevegelse eller forandring. Alltid over- og underordnete relasjoner i form av personer (lege og pasient) og av lag (staten og befolkningen). Militært sett vil overordnete være de som undertrykker og underordnete er de som blir undertrykt.  Men skillet mellom undertrykte grupper og et undertrykt menneske kan være utgangspunktet her. Er undertrykkelse av gruppe bedre enn å undertrykke personer? Eller er det like ille? Slik som: Er det slik at døvemiljøet eller grupper med ulike innvandrerbakgrunn som minoritet undertrykt, så er personene innenfor disse også undertrykt? På hvilken måte? Maktforhold i mikrokosmos (minoritetens øvre sjikt mot nedre sjikt) og maktforhold i makrokosmos (majoriteten mot minoriteter) kan være under lupen her.

Min påstand er at vi må ha undertrykkelsesmekanismer i samfunnet for å forstå at undertrykkelse fører til krenkelser av personlige selvforhold hos enkelte mennesker, de undertrykte. Det er dette som er veien til et bedre samfunn og veien til mindre undertrykkelse: Kunnskap om undertrykkelse som en krenkelseform. Denne kunnskapen fører til en innsikt i hvordan et samfunn kan bli bedre basert på undertryktes erfaringer. At undertrykkelse i et slikt samfunn blir tilintetgjort, kommer aldri til å skje i denne verden. Årsakene er mange. Det kan være at gamle undertrykkelsesmekanismer avler nye undertrykkelsesmekanismer. Eller at de undertryktes viktige erfaringer om det å være undertrykt blir ikke eller lite hørt av myndighetene. Eksempelvis viser jeg til noen av døves lange kamp for anerkjennelse av tegnspråk og kamp om å ivareta døveskolene og døvekultur. 

Undertrykkelse kan være både positiv og negativ, etter mitt syn. En forelder undertrykker et barn ved å sette grenser for oppdragelse. Formålet med denne undertrykkelsen er å vise veien til et godt og moralsk liv for barnet, slik samfunnet forventer. Det er jo egentlig et godt formål. Men den negative siden av denne undertrykkelsen er at barnets livsutfoldelse og livsutagering hindres eller hemmes i en viss grad. Den negative i dypere forstand er at mangfoldet i samfunnet undertrykkes for å fremme et ideal om det perfekte samfunn. Cochleaimplantat mot døvhet, forbudet mot bruken av tegnspråk i skolene, nedlegging av skoledelen i kompetansesentrene er eksempler på dette.

Samfunnets forventning av borgeres moral er bygd på befolkningens felleserfaringer (deskriptivt nivå) som gir grunnlag for normer (normativt nivå).

Men hvordan kan eksisterende minoriteter få anerkjennelse når majoritetens allerede etablerte anerkjennelsesorden kolliderer med eller skiller fra minoritetenes allerede etablerte og innebygde anerkjennelsesorden?

Dette var dagens tanker. Innspill for dette står åpent, både for og mot.