Om døve og identitet med utgangspunkt i Simone de Beauvoirs og Jean-Paul Sartres tenkning

Hvordan er døves selvforståelse påvirket av sosial diskriminering? Som vi generelt vet, har alle mennesker den samme eksistensielle frihet. Men en eller annen grunn gjør dette ikke i praksis, fordi økonomiske, politiske og sosiale forhold begrenser en slik frihet. 

Jeg lar meg inspirere av den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908-1986). Hun mente at bevisstheten representerer frihet og transcendens, det vil si evnen til å overskride virkeligheten, forandre seg selv og sin situasjon. Tanken om at mennesket kan betraktes som noe med en gitt natur eller essens, er blitt kritisert. Ifølge de Beauvoir finnes det ingen slik essens før eksistensen blir til. At eksistensen går forut for essensen forstår jeg ut fra den franske filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre (1905-1980) at det som gjør menneskelivet mulig er for det første selve den menneskelige subjektivitetens og miljøets eksistens, og deretter individets mulighet til å velge den formen dets egen subjektivitet skal anta, det vil si dens essens (Sartre 1993). Altså kan vi si at mennesket er helt og holdent alene om sine valg og handlinger i en verden bestående av ikke-forhåndsgitte rammer, det vil si at mennesket er kastet inn i en verden der man ikke vet hvorfor det er blitt slik som det er. Det er liksom en skuespiller som blir satt ut på scenen uten manus. Vi er i utgangspunktet ikke alene i verden. Grunnen til dette er at vi opplever ofte hvordan vi blir sett av andre, som har betydning for hvordan vi ser oss selv. Med andre ord kan vi si at min eksistens består av to spørsmål: 

1)hvordan jeg forstår/oppfatter meg selv, og 

2)hvordan jeg blir forstått/oppfattet av andre. 

Den andres blikk har mye å si for en persons forståelse av det ”ytre” jeg. Det er gjennom den andres blikk at man får tilgang til sin egen kropp som virkelighet. Slik jeg forstår det, er personens selvforhold formidlet gjennom den andre som ser henne. Med andre ord kan vi si at sosiale relasjoner har mye å si for vår individuelle og kulturelle utvikling. Den eksistensialistiske definisjonen av mennesket som frihet og transcendens har et normativt perspektiv: mennesker bør ideelt sett anerkjenne hverandre som frie og likestilte subjekter (Brown 2004). Våre felles livserfaringer viser at dette ikke er alltid slik. Med utgangspunkt i Sartre sitt verk Væren og intet forklarer han at forholdet mellom to bevisstheter er som en slags maktkamp eller en ”tautrekking” der en dominerende person søker å hevde seg og bekrefte seg selv som noe vesentlig ved å gjøre den andre personen til mindre vesentlig. Altså gjør den dominerende personen den andre til ”objekt”. Dette gjelder også mellom grupper/klasser/menneskeraser/kjønn osv. Eksempelvis majoriteten og minoriteter. Dette er den enes tingliggjøring av den andre. Den herskende gruppen får makt til å definere seg selv som ”subjekt” og de andre som ”objekt” eller ”ting”. 

Forskjell i makt kan gi makt til å definere ”de andre”

Forskjeller i maktforhold kan være økonomisk, fysisk, psykisk, pedagogisk motivert. En overmakt av disse kan gi en ”definisjonsmakt”: makt til å bestemme hva og hvem "de andre" eller gruppen ”er”. Hvis denne tingliggjøringen skal gjennomføres og lykkes, er det opp til "de andre" selv å akseptere en slik definisjon. Men en slik akseptering fører til at det forblir i ”ond tro” (mauvaise foi), det vil si en form for livsløgn eller selvbedrag hvor vi objektiviserer oss selv (Brown 2004). Som fanget av ”ond tro” kan det være vanskelig for visse mennesker nettopp å akseptere at de intet er annet enn summen av sine handlinger, at det kun er mennesket selv som virkeliggjør essensen. Å objektivisere seg selv betyr i denne sammenhengen å betrakte seg selv som en slags fastlagt ”ting” som er bestemt av ytre årsaker, og slik benekte friheten. Gjennom å undertrykke en gruppe og utgjøre den naturlig skjules det faktisk at maktforholdet avhenger av en sosialt bestemt gjensidig forståelse som er avhengig av at den undertrykte parten også godtar definisjonen.   

  

Det hørende er ”mennesket” – døve er ”det andre”

Hovedtesen er at døve gjennom sin oppdragelse og på grunn av økonomiske, sosiale og historiske forutsetninger tradisjonelt har blitt gjort til ”det andre”. Dette forstår jeg at en døv person er tvunget inn i rollen som objekt, som en ”ting” for det hørende mennesket som innehar subjektrollen. Det hørende mennesket tenkes som en nøytral term, som mennesket som sådan, mens døve blir avviket som forstås som et gåtefullt ”andre”. Det hørende mennesket knyttes til det typisk menneskelige – aktivitet, fornuft, ånd, teknikk, manipulering og forandring av naturen,  mens døve forbindes med passivitet, likegyldighet, følelser, kropp, natur og primitive krefter. Som ”det annet menneske” er døve definert ”negativt”, som det hørende mennesket ikke er. Denne rollefordelingen er ikke naturgitt, men en sosial konstruksjon eller oppbygning. Dette betyr at det har skjedd historisk, at et slikt maktforhold var skapt av mennesker. Er rollen som døv et uttrykk for en ”essens” eller en natur av døvhetens art? Denne rollen sees ikke bare som naturlig, men også som normativ, fordi det gis en ramme for hvordan døve bør være. Idealet for det hørende mennesket er ”transcendens” (dvs. overskridelse), evne til å nå utover seg selv, utvikling og vekst. Idealet for døve er ”immanens”, det vil si å være innenfor sine rammer, en tilstand der man ”blir hvor og hva man er” et liv uten oppsving og risiko (Brown 2004). ”Å være døv” i denne forstand er ”ikke noe man fødes som, men noe man blir” (de Beauvoir 1994), gjennom å bli oppdratt til å se seg selv som annerledes. Det kulturelle bildet av døvhet (deafness) er blitt bevart og romantisert av litteratur, vitenskap, pedagogikk, teologi og filosofi gjennom historien helt tilbake til Aristoteles og frem til vår egen tid. Gjennom myter om døvheten blir døve underlagt disse. De godtar disse i sin egen selvforståelse og blir henvist til immanensen, og får derfor en ikke-autentisk identitet, det vil si et uegentlig bilde av seg selv og sitt forhold til andre. 

Døve har overtatt hørendes blikk på seg selv

Noe av det som gjør døves frigjøring så vanskelig, er at døve historisk sett har blitt oppdratt til denne selvforståelsen og derfor har overtatt de hørende menneskenes blikk på seg selv. Døve lærer å se på seg selv som et objekt for de hørende menneskenes blikk, og som noe som kan være utnyttbare for hørende mennesker (jamfør Hegels herre-knekt-forholdet i Åndens fenomenologi). Selv om det alltid finnes mer enn en måte å ”være døv” på, forskjellige måter å forholde seg til sin kropp og sin menneskelighet på, så er det hørende mennesker som har hatt definisjonsmakten til å bestemme hva ”døvhet” og ”det døve mennesket” er.  Den normale og fonosentriske definisjonen av ”den døve personen” og ”døvhet” som ”det andre”, er noe døve i det fonosentriske, dvs. lydbaserte, samfunnet ikke kan unngå å forholde seg til. 

Mens det å være et menneske er uproblematisk for normalfungerende og normalfriske mennesker, representerer det et problem for døve. Døve stilles i et normalisert og fonosentrisk samfunn overfor et umulig ”valg” mellom et håpløst begrenset ”døvhet” på den ene siden og en like håpløs fornektelse av sin døve menneskelighet på den andre. Tingliggjøringen som ligger i rollen som døve, har ført til at de er splittet og fremmedgjorte. Som bevissthet er vi frie subjekter, men samtidig er vår identitet som ”døve” ikke bestemt av oss selv, men av de hørende menneskenes blikk. En døv person er slik ”[..] et objekt som på en paradoksal måte er forsynt med subjektivitet” (de Beauvoir 1994). Når det gjelder døves stilling i sin samtid er ufri, så er det dette med andre ord ikke bare en kritikk av at døve ikke har samme adgang til samfunnets kulturelle, politiske og økonomiske liv, men også en kritikk av en objektrolle som oppfordrer dem til å gi avkall på sin eksistensielle frihet og fremmedgjør dem. Den eksistensielle friheten er imidlertid ikke noe det er mulig å gi avkall på, og å godta den tradisjonelle rollen som døv som ens egen identitet er derfor å være i ”ond tro”.

Det er alltid en mulighet for å frigjøre seg fra denne inautentiske (dvs. ikke-ekte) identiteten, siden den er historisk skapt og derfor også kan endres. En frigjøring fra en undertrykkende rolle som døv er imidlertid ikke noe hver døv kan gjennomføre alene og privat, men noe som krever en endring av den samfunnsmessige oppfatningen av ”døvhet”. I prosessen mot frigjøring bør vi legge stor vekt på arbeidet, økonomisk selvstendighet og kontroll over egen kropp gjennom tilrettelegging, tospråklighet og mangfoldighet. Men i tillegg må det skje kulturelle og sosiale endringer og ikke minst en endring i hvordan vi oppdrar døve barn. Oppdragelse av døve barn bør skje gjennom kommunikasjon på tegnspråk. Heldigvis har det norske samfunnet tilbud om 40 ukers tegnspråkkurs for foreldre. Formålet er jo den at det symbiotiske, det vil si tilknytning, forholdet mellom foreldre og barn ivaretas.

Det er allerede kommet ulike forskningsfelt innenfor temaene deafness, deafhood, audisme, kultursyn, tospråklighet, tegnspråk, antropologi osv. som har høstet kritikk fra nyere tenkning. Jeg skal her bare nevne et kritisk punkt: Det går ut på at forskningen har til dels sterk vektlegging på negative trekk ved rollen som døv og døves levde erfaringer. Mange forskere og døve forkjempere vil heller se rollen som døv som en berikelse og ikke en begrensning. 

Det er også viktig å ha i mente at denne bloggen har en overføringsverdi i andre sammenhenger enn bare i forholdet mellom døve og hørende. Jeg skriver om dette spesielle forholdet på grunn av min levde erfaring, mitt forhold til samfunnet generelt samt mine utvekslinger med andre døves levde erfaringer. Ettersom jeg har et sterkt ønske om i fremtiden: bedre forhold mellom begge parter som subjekter gjennom gjensidig anerkjennelse a la Hans Skjervheims filosofi om det symmetriske prinsippet.

"We have a dream too!" Deafpower-bevegelsen ved University of Gallaudet i 1988

Litteratur:

de Beauvoir, S. (1994): Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag AS

Sartre, J.-P. (1993): Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen 

Brown, E m.fl. (2004):  Hva er et menneske? En innføring i filosofiske spørsmål om menneskets natur. Bergen: Fagbokforlaget
                                 

Et eksistensielt og døvt dilemma

Døve oppfattes ofte av mange som eksempler på "Goddag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Skjer dette med døve hver eneste dag? 

Dette uttrykket er blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre. Slike holdninger skaper problemer for mange døve.

Tilbake til spørsmålet: 

Jeg fikk enda en gang (en av mange ganger, faktisk) oppleve denne reaksjonen i dag i en matbutikk. Jeg var sammen med sønnen Filip André for å handle inn mat. Ved hovedinngangen i den butikken sto to piker som solgte vafler. De hadde som formål å tjene penger til et idrettsarrangement. Da vi var ferdige med å handle, kom vi ut. Hva skjedde? Jo, jeg visste at de ville selge vafler. Jeg hadde ikke lyst å kjøpe, og tenkte hele tiden på å unngå øyekontakt med dem. Av erfaring har jeg opplevd at det å unngå øyekontakt skapte samvittighet, enten om den var god eller dårlig. Derfor lot jeg dette som om de to pikene ikke eksisterte. Filip André var bak meg. Da vi var inne i bilen, fortalte han meg at de to pikene prøvde å kontakte meg ved å si: "Hei, lyst på vafler? Neivel, ha en fin dag." Jeg sa ingenting og gikk bare forbi UTEN å merke at de snakket til meg. Da overtok Filip André ordet og sa: "Nei, takk!" Han så dem reagere negativt på min oppførsel i ettertid. Filip følte seg flau.  Det forstår jeg meget godt.

Jeg tenkte meg at de oppfattet meg som en arrogant type. Vel, dette var virkelig pinlig. Jeg tenkte så på at veldig mange døve opplevde dette ofte uten å være klar over. Jeg begrunner med dette at jeg hadde Filip med meg der. Han har hørselen. Om ikke han var med meg, hva da? Da hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og samtidig hadde dette ikke gått utover samvittigheten min. Ærlig talt!

Jeg tenkte at det hadde vært bedre å si hei og takke nei fremfor å unngå øyekontakt. Snakk om den gode eller dårlige samvittigheten. Det er opp til den enkelte å velge.

Ja, jeg tror at slike "Goddag-Mann-Økseskaft"-opplevelser skjer hos døve hver dag, både i Norge og i utlandet. Det kan være interessant og morsomt om døve skriver slike historier. 

Teaterforestillingen "Bli sett"

I forbindelse med en teaterforestilling som ble vist i Bergen Døvesenter den 28.januar ble mange døve i salen vekket av noe ubehagelig i kulturen. Denne forestillingen handlet om det å bli sett. Derfor het denne teatergruppen "Bli sett". Det var tre unge og dyktige skuespillere som viste frem dette viktige budskapet til oss. Disse var Petter Noddeland, Megan Matovich og Remi Roos.

Hva som fikk oss til å våkne opp? Som del av ubehaget i kulturen peker jeg på hvordan makt i systemet basert på ideologi har ført til at ulike menneskegrupper ble undertrykt. Historisk sett ble blant annet døve, jøder, hutuer, tutuer, indere, spedalske, hiv/aids osv. undertrykt. De ble oversett.

Det motsatte av det å bli sett er å bli oversett. Å bli sett er en form for anerkjennelse, mens det å bli oversett er en form for fravær av den.

Jeg mener at det er viktig å legge frem to fortolkninger her. Disse inneholder mye av det samme, men uttrykker på ulike måter. Slik at leserne kan forstå hva jeg tenker, men på sine egne måter.

Dette er min første fortolkning av budskapet:

Budskapets første punkt fra denne teaterforestillingen er en varsko mot fortrengning av personlige erfaringer som er negative. Med andre ord: undertrykte mennesker som har negative erfaringer som ikke trer frem i lyset. De blir som oftest gjemt i mørket.

Budskapets andre punkt er at  døve ikke kan kjempe i samfunnet uten disse livsviktige negative erfaringene. Fordi disse erfaringene er begrunnelsen for vår kamp om individualitet, rettigheter og solidaritet.

Budskapets tredje punkt er at døve som minoritet har problemer med å anerkjenne samfunnets ideologi og systemer så lenge denne minoriteten undertrykkes. Derfor er det viktig å få fram vår felles negative erfaringer på bordet for at disse brukes til en form for revurdering av gjeldende verdier i vårt samfunn. Slik på denne måten kan vi skape en ny og bedre solidaritet mellom ulike kulturer. Multikulturalisme, det vil si et samfunn av flere anerkjente kulturer,  er et eksempel på et mål som vi i samfunnet trenger å forholde oss til.  Gjensidig anerkjennelse er en naturlig del av dette målet. 

Vi må selvfølgelig ikke glemme at det å være døv også har positive erfaringer. Døve har et eget miljø der man finner seg til rette som sosiale og fungerende mennesker.

Vi trenger nye normer, holdninger og moral innenfor multikulturalisme. Hvordan kan vi gjøre dette? Kunnskap om anerkjennelse forutsetter kunnskap om krenkelser. Krenkelseserfaringer er nettopp de negative erfaringer mennesker har. Vi bruker disse erfaringene til å vurdere hva som må gjøres for å få en overgang fra den negative til den positive retningen i vår moralske utvikling. Det er dette som er vår moralske erfaring.     

Min andre fortolkning av budskapet:

Skuespillerne prøvde å vekke oss gjennom sin teaterforestilling fra vår dvalende holdning. Vår dvalende holdning ser jeg for meg at mange døve sitter igjen med fortrengte negative erfaringer. Mange døve kan være trøtte av å kjempe om anerkjennelse. Døve kan gi opp. Fordi dette krever krefter og mot til å sprenge grenser for individualitet, rettigheter og solidaritet. Å kjempe om den oppleves som regel møtet med motstand. Motstanden her er vår motmakt: ideologien, det vil si et tankesett av politiske teorier om hvordan et samfunn bør styres, og systemene/institusjonene, det vil si velferd, helsevesen, skoler, arbeidsplasser, familier, politi, sykehus, psykiatriske avdelinger osv.) som er styrt av ideologien. Både ideologien og systemene/institusjonene styrer derfor folk i samfunnet. Det er alltid en maktrelasjon mellom folk, ulike systemer og ideologien.

Dvalende holdning ble til fordi politikere bare lovte og lovte hele tiden, men ingenting eller lite ble bedre. Vi holder på å gi opp vår kamp. Vi trenger Norges Døveforbund og de trenger oss til å kjempe. Vi har ingen personer som Frederic Hauge i Bellona. Vi trenger en slik kjempende type for vår sak. Denne teatergruppa er flotte representanter for en slik kamp. Vi har drømmer, vi også. Drømmer må vi ha for å sette oss et felles mål i vårt samfunn: bli sett! Å bli sett på som mennesker og som en kulturell og språklig minoritet.

Dvalende holdning er uheldig og farlig. Den er som å la skipet fare ut i åpent hav og kommer aldri tilbake. Med dette sikter jeg til en vanetenkning blant døve. Vanetenkning er en nedarvet og konform tåpelighet, ifølge Nietzsche. Med andre ord kan jeg tolke det slik at denne holdningen er veien til tilintetgjøring (nihilisme) av vår kultur. Vi har kjempet med de samme og gamle midler for å få gjennomslag. Men lite hjelper. Hva gjør vi? Vi må tenke nytt og bruke nye midler. For å unngå en slik tilintetgjøring, må vi bli vekket og være bevisste på vår felles negative erfaringer. Vi må bruke de negative erfaringer som begrunnelser for vår felles kamp om anerkjennelse for vårt allerede etablerte tegnspråklige anerkjennelsesorden, som betyr vår kultur og språk som en del av et helt og anerkjennende samfunnssystem. Det er derfor de tre ungdommene viser viktigheten av å bruke youtube, bloggskriving, film, avisinnlegg osv. for å fremme våre budskaper. Dette er en måte å tenke nytt på.

Budskapet BLI SETT! er viktig for døvekulturens og menneskehetens skjebne. Bruk denne vekkelsen til å bli mer bevisste på hva negative erfaringer kan bidra til en bedre verden for alle. 

Jeg oppfordrer denne teatergruppa til å vise stykket i det offentlige rom. Ikke bare i døveforeningene eller internasjonale døvetreff, men også i den allerede etablerte fonosentriske (lydbasert) anerkjennelsesordenens rom som f.eks. Statped, barne- og ungdomskoler, videregående skoler, næringslivet, arbeidsplasser osv. 

En stor applaus for denne teatergruppen!

En moderne panoptikon?

Jeg har vært i Facebook (FB) siden juni 2009, og har vært flittig bruker av den. Det er moro å møte mange venner inne. Det er positivt. Mange forteller om sine opplevelser, tanker, reaksjoner, oppmuntring legge inn gullkorn, sitater, framsnakking osv.

Med tiden til hjelp har jeg hatt noen refleksjoner omkring bruken av FB og konskvensene av å være avhengig av den. Jeg har et mer negativt syn på den i dag enn for noen år tilbake. Det er ikke vennene i seg selv, men overfladisk informasjonsflyt og overvåkning som er problemet.  Jeg har opplevd at noen "blotter" for sitt private liv, noe som jeg synes er for personlige, noen som forteller altfor detaljert i sine daglige handlinger osv. Noen misbruker en annens identitet i FB, noe som jeg synes er svært skremmende. Tilgangen til personlige informasjoner er altfor lett i dag enn tidligere.

Et lite eksempel:
Jeg har lagt merke til at hver gang jeg skrev et innlegg i FB på mobil, har jeg satt spor etter meg. Det sto hvor jeg var da jeg skrev. Så spør jeg meg selv: Hva har FB med dette å gjøre? Trenger de å vite hvor jeg/vi er? Hvis vi bruker mobil for å komme inn i FB, blir vi registrert hvor vi er. Det samme gjelder også bruken av SMS. Om jeg knuser eller gir bort min mobil eller om jeg kutter ut FB, hva er jeg da? En som stikker ut av den konforme massen eller er utenfor FB-flyten? En som kommer til å merke avhengighetsfølelsen?

Elektronisk mail må jeg ha, for å utveksle med andre. Jobbsøknader, avtaler, bestilling, osv kan skje via epost. Internett må jeg ha, for å følge med i nyheter, finne interessante temaer, bestille noe, finne ledige stillinger i arbeidsmarkedet, nettbank osv. Altså er det ikke mulig å være helt uavhengig av informasjonsteknologi (IT) i dag. Men det er mulig å redusere avhengigheten. Det er opp til den enkelte. Når jeg sammenligner med min sønn Filip og min avhengighet, ser jeg at han foreløpig er fri for IT. Den friheten han har i dag, lengter jeg på en måte etter. Vi vet i dag at det ikke er mulig å kutte helt ut IT, og det er heller ikke mulig å hindre at Filip blir avhengig av den. Men det er mulig å oppdra ham slik at han får muligheten til å utfolde og utvikle seg som menneske også utenfor den. Hvis en forelder er aktiv i fellesskap med barna, kan barna få muligheter til å gjøre morsomme ting utenfor IT. Dette vil dvele med tiden barnas inntog i PC. Mitt poeng er at barna kan lære seg å se flere muligheter/perspektiver i livet.

For å si litt kort om hva jeg mener med dette, tar jeg utgangspunkt i begrepet panoptikon. Ordet har sin opprinnelse i gresk. Pan- = alle, -optikon = observasjon/overvåkning. Det betyr i denne tolkning at en fangevokter overvåker alle fangene i et fengsel (ikke samtidig) uten at de merker at de er kontrollert eller ikke. Panoptikon er altså en type fengselsbygning etter idéer av den britiske filosofen Jeremy Bentham (1748 - 1832).

Denne idéen er gammel, men fortsatt aktuell i dag. Men på en annen måte. Siden jeg forstår at det overvåkende og teknologiske samfunnet som vi lever i, er et fengselsaktig mønster. Et mønster de fleste av oss ikke er fullstendig klar over.

Jeg henter en interessant påstand fra den tidligere sjefen i Datatilsynet, Georg Apenes, at:

"[...] vårt teknologiske samfunn er i ferd med å utvikle seg til et moderne panoptikon, der vi setter elektroniske spor etter oss nesten uansett hva vi gjør." (Apenes 2000)

Hver gang jeg er inne i FB, har jeg mulighet til å lese andres sider uten at de vet det selv. Også omvendt: jeg vet ikke hvem som leser min side. Dette kan oppleves som en form for moderne panoptikon. Slik jeg lærer det, er det ikke alltid nødvendig å fortelle hva jeg gjør inne i FB. Det er derfor mulig å innskrenke grensene for "blotting" av mitt private liv. En annen måte er at jeg ikke trenger å bruke så mye tid på å være inne i FB. Altså kan jeg holde meg unna den en god stund. Alternativt er å legge ned min FB for godt. Å legge ned min FB, ser jeg for meg lettere å bevare mitt privatlivs fred. 

Er dette ikke skremmende, dette med panoptikon?

Kanskje vi bør begynne å tenke over hva VI gjør med vårt privatlivs fred når informasjonsteknologien tar overhånd i våre sårbare liv?

Henvisning:

Apenes, G. (2000): Panoptikon

Refleksjoner om tid

Tiden har gått siden julen 2010 i en full fart. Den bare løper fra meg hele tiden. Jeg har mange ganger fundert over begrepet tid. Jeg har problemer med å henge med den. Det er ikke mulig å kaste anker på den. Det føles som om jeg er en liten båt på et åpent hav uten landsikte. 

Som barn kan jeg huske hvor sakte tiden var. Men den gikk fortere og fortere da jeg fikk mer og mer ansvar for livet mitt. Som barn ordnet foreldrene mine alt. De passet på at jeg skulle stå opp og hadde leggetid, passe på at jeg var på plass i alle måltider, passe på at jeg var på skolen til rett tid osv. I dag er tidsbegrepet hos meg annerledes. Jeg har ansvar for alt i mitt liv. Jeg bor alene, og har sønnen i annenhver uke. Det skjer mye i hver uke. Når det skjer mye, blir tiden "glemt". Når jeg innser at jeg er 43 år gammel, er det lett for meg å si at det ikke er så lenge siden jeg var 30 år gammel. Hvor var det blitt av de 13 årene? De er borte. Igjen sitter erindringen. Det er bare jeg som har den erindringen på grunn av mitt livsperspektiv. Fortiden er noe som lærer meg hva som var bra og hva som ikke var det. Den har fungert som en læremester for meg med tanke på omvurderinger av gjeldende verdier i nåtiden. Slik at jeg retter meg etter den retningen i livet som jeg fortolker som riktig. Selvfølgelig retter jeg etter samfunnets normer og regler, selv om jeg kan være uenig i noen områder. For eksempel kristne eller muslimske normer og regler er ikke alle nødvendigvis like enige. Det er en personlig anliggende som et fortolkende vesen  å forholde seg til normer og regler. Men det å fortolke perspektiver krever tid. Alt er tid og prosess. Tid - tid - tid -tid. 

Hvis man har en livserfaring, så er tiden en sentral faktor i livet. Livserfaringer er med å forme våre liv. Vi snakker om erfaring fra ulike hendelser, situasjoner, studier, arbeidsplasser, religiøse og kulturelle møter osv. som danner våre livssyn på ulike måter. Disse ulike aspektene har alltid hatt tid. Derfor er det ikke mulig å ha livserfaring uten tid. For hva er forskjellen mellom livserfaring uten tid og tid uten livserfaring? Tid er uavhengig av oss, men vi er avhengige av den. Vi trenger tid til rutiner, planer, avtaler, til oss selv osv. Tiden styrer oss. Vi kan ikke styre den. Vi kan heller ikke fryse den. Selv om vi prøver å fryse tiden, går den bare videre. Altså er det ikke mulig å manipulere tiden. Det er tanken vår som kan fantasere at tiden stopper, men da i illusjon. Vi kan late som om vi er yngre enn vi egentlig er. Jeg kan late som om jeg er 30 år. 

Livserfaring er en viktig del av mitt liv. Erfaringer om anerkjennelse, respekt, aksept, krenkelse, osv. De er med å forme mitt helhetsperspektiv på livet. Det er dette som er min moralske erfaring, på både godt og vondt. For eksempel er oppnåelsen av mastergrad i filosofi min største personlige seier og dermed min personlige selvrealisering. Det er tid og prosess å kjempe frem til et slikt mål. For å oppnå et mål, må fremtiden planlegges. For å oppnå mastergraden innen to år, må man gjøre det klart for en prosjektbeskrivelse. Denne beskrivelsen er en del av tid og prosess frem mot målet. Med andre ord kan vi kalle denne en slags fremdriftsplan. Det er en tid frem som er rettesnoren for manøvreringen i livet. Uten mål, er fremtiden å betrakte som å bygge en bro uten grunn. Alt blir usikkert. Selv om fremtiden kan føles usikker, er det godt å ha mål å rette seg etter. Målet kan korrigeres med TIDEN. Mål er et hjelpemiddel for å oppnå noe. Mål er som fornuften og handlingsforløpet i tid som hjertet. Det er kjærligheten i handlingen som avgjør om man oppnår målet. Jeg hadde en sterk kjærlighet til filosofistudiet. Det er gjennom denne kjærligheten som har fått meg til å oppnå et så høyt mål i min akademiske karriere. 

Jeg har mine mål, drømmer og ønsker. Å arbeide med det jeg har kompetanse til. For jeg vet at jeg har enorme ressurser til å bidra til noe faglig. 

Hva betyr juletid for oss? Det er en tid for refleksjon. Tid for avkobling fra alt mas og kav. Tid for tanke. Tid for familie og venner. Tid for tanker om de som lider som f.eks. narkomane, fattige, sultede i Afrika, de pårørende på Utøya 22.juli 2011, de som har mistet sine nærmeste i familien/vennskapskretsen osv. Tid er også tanke. Tid og tanke er to sider av samme sak.

Konklusjon: Alt har sin tid.  

Jeg ønsker alle blogglesere en riktig og minnerik God jul!

Livet uten arbeid

Landskap

Livet uten arbeid, men med en høy utdannelse er en side av menneskets utvikling for min egen del. Jeg er utdannet master i filosofi, og har mange ideer å produsere. Hva er et liv uten arbeid? Meningsløst liv, sier mange. For meg er det ikke det. Selv om jeg ikke ønsker å være det. Jeg ønsker meg en jobb som er bygd på min utdannelse. Som utdannet filosof er det ikke lett for meg å få en profesjonell jobb som filosof. Det hender at jeg er nødt til å se andre yrker som f.eks. rådgiver, veileder, saksbehandler enn utdanningsbaserte yrker.

 

Hva gjør jeg i den arbeidsledige tiden? Hva slags muligheter har jeg? 

Jeg har masse bøker til disposisjon hjemme. Bøker bestående av filosofi, psykologi, psykiatri, historie, sosiologi, antropologi, idrett, 15 flotte bind leksikon, Bibelen osv. Uten dem hadde jeg kjedet meg ihjel. Jeg vet at det er utrolig kjedelig å stå uten arbeid. Det kan jeg si meg enig. Men bruk av fantasi, kreativitet og ideer har jeg muligheter til å bedrive egen forskning ved siden av jobbsøking, som å skrive artikler. Har to artikler som er godt i gang. De skal etter planen til trykk i tidsskrift/artikkelsamling hos bestemte fagfelt. Å skrive artikler er en fin trening i forskningsarbeidet mitt, og som kan gi et godt grunnlag for en mulig fremtidig forskningsoppgave knyttet til en bestemt utdanningsinstitusjon. Hvis jeg ikke får jobb på en stund, så har jeg ikke tid til å ligge på sofa og ikke gjøre noe. Da bruker jeg mye tid til lesning, refleksjon og skriving, jakt etter jobber, holde kontakt med fagnettverk på UiB og HiB/omsorgsforskning, være med i lesegrupper for ulike forskningsgrupper ved UiB og HiB, holde forelesninger i ulike steder osv. Jeg er kvalifisert til en ph.D-stipendiatstilling, og bruker aktivt tiden til å finne arbeid der man kan få godt utbytte av min kompetanse på dette nivået. Det kryr imidlertid ikke akkurat med jobber av denne art, og det blir et spørsmål om tid. Det er viktig å være tålmodig og samtidig være åpen for muligheter og alternativer.

Jeg har vært svært lite aktiv i døvemiljøet i Bergen i den siste tiden. Jeg har en sønn som jeg med stor glede tar meg av i annenhver uke. I tillegg har jeg mer enn nok å gjøre. Det er snakk om prioritering av egne interesser. Det er et begrep som jeg mener er viktig for meg personlig: det greske ordet palinodi, som betyr å trekke tilbake av hva man har sagt. En slags form for forsnakkelse. For meg vil jeg omformulere slik: Å trekke tilbake (av)/[fra] 'noe'. Dette 'noe' kan for eksempel være samfunn/miljø. Jeg kaller dette  for selvomsorg/-kultivering, inspirert av Foucault. Tid til selvrefleksjon og dyrking av egne interesser. Hvis man får tid til selvrefleksjon, så har man gode muligheter til å vurdere om sine verdier og skape nye verdier på en positiv måte. Fortid, nåtid og fremtid er tre viktige aspekter å reflektere over. Fortid er en tid som er fastlagt og kan derfor ikke forandres. Samtidig er den en god læremester for oss med tanke på levd tid som handling, tenkemåter, holdninger, verdier, selvforhold, forhold til medmennesker/samfunn osv. har bidratt. Disse er med i omvurderingsprosessen i nåtiden, som jeg mener er selvomsorg/-kultivering. Og som igjen sammensmeltes i skapingen av fremtid. Fortid og nåtid fungerer som et kompass som viser veien for fremtiden. Fremtiden er som et kart. Vi må lære å tenke selv og foreta valg og handling. Til dette må vi ha vilje til å oppnå personlig selvrealisering.Viljen som er godt i seg selv og for ethvert menneske! Hva som er godt, varierer fra person til person. Å skape en fremtid for seg selv, er derfor personlig anliggende. Vi har hver for oss egne drømmer og mål. Jeg har mine egne, og dere deres.

Uten kart og kompass er vi hjelpeløse!

Dette er mine tanker for i dag.

Bør døve slippe fengselsstraff?

Under min research i Bergen Døvesenter etter en bestemt person, fant jeg en interessant artikkel i Døves Tidsskrift nr 2 av 1969:

"Under overskriften "Døve bør ikke fengsles", kunne en i Hamm-Essen-avisen "Mittag" for 9.juli lese følgende:

 Det er forskjell på om en døv eller normalthørende blir satt i fengsel. - Med denne begrunnelsen omgjorde Hamm-retten en dom over den døve Günthen F., som med 1,9 promille hadde gjort seg skyldig i fyllekjøring, som endte med et trafikkuhell. Han var blitt dømt til 6 ukers fengsel, ubetinget, men etter at dommen var blitt appellert, ble den omgjort til 4 ukers fengsel, betinget, og dermed slapp den døve å sone dommen i fengsel. Det ble lagt avgjørende vekt på at fengselsstraff ville være en langt større psykologisk belastning for en døv enn for en hørende. 

Til dette bemerker Deutsche Gehörlosen-Zeitung: Hvis en skal tro rettens uttalelse i denne saken, vil døvhet heretter kunne betraktes som gyldig grunn for å slippe fengsling. Det er da spørsmål om det er grunn til å glede seg over dette, eller ikke. 

På den ene siden har retten vist psykologisk innsikt ved å vise forståelse for at fengselsstraff er vanskelig å tåle for en døv enn for en hørende. På den annen side må en spørre seg selv hvordan avstraffingen av døve lovovertredere da skal foregå. I dette tilfellet gjaldt det gjentatt beruselse bak rattet. For oss døve kan straffen for et slikt forhold knapt bli streng nok, fordi tusener av anstendige døve bilførere vil skjelve for sitt førerkort hver gang en døv blir knepet for promillekjøring. En mulkt og inndragning av førerkortet for lengre tid, ville kanskje vært en rettferdig straff i dette tilfellet. - Men hva vil retten gjøre når det dreier seg om kriminelle handlinger begått av døve? Rettens domspremisser synes å slå fast at også døve forbrytere skal holdes utenfor fengselet, og i så fall er en ute på tynn is. Dette spørsmålet må bli en gjenstand for alvorlig diskusjon, for at en skal kunne komme fram til en menneskelig, men rettferdig straffeutmåling."

Dette fikk meg til å reflektere over vår egen tids domspremisser i det norske rettsvesenet. I den siste tiden har det vært en reaksjon mot redusert straff for døve lovovertredere med døvhet som begrunnelse. Det er en tragedie at dette ikke ble diskutert og utviklet etter 1969. For at døve skulle ha rettferdig straff, så er det klart at hvis myndighetene tidligere hadde sett de dårlige forholdene for døve i fengsel, så hadde de gått langt i diskusjonen om tilretteleggingen av forholdene for dem i fengsel. For slik på denne måten kunne retten lettere gi døve den straff de fortjente. Men som mange av oss vet eller kan tenke oss, er det ganske "øde" for døve å sone i fengsler som ikke er tilrettelagt for dem. Det er som å sette et menneske på ei lite øy uten andre mennesker til stede. Det er en av mange grunner til at retten tviholdt og tenkte på de psykologiske konsekvensene for døve. Dette skyldes helt og holdent mangel på kunnskap om hvordan fengsler kunne tilrettelegges slik at forholdene ble bedre for døve. Men de fleste fengsler var tilpasset det fonosentriske miljø, det vil si lydbasert miljø. En annen grunn er statistikken: Hvor ofte eller hvor mange døve har kommet til fengsel gjennom tidene? Jeg tror at den svært lave prosenten av befolkningen som straffes, er døve selv. Kanskje det er grunnen til at behovet for tilretteleggingen av forholdene for dem i norske fengsler utelates?

Så lenge forholdene i fengsel for døve lovovertredere ikke ble tilrettelagt godt nok, så var det en god grunn til at straffen mildnes. Var dette bra for døve? Døve kunne bli stemplet som naive, dumme, sløve ... noe som gjorde at samfunnet betraktet dem som hadde problemer med å skille mellom rett og galt eller manglet innsikt i normer. Nei, døve har virkelig godt av å bli rettferdig straffet på samme måte som andre hørende. Fordi de også er strafferettslig tilregnelig. Døv intellekt er det ikke noe galt med. Ingen forskjell! Så langt det  er kommet til år 2011, er det på tide å ta opp saken og skjerpe tilretteleggingen av forholdene for døve i norske fengsler. Hvis tilretteleggingen av forholdene for døve i fengsel er godkjent, har retten god grunn til å gi straffeutmåling til døve på lik fot med andre hørende.

Jeg anbefaler FAFO-forsker Hilde Haualands rapport med tittelen "Straffet og isolert" som handler om funksjonshemmede i fengsel  som et godt utgangspunkt for diskusjon av tilretteleggingen av ulike typer funksjonshemming i norske fengsler. Kilde for rapporten:  http://www.fafo.no/pub/rapp/20192/index.html.
Det ventes også at nyere rapporter om rettsikkerhet fra forskere er på vei ut til publikum, i regi av Fritz Moens forskningsfond.

Er det galskap at slike dårlige forhold for døve i norske rett og fengsler fortsatt gjelder i 2011, når det er skrevet en artikkel om det i "Mittag" allerede i 1969?

Dette er mine tanker for i dag.