Om det å være far til CODA-barn

(CODA = Children of the Deaf Adults)

Fortelling om erfaringen

Det var en søndagsmorgen guttungen min, Filip, kom til meg ved senga og spurte om vi kunne dra på kino. Jeg har lovet ham lenge og sa ja. Deretter spurte han meg om han kunne invitere en kamerat som het Aleksander. Han fikk lov til det, og ringte ham.  Vi ble enige om å velge kinoforestillingen «Kule Kidz gråter ikke». Jeg ordnet med billettene. Etter en stund spurte Filip om Aleksanders tvillingsøster også kunne være med. Jeg kunne ikke hindre det, ettersom de to gikk i samme klasse som Filip. Hun het Ina. Slik ble det.

Utover kvelden gjorde vi oss klare til å dra, men først hentet vi Aleksander og Ina. Straks de ble hentet, dro vi ned til Nesttun og parkerte bilen min i et parkeringshus som lå ved siden av Bybanen. Det tok noen minutter før vi steppet oss inn på en av Bybanens trikkevogner. Ina og Aleksander var beskjedne unger som ikke sa et eneste ord til meg. Men de snakket som bøtter mens jeg observerte deres måter å være på. For noen livlige unger!

Da vi endelig kom fram til Byparken, gikk vi rett til Bergen kino. Jeg var foran de 3 ungene hele veien til kinoen. Jeg passet hele tiden på at ungene fulgte etter meg. Da vi kom frem til kinoen, hentet jeg våre billetter på automaten som jeg hadde bestilt og kjøpt på internett. Deretter gikk vi til den andre kinoen, Magnus Barfot. Det var der forestillingen skulle vises. Før vi gikk inn i salen nr. 2, kjøpte vi drikke og popcorn. Da vi kom inn i salen, fant vi veien frem til de setene vi reserverte: 6.rekke og sete nr. 13-16.

Av vane trodde jeg at forestillingen ikke skulle vise tekst. Men Filip gjorde meg oppmerksom på at den skulle tekstes. Han smilte og var glad. Jeg var litt forbauset og ble selvfølgelig glad. Jeg fulgte hele filmen. Opplevde også at Filip lo og så på meg samtidig som jeg også lo. Etter at filmen var ferdig, diskuterte vi om hovedbudskapet i filmen. Han hadde sine egne meninger som jeg hadde respekt for. Så forlot vi kinosalen. Da gikk jeg bak ungene på vei til Bybanen.

Så var det Bybanen igjen fra Byparken. Vi kom tilbake til Nesttun. Derfra kjørte jeg først Aleksander og Ina hjem, så hjem til oss. Takk for en fin og uforglemmelig kveld.

Refleksjon over fortellingen om erfaringen

Alt begynte på grunn av en gammel avtale jeg hadde inngått med Filip. Etter at jeg sa ja, så jeg gleden hans til å invitere Aleksander og Ina. Hvis jeg hadde reflektert over hvor mye det betyr for han å invitere venner, så hadde jeg ingen problemer med å forstå.

Som døv far har jeg lagt merke til at det ikke var så lett å kommunisere med Aleksander og Ina fordi de var sjenerte og usikre. Jeg har tenkt over hvordan jeg kunne kommunisere med dem, men det var ikke lett. Lære noen enkle tegn eller skrive noen ord på papir … kanskje jeg også var sjenert selv?

Da vi gikk fra Byparken til Bergen kino, ble det slik at ungene gikk bak meg. Jeg undres på hvorfor det ble sånn. Var det fordi jeg ikke snakket? Hadde jeg ikke de samme evnene som en ansvarsbevisst voksen far har med ungene fordi de snakker et felles språk? Eller er det normalt at unger går bak voksne? Unger som føler seg trygg på at en voksen viser vei uansett om man snakker eller ikke? Døvhet har vel ikke noe å si? Et annet aspekt: Jeg merket at jeg ofte så til ungene ofte underveis for å forvisse meg at de var godt samlet og fulgte etter meg. Om en av dem hadde gått seg vill, ville dette skapt problemer for meg. Dette skyldtes at foreldrene til Aleksander og Ina hadde tillit til meg og dessuten som far til Filip. Men etter kinoen hadde jeg eksperimentert med meg selv og ungene ved at jeg bevisst gikk bak dem på veien til Byparken. Dette gjorde jeg på grunn av mine refleksjoner etter turen fra Byparken til Bergen kino og benyttet tiden til å studere ungenes atferd. De var til en viss grad usikre fordi de ikke visste hvor de skulle gå. Jeg sa ingenting før de gikk litt «vill». Da fanget Filip blikket på meg og spurte: «Hvor skal vi gå?». Jeg viste veiene ved hjelp av tegnspråk. Ina og Aleksander var avhengige av Filip hele veien. Som far hadde jeg et ansvar: passe på at vi var godt samlet hele veien. Det var som forventet: ungene spurte stadig vekk til meg hvor de skulle gå. Da hadde hørende voksne foreldre kanskje fordelen pga. auditiv kommunikasjon som jeg ikke har mulighet til. Men min måte å kommunisere med dem var visuelt rettet.

Så var det teksting. Jeg hadde mine refleksjoner over tidligere kinobesøk der filmene ikke ble tekstet. Som regel sovnet jeg i salen. Min erfaring er at filmer uten teksting er søvndyssende for meg. Filip synes ofte synd på faren sin. Men denne kinokvelden med «Kule kidz gråter ikke» var helt fenomenal. Hvorfor? Jo, fordi jeg følte at jeg var inkludert i opplevelsen av filmen. Jeg tok meg tid til å diskutere med Filip om filmens innhold og budskap. Han var veldig engasjert og glad fordi han opplevde meg som en far som fulgte godt med og visste hva filmen handlet om. Dette ga en god følelse for meg å være far. De gangene filmene var uten tekst, følte jeg meg skamfull på vegne av det norske samfunnets vel.

Refleksjon over refleksjonen over fortellingen om erfaringen

Å glede barna er en av fedrenes viktigste oppgaver. Barna har ikke samme toleranse for kjedsomhet som voksne. Det er selvfølgelig at barna har godt av å lære at livet ikke er morsomt bestandig. Livet kan også være kjedelig. Men når det er muligheter for moro og lek, er det helt fantastisk for både voksne, ungdommer og barn. Å holde en avtale er en viktig prosess for barna og ungdommer der voksne er forbilder. Dette er med å forme deres bevissthet til å bli ansvarsbevisste mennesker, noe som innebærer at de forstår at avtale er avtale. En avtale kan brytes med god grunn.

Noen ganger skulle jeg ønske at barna kunne beherske tegnspråk, slik at jeg inkluderes i samtalen med dem. Denne gangen opplevde jeg å være utenfor fordi de ikke kunne tegnspråk og jeg kunne ikke høre. Men på den annen side tenker jeg det beste for Filip. Han har venner som han setter stor pris på. Samtidig er det en glede for meg å se at Filip har mange venner. Det jeg kan gjøre som far, er å være til stede for hans skyld. Det er alt for meg.

Å være «turleder» ved å gå foran ungene og å være «bikkje» ved å gå bak ungene er to ulike erfaringer som er nyttig å reflektere over. For meg er å være «turleder» det letteste. Da dette ikke kreves kommunikasjon. Men å ha en godt øye til ungene underveis er utfordringen. Hvis jeg skal være «bikkje», kreves dette en viss grad kommunikasjon og blikk-kontakt med ungene.  Egentlig har jeg ikke problemer med dette, fordi Filip kan tegnspråk og fungerer som «tolk» for Aleksander og Ina.

Det med teksting … jeg mener at livskvaliteten er styrket i forholdet mellom Filip og meg dersom jeg involveres i hans verden. Vi har diskutert på en dypere plan enn vanlig. Dette merker jeg så godt etter gjentatte kinobesøk der de fleste av filmene var uten teksting. Da hadde jeg ingen mulighet til å diskutere med Filip om filmenes innhold og poenger.

Med dette innlegget har jeg økt min innsikt og forståelse for hvor viktig det er for en far å oppleve involveringen i barnets verden. Dette er mine personlige erfaringer som døv far til CODA-barn. CODA står for Children of the Deaf Adults.

Øyvind

Om erfaringer fra en dialogøvelse uten tegnspråktolker

I dag gikk jeg til UiB for å møte en medstudent i dialogisk praksis. Han var hørende. Vi skulle ha den siste av de ti dialogøvelsene før den tredje helgesamling 8.-9.februar skulle begynne. Det som var spesielt på denne øvelsen, var at vi ikke hadde med oss tegnspråktolker som vi pleide å ha med i øvelsene. Det var fordi det ikke fantes ledige tolker. Derfor fant vi på en annen løsning. Det var å bruke PC som et kommunikasjonsmiddel. Vi brukte tekstbehandlingsprogrammet Words til å føre dialog med hverandre. Denne gangen var jeg praktiker og han som gjest. Fremgangsmåten var at han skulle begynne å skrive om et tema han ville at vi skulle snakke om. Da hans tema og begrunnelsene ble gitt, begynte jeg å lese og leve meg inn i hans situasjon. Dette var en måte å forstå den. Så skrev jeg kommentarer og spørsmål som han skulle reflektere over og finne selvgitte svar. Da hele dialogen var over, har han uttrykt seg å være godt fornøyd med den måten vi kommuniserte på. Eneste ulempe var at det gikk sakte. Grunnen til dette var at mens gjesten skrev, satt jeg og ventet eller gjorde andre ting. Det samme var det når jeg skrev, ventet gjesten på at jeg skulle skrive ferdig.

Refleksjoner

At medstudenten er hørende, hindrer meg ikke i å føre dialog med ham. Jeg ser meg selv som en litt dårlig munnavleser, og da er PC et godt kommunikasjonsmiddel. Jeg tror det er en fordel å ha et godt akademisk ordforråd og en god forståelse i norsk språk for å kunne føre dialog. En annen fordel med bruk av PC, er at det sagte kommer tydelig frem på skjermen. Det er lettere for meg som praktiker å lese det sagte i tekstens form og tenke. På denne måten formulerer jeg spørsmål som gir gjesten til å reflektere videre. Jeg opplever dette som effektivt til tross for den lange tiden. Dersom vi bruker tolkene, opplever jeg noen ganger at tolkene er utydelige i sin tolking av det sagte.  

Øyvind

Døve utenfor samfunnsdeltakelse?

Jeg er student i filosofisk praksis ved NSFP (Norsk Selskap for Filosofisk Praksis) fra høsten 2013. NSFP sitt kontor ligger i Oslo. Etter planen blir jeg sertifisert filosofisk praktiker til våren 2015. I tillegg til dette kurset er jeg også student i Dialogisk praksis ved Høgskolen i Buskerud i Drammen. Her er en obligatorisk del av hele opplegget dialogisk og filosofisk praksis. Dette er videreutdanning for studenter som har tatt mastergrad i filosofi. 

I de siste 10-15 årene er det blitt flere og flere sertifiserte filosofiske praktikere, og det er nå blitt et filosofisk miljø av dem. Min utfordring er å være en del av dette spennende miljøet. Til dette kreves det klart å involvere meg i det. For å kunne utvikle meg som filosofisk praktiker i fremtiden, er jeg avhengig av et slikt miljø. Dette kan være for eksempel utveksling av erfaringer, veiledning, metoder, etiske retningslinjer osv. Og ikke minst kan det være seminarer for filosofisk praksis for å hente inspirasjon eller andre festlige anledninger som for eksempel julebord, jubileer eller lignende. 

For over en uke siden fikk jeg en invitasjon på mail, og der sto det at det skulle arrangeres julebord for sertifiserte filosofiske praktikere og studenter i filosofisk praksis. Da tenkte jeg at dette måtte være en fin sjanse å bli kjent med flere i dette miljøet. 

Det er jo en hyggelig anledning. Jeg, som er døv, ønsker å være med. Derfor bestilte jeg to tolker til dette julebordet gjennom tolketjenesten i NAV i Bergen. Det var to uker i forveien. De gjorde jobben sin ved å etterlyse ledige tolker i Oslo-regionen. Jeg hadde, under ventetiden, håpet å få ordnet tolk. Men dessverre er det slik at jeg ikke får tolk til denne kvelden. 

Dette har gitt meg refleksjoner omkring det å være døv i et samfunn som i utgangspunktet skal være tilgjengelig for alle. Hvis døve mennesker er innenfor denne "alle", så skal de kunne få muligheten til å delta i kulturelle anledninger. Ja, gjerne noe som ikke har med døvekultur å gjøre. 

En annen refleksjon er spørsmålet om tettheten av tegnspråktolker i hver by. Hvilken by har den største tetthet av slike tolker i Norge? Noen sier Trondheim, andre sier Oslo. NAV har kanskje statistikk over antall tolker i hver by? Har noen undersøkt dette? En annen tanke har også slått meg: Bør tolkene få større status eller må de presses inn i turnus? Hvordan gjøre kveldene og helgene attraktive for tolkene å jobbe? Leger har også turnus fordi det alltid er pleietrengende syke i slike tider. Tolker bør derfor ha turnusordning fordi det alltid er tolketrengende døve om kveldene og helgene. Dette er en prosess for likestilling. Jeg oppfordrer alle døve og Norges Døveforbund til å ta opp kampen for rett til tolker uansett tider.    

En tredje refleksjon er det solidariske spørsmålet. Er samfunnet primært for normalfriske og normalfungerende mennesker? Funksjonshemmede mennesker som annenrangs? Du som er døv og har gode ressurser å bidra til samfunnet. Å ha gode ressurser mener jeg ikke "elitefolk" i døvemiljøet, men at ALLE har sine ressurser. For eksempel kan en døv bilmekaniker være en viktig ressursperson for et bilfirma. Et annet eksempel er døve foreldre som ikke kan komme til foreldresamtale bare på grunn av tolkemangel. Igjen sitter foreldrene uvitende mens andre hørende foreldre får masse informasjon om sitt barns utvikling på skolen. Er dette rettferdig? Er dette likestilt? Men på grunn av at du er uten tolk, er du ute av stand til å oppleve den gjensidige anerkjennelsen du trenger for å utvikle deg videre. Du og mange av andre døve og funksjonshemmede mennesker har erfaringer på ulike områder. Det er dette som er vårt sårbare utgangspunkt som bør synliggjøres. Det er alltid minst en hindring som gjør dem menneskelige. Eksempelvis er informasjonstilgjengelighet en hindring for mange døve, trapp for rullestolbrukere osv. 

Jeg er sikker på at det trengs dialog mellom tolketjenesten, Tolkeforbundet, frilanstolker og tolkebrukere/NDF. Formålet er jo den at vi ønsker bedre løsninger for tolketilgjengelighet enn det vi har i dag. Ønsker du bedre tolkeordning, så oppfordrer jeg deg til å ta opp kampen. Vi har våre krav til rettigheter. For vi vet godt selv at dette ikke går an i lengden! 

Våkn opp!

Dialogsirkel 1: Forsoning fra Castberggårdssyndromet som en omvendelse?

Trenger døve å omvendes?

Søren Kierkegaard (1813-1855) var en viktig representant for eksistensialismen som er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens eller levde liv. Hans tanker er aktuelle for vår egen tid. Når jeg leser hans filosofi om omvendelsen, er hans tanker knyttet til valg menneskene har foran seg. For eksempel å velge å tro på kristendommen basert på egne personlige valg. Ikke slik man kaller seg kristne bare fordi man er medlem i statskirken eller fordi andre også er kristne. Ellers havner man i flokkdyrmentalitet der man velger på grunn av andre. Kierkegaard har et stort krav til oss mennesker: "Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg" (Svare og Herrestad 2004). For Kierkegaard er valget som oftest dramatiske og krevende prosess fordi du møter livets utfordringer på en måte at du opplever dilemma til å velge flere alternativer. Dette gjør deg "svimmel". Poenget er at du i øyeblikket må velge et alternativ. Dette alternativet er muligheten å møte livet med en eksperimenterende holdning (Ibid). Vi forstår denne tankegangen som en prosess der man samler erfaringer, slik at disse gir utgangspunktet for nye valg.

Begrepet 'omvendelse' kan bety å få deg til å skifte tro eller oppfatninger. For eksempel ble hedninger omvendt til kristendommen omkring år 1000 (kristningen av Norge). Men en omvendelse behøver altså ikke kun å være knyttet til det religiøse, men også til det eksistensielle eller livet.

Når jeg så reflekterer over dette begrepet, har jeg av naturlige årsaker tenkt på Tomas Kold Erlandsens bok "Castberggårdssyndromet" som et eksempel.  At døve ikke protesterer eller krever sine rettigheter, er et resultat av at man frykter hørende på grunn av gamle undertrykkelsesmekanismer. Er det også et resultat av at døve velger å kalle seg "liksom-hørende" eller å oppføre seg som "hørende" bare fordi de er en del av samfunnet? Det er dette jeg kaller en flokkdyrmentalitet (metafor: saueflokken). Men det er alltid noen (kanskje du er en av dem?) som stikker ut av denne mentaliteten og står på sitt. At noen døve har egne meninger om hva det vil si å være døv på en ekte og ærlig vis, er ressurspersoner for døvemiljøet. Min påstand er at døvemiljøet forvitres med tiden dersom flere og flere døve oppfører seg som "liksom hørende". Castberggårdssyndromet får skylden.

Etter at boka Castberggårdssyndromet ble utgitt, har denne skapt mye dialoger og debatter i de ulike døvemiljøer i Europa. Dette er en måte å skape en ny bevissthet blant døve fordi dette handler om å innrømme dette syndromet. La meg kalle denne for demaskering eller avmaskering (=ta maska av eller avsløre). I mange år har døve båret med "hørende-mentalitet"-maske og slet med å få den av. De slet, fordi de ville ikke innrømme eller var under manipulasjon, korrigering og disiplinert av hørende (her: oralister, inkompetente fagfolk, politikere). Å ydmyke andres holdning og krav er som å være ulver blant sjef-ulven. Dette kan jeg ikke kalle for det døve menneskets fremskreden mot det bedre.

Hva kan vi da gjøre for å skape noe bedre for menneskeheten? Menneskeheten er noe som angår oss alle, deg og meg, døve og hørende, seer og blinde osv.

Det er mulig for deg å oppfylle det kierkegaardske kravet: Omvendelsen skal være et resultat av et ekte, personlig valg. Våger vi å kaste vekk masken og foreta våre valg gjennom vår egen tenkning? Da må du forsøke å tenke selv og foreta valg. Du kan også stille spørsmål: Hvorfor velger jeg dette valget, hva jeg tror at dette valget kan gi konsekvenser for mitt liv, og hvordan blir jeg etter dette valget, osv.? Poenget er at du ikke skal la deg påvirke av andres råd eller anbefalinger uten at du har tenkt gjennom dette grundig. Det er greit at råd eller anbefalinger finner sted, men at det er du som bestemmer livet ditt. Du må ta eget ansvar for dine valg og handlinger.   

Tør du?

Lykke til!

Øyvind Madsen

Litteratur:

Svare, H. og Herrestad, H. (2004):  Filosofi for livet. En bok om filosofisk praksis.

Inn i naturen

I det siste året har friluftsliv vært en inspirerende kilde for min psykiske og fysiske helse. Jeg har vært mye på fjellturer og slike turer har gitt meg mange refleksjoner over hva naturen betyr for meg. Jeg har kommet frem til en tanke over spørsmålet om forskjellen mellom det å være ute i naturen og det å være inne i naturen.

Min påstand er at det å være inne i naturen istedet for å være ute i naturen er en vesentlig forskjell. Hva denne forskjellen innebærer, er det viktig å gi en kort beskrivelse for dette.

Å være ute i naturen er for meg en form for skue eller å se. Å se naturen ut fra et perspektiv. Dette perspektivet er mitt eget og ditt eget. Hvert enkeltes egne perspektiver. Hvordan jeg forstår naturen ut fra det jeg ser eller studerer som en tilskuer. Jeg bruker ikke den. Forestill deg at du sitter i en buss og betrakter naturen, er dette en form for å være ute i naturen. Dette betyr at du ikke bruker den, men ser på den.

At jeg er inne i naturen, betyr at jeg bruker den. Forestill deg at du skal inn i en idrettshall og tar i bruk av den. Dette betyr at du er inne i hallen og sparker fotball eller spiller håndball. Du bruker den. Mens når du er inne og sitter på tribunen og heier på sønnen din som spiller fotballkamp, da bruker du ikke hallen. Du bare ser på de som bruker den. Det er noe av det samme med mitt begrep av naturen. Naturen er en stor idrettshall. Det er kanskje misvisende å si at du er ute i naturen og bruker den. Det er mer riktig å si at du er inne i naturen og bruker den.

Dra inn i naturen og bruk den med glede og omhu!

Øyvind

Usynlig mann

Jeg har lest prologen til boka som heter "Usynlig mann" av Ralph Ellison. Den har vakt min interesse knyttet til begrepet "usynlighet". Forfatteren av denne boka var en svart mann som levde under de harde livsvilkårene for svarte der de hvite rådet i det amerikanske samfunn på 1950- og 1960-tallet . De svarte opplevde å bli oversett eller usynliggjort av de hvite. Som om svarte mennesker ikke eksisterte i de hvites bevissthet. Svarte mennesker hadde kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske som de hvite. De besatt en intellekt. Likevel ble de behandlet som om de var ting eller en del av omgivelsene som ikke ga mening. Uansett hva de gjorde, var for de hvite meningsløse. De svarte opplevde masse krenkelser. Tenk deg at du er et menneske av kjøtt og blod, fibrer og kroppsvæske - du er fysisk tilstede for de andre..... men likevel ser de deg ikke.... hvordan vil du oppleve dette? Hvis du bidrar noe meningsfylt til samfunnet og håper på en eller annen form for tilbakemelding, og ingen legger merke til deg eller din innsats - hvordan tror du at du opplever dette? 

Om du ikke blir sett på som en verdsatt person, om ingen viser respekt for deg, så vil du føle deg svært utilpass, føle at du er lite verd. Kanskje til og med føle at du er "ingenting". Gjør du? Siden alle mennesker er avhengig av tilbakemelding på det man gjør, sier, tenker, osv., så kan man føle seg vel og verdsatt av andre. Slik er det med alle mennesker, uansett bakgrunn, erfaringer, livssyn, utdannelse, arbeid osv. For eksempel på arbeidsplassene opplever du mer eller mindre tilbakemelding fra andre kolleger eller sjefen din ... om de er positive eller negative... vil du uansett oppleve opp- og nedturer. Hørt om at motgang gjør deg sterkere? 

Jeg har mine motganger som gir mening i livet. Dere? Ja, jeg regner med at dere har samme erfaringer, men på ulike måter. Når du kjemper for å bli sett på som et menneske, må du nesten bruke tid og krefter på å overbevise andre at du er noe å satse på eller en som mange kan stole på. Noen ganger kan det bli slitsomt. Men resultatene kan komme etterhvert i en positiv retning. Du kan tenke deg at du har opplevd motgang på skolen... læreren så på deg som en middelmådig elev... hvordan opplevde du? En kamp? Hvilken kamp? Det kommer fra din kropp. Kroppen din reagerer fordi den krenkes som følge av lærerens holdning overfor deg. Kjenner du igjen, kanskje? 

Tror du at det finnes liv fri for krenkelser? I det levde livet? Det tror jeg neppe. Krenkelser er kommet for å bli, men de kan reduseres gjennom kunnskap. Å vite mer om de svarte menneskers besittelse av intellekt, deres sosiale strukturer, deres måter å være på, deres kulturelle bånd osv. kan føre til mindre krenkelser og mer anerkjennelse. Slik du sikkert forstår, er det ikke mulig for deg å forstå anerkjennelse før du forstår hva krenkelse betyr. Du må oppleve krenkelse for at du skal forstå hvor viktig gjensidig anerkjennelse betyr for deg. Men bare for deg? Ikke vær egoistisk! Når du forstår hvordan du opplever anerkjennelse fra andre, må du gjøre det samme tilbake. Ellers forskjelligbehandler du andre. Det er liksom å få og ikke gi til andre. Altså handler anerkjennelse om å ta imot og å gi. 

De svarte kjempet for sine rettigheter som likeverdige mennesker, derfor oppsto det Black Power. Black Power oppstod fordi det oppstod kamp i hvert eneste svart menneske som følge av de hvites diskriminering mot dem. Kjenner noen av dere som er døve igjen i den kampfølelsen? Døve krenkes og diskrimineres i mange områder i det norske samfunn. Hva gjør du som er døv som opplever krenkelser? Likegyldig eller kamp i deg? Hvis du er likegyldig, er det samme som om du ikke stemmer på noen parti. Du blir en passiv hjemmesitter. Om du føler kamp i deg, så gjør noe med det! Ikke vent på andre eller NDFs initiativ. 

Uten kamp, ingen resultat! Vi trenger Deaf Power! Deaf Power er veien til opplysning! For å sitere Kant, kan vi forstå opplysningens rolle:

"Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude!" [betyr: "Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand!] (Kant: "Hva er opplysning?")

Sapere aude! er altså opplysningens valgspråk. Deaf power trenger Sapere aude! Våkn opp!

    

Valgets vei

Veier kan bety flere ting. Du kan velge en ting fremfor en annen. For eksempel velger du skolesatsingen fremfor idrett eller du kan velge å være hjemme fremfor å dra ut på byen. Du kan også velge arbeid dersom du tilbys flere jobber. Men veier kan også være at du med utgangspunkt er i Bergen, velger Hardangervidda fremfor Aurdalsveien for å komme deg over til Vestfold. Du kan også velge å ikke velge. Å ikke velge er også et valg. For eksempel kan du velge å gå tur og ikke vaske opp bestikk. Vi vet det på grunn av vår livserfaring. Veier er mangfoldig når det gjelder valg. Men kun den enkelte velger ut fra tanker, erfaringer, vurderinger, handlinger osv.

For oss er valg en viktig del av livet. Å velge det du ønsker å satse på og å ikke velge det du ikke har lyst å satse på. Selv om noen ganger må du gjøre noe du ikke har lyst, er også et valg. Hele tiden, hvert eneste sekund er valg tilstede. Det er umulig å si at du ikke velger. Du velger uansett om du tror du ikke velger. Å si at du ikke velger, er likevel et valg. Det er vel og greit.

Du kan stå foran et valg på sikt. Jeg skiller valg på to måter. Øyeblikkelige valg innebærer at du velger nå. Mens valg på sikt er å bruke tiden til å vurdere ulike valgmuligheter. For eksempel sitter jeg her og tenker og skriver ned mine tanker om valg. Det er mine øyeblikkelige valg. Å velge det jeg skriver om, er også et valg. Eller at jeg vet at bilen min trenger vask, men jeg velger å utsette dette til senere tidspunkt. Mens valg på sikt kan jeg illustrere et eksempel: Du har fått studietilbud ved en høgskole. Fristen for svar for å ta imot dette tilbudet går ut den 10.juni. Du har 8 dager på deg å vurdere seriøst om du skal velge å takke ja eller nei. Det gir deg tidsrom. Det gir en ansvarsfølelse. Det betyr at du har et ansvar for livet ditt. Hva kan dette studiet bidra til din fremtid? Hva vil fremtiden din være om du ikke velger dette studiet? Det er motsetninger som gir rom for tanke. For det er en ting som er helt sikkert: Du styrer over ditt eget liv. Om du velger fornuftig eller ikke, er opp til deg. Slik er det også for alle mennesker som lever. 

Å leve er å velge! Uten valg er det intet liv.