Tanker om skriving

I den siste tiden har jeg ikke vært aktiv på bloggskriving. Jeg har hatt noen gode ideer til å skrive tema i bloggen, men jeg har to prosjekter som jeg holder på med nå. Jeg må prioritere dem fremfor bloggskriving for en stund. Dette er ikke ment til å være en unnskylding. Jeg er bare inne i en meget spennende periode nå. Det betyr ikke at jeg slutter med bloggskriving med det første. Mye avhenger av hva jeg driver med ved siden av dette. Med tiden vil jeg skrive mer.

Skriving er en veldig viktig del av min utvikling som filosof, og derfor er bloggskriving et utmerket utgangspunkt for å dele mine tanker med mine lesere. Å skrive er for meg blitt en livsstil. Jeg tror dette har mye å si fra mine egne erfaringer i forbindelse med mastergradsstudiet samt flere av mine semester- og forskningsoppgaver. Men å skrive blogg er ikke det samme som akademisk skriving. Jeg er klar over at mange av mine bekjente synes det er vanskelig å forstå filosofiske begreper. Da er det avgjørende at jeg skriver et enkelt og forståelig språk. Det er en utfordring å "oversette" faglig/akademisk filosofisk språk til et språk som "folk på gaten" forstår.

Det hadde vært fint om dere kan si noen ord eller kommentere hva dere synes om mine blogg-temaer, slik at jeg kan få tilbakemelding på hva som er bra og/eller dårlig, og hva som mangler eller noe dere savner. Dere kan sende email til meg: oymafil@gmail.com og skrive om det. Det vil jeg sette stor pris på. Jeg ønsker å gjøre bloggen min mer levende og spennende. 

Jeg ønsker mine lesere alt godt i tiden fremover. 

Vilje til endring

Den positive moralske erfaring

I denne bloggen vil jeg ta utgangspunkt i anerkjennelsens betydning for mennesker generelt med tanke på personlig utvikling. Anerkjennelse er relasjonell og er derfor gjensidig. Gjensidig anerkjennelse mellom individene og mellom grupper bidrar til økt positiv praktisk selvrealisering hos den enkelte. Hvis gjensidig anerkjennelse er tilstede mellom mennesker og mellom gruppene på en god måte, så vil menneskene få oppleve en positiv effekt i sitt indre ’jeg’. Grunnen til denne positive effekten, er selve stimuleringen av parametrene selvtillit, selvaktelse og selvverd. Er alle disse parametrene positive, gis det grunnlag for den enkelte å ha et godt forhold til omverdenen. Dette betyr gjensidig utvikling av forholdet mellom den individuelle og den sosiale dimensjonen. Det er fordi menneskene er gjensidig anerkjent. Dette danner en positiv moralsk erfaring som er av stor betydning for et autonomt og praktisk selvforhold. For å ha et godt og praktisk selvforhold må anerkjennelsesformene kjærlighet/vennskap, rettferd og solidaritet gjennom en persons oppvekst fra babystadiet til et voksent liv gå godt. Å ha en god balanse mellom disse anerkjennelsesformene gir derfor grunnlaget for en trygg personlighet.

Den negative moralske erfaring

Men er den gjensidige anerkjennelsen ikke tilstede mellom mennesker og mellom grupper, så vil menneskene få oppleve en negativ effekt i sitt indre ’jeg’. Dette indre ’jeg’ vil så i tur og orden ”smitte” på andre mennesker som er medlemmer i en bestemt, men krenket gruppe. Dette er en motsetning av anerkjennelse: krenkelse. Krenkelse er en negasjon av eller et fravær av anerkjennelse. Er en eller to av disse parametrene ikke gode, er mulighetene store for at det kan fremkalle psykiske problemer hos den som er krenket. På denne måten blir personen utrygg i sitt praktiske selvforhold og dermed sliter i mer eller mindre grad å forholde seg til omverdenen. Det finnes mange historier om barn som opplevde vondt i sin oppvekst og som slet med å bli sett på som en betydelig person i sitt voksne liv.  Vi vet alle sammen av krenkelseserfaringer at slike tendenser gir alvorlige konsekvenser for menneskets emosjonelle, kognitive og sosiale utvikling. Fordi negative opplevelser blir lett husket av den krenkede personen. Negative opplevelser brenner seg lett inn i sitt indre ’jeg’. Dette kalles den negative moralske erfaring. Krenkelseserfaringene ut fra individ-, institusjons- og ideologisk nivå er grunnlaget for de normer vi har i vårt samfunn. Normene kan være reviderbare med tiden.

Å se og å overse   

To viktige aspekter i anerkjennelsesteorien: å bli sett og å bli oversett. Mange mennesker opplever å bli sett på av andre. Å bli sett på som menneske betyr mye for det praktiske selvforholdet hos den enkelte. Hvis en person gjør en handling som er god og positiv for omverdenen, så vil han/hun bli sett på som en viktig bidragsyter. Å være en positiv bidragsyter er med å forme ens personlige selvrealisering. Det er en prosess hele veien som gjør at den som blir sett på som viktig, oppnår sitt mål hva angår personens drømmer og innsats. Man kan være utadrettet/utadvendt. Her kan feedback/tilbakemelding være en viktig faktor. Dette er noe vi alle vet. For å forstå anerkjennelse, må vi først bli krenket. Her er å bli oversett på som menneske et godt eksempel på. Å bli oversett kan gi psykiske konsekvenser for personen, fordi dette går utover hans/hennes praktiske selvforhold. Det er på en måte manglende feedback som man kan trenge for å orientere seg i livets mål og mening. Hvis en person gjør en handling som er god og positiv, og likevel er oversett av andre, så vil han/hun føle seg nedverdiget, såret eller krenket på en slik måte at han/hun blir usikker på seg selv. Man kan da bli innadrettet/innesluttet.  Dette former et negativt selvbilde av seg selv. På denne måten blir den personlige selvrealiseringen hemmet i en stor grad. De nevnte parametrene blir derfor understimulert.

Vilje til endring

Vi kan endre oss fra et negativt til et positivt praktisk selvforhold. Jeg vet at det er vanskelig for mange mennesker å endre seg. Det kommer an på den enkeltes vilje til å endre seg. Vilje til å endre seg avhenger av den enkeltes selvforståelse. Vilje til endring menes her å styre ens eget liv uten ytre tvang. Med andre ord: man skaper seg selv gjennom sin kreativitet og skaperevne. Selvforståelse er på en eller annen måte aksept av seg selv. Hvis en person er krenket, vil han/hun kjenne en form for smerte. Denne smerten gir ham/henne større forståelse for viktigheten av å bevare den enkeltes indre ’jeg’ og samtidig bevare forholdet mellom individet og samfunnet på en god måte. Dette kan bidra til at den enkeltes krenkelseserfaring er et eksempel for de andre og at dette også kan skape en bedre verden gjennom å snakke åpent og ærlig om hverandres erfaringer. Utveksling av hverandres erfaringer kan derfor bidra til en redusert ”ondskap” i samfunnet.

Men tilbake til den enkeltes vilje til endring: man kan foreta en omvurdering av gjeldende verdier. Dette er en måte å forstå seg selv på som en krenket person. Man må ikke flykte fra den. Men gå i seg selv som en krenket person. Fordi alle har samme muligheter til å gjenskape seg selv på en positiv måte. Når man gjør det, så vil man med denne omvurderte selvforståelsen ta utgangspunkt i nåtiden og spørre seg selv: hva kan jeg gjøre for å endre meg og skape meg selv mot et mål som jeg drømmer om å oppnå? Dette er veien mot et positivt selvforhold gjennom viljen til endring. Dette kan også være slik at når man har vilje til endring, er dette også en form for kamp om anerkjennelse for seg selv som person.

Grunner for min undersøkelse av de to historiske bruddene

Jeg har den 11.juli 2012 skrevet en blogg med tittelen "En komparativ undersøkelse av to historiske brudd" i forbindelse med Norges Døveforbunds historie. Jeg må få dette klart at jeg ikke er interessert i hvem som har medvirket til eller forårsaket disse hendelsene. Jeg er heller svært interessert i hvordan disses oppkomst og herkomst er mulig. Min vilje til å skrive om dette, er egentlig foucaultsk inspirert.  Det vil si at inspirasjonen er hentet fra den franske filosofen Michel Foucault.

Dette går ut på å ville til å gå nye veier, finne muligheter, opptråkking av nye spor. Denne viljen må noen ganger ende opp i blindgater. Dette er måten vi kan omvurdere av gjeldende verdier eller tradisjonelle perspektiver. Min måte å produsere slike tekster på, er "genealogisk" og "arkeologisk". "Arkeologien" avdekker brudd på dypt hav, mens "genealogien" avdekker hvor de store bølgene kommer fra. Dette er egentlig ment å være en granskning av NDFs prinsipp-erklærings og "Ja takk til begge deler"-budskaps herkomst og oppkomst. Herkomst betyr her hvilke fortidige praksiser som lever videre i dannelsen av nye vitenskaper (CI, spesialpedagogikk), poltiske ideer (integrering av døve elever, nedleggelse av døveskoler), kultur (døvekultur, tegnspråk). Mens oppkomst betyr hvilke faktorer som spiller inn og muliggjør at de kan se dagens lys. Altså gjelder disse å avdekke vitenskapene, politiske ideer, kulturene osv sine stamtre og vekstsvilkår. Jeg prøver å undersøke mulighetsbetingelsene for kunnskap om hvordan slike brudd kunne utarte seg til uheldige tendenser for NDF og den norske døvekulturen i sitt forhold til styremaktene. Det er viktig å forstå at NDF fungerer som en motmakt til styremaktene i vårt samfunn. Det betyr altså ikke at det er negativt å fungere som motmakt til styremaktene, fordi motmakt bidrar til samfunnets utvikling.

Dette er ment for å forstå hvilke praksiser disse bruddene som gjorde det mulig. Det er viktig å understreke at det finnes mange ulike praksiser: økonomiske, politiske, moralske, religiøse, juridiske, medisinske, pedagogiske osv. All kunnskapsproduksjon er som en teaterscene for publikum som vil finne ut hva som er bra og hva som ikke er det. Min hensikt er hva jeg tolker, forstår og beskriver ut fra det jeg har lest. Dette fører til at jeg tenker på hvordan ulike kunnskaper tar opp i seg, reaktiverer og skaper et nettverk av ulike maktstrategier. Ved hjelp av arkeologien kan vi vise til fundamentale brudd i NDF's utvikling. Det var dette jeg tenkte da jeg skrev om de to historiske bruddene.

Mitt poeng er at det er viktig å forstå herkomst og oppkomst i NDFs utviklingshistorie for å orientere oss i riktig retning.

En komparativ undersøkelse av to historiske brudd

Har det vært noen historiske brudd i Norges Døveforbunds historie? 

En god venn viste meg en artikkel fra Norges Døveforbund med tittelen: "Tegnspråket i Norge. Prinsipp-erklæring fra Norges Døveforbund". Denne artikkelen ble skrevet og trykt i 1981(?) og bestod av 7 punkter som forbundet mente var sentrale i forståelsen av tegnspråket som et språk. Den fikk meg til å tenke på en annen og liknende situasjon som budskapet "Ja takk til begge deler", i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. Jeg tolker de to hendelsene som brudd i Norges Døveforbunds historie. Grunnen til dette er at jeg ser på de bruddene som viktige årsaker til døvekulturens forfall. For å begrunne dette, ønsker jeg å vise sammenlikningen mellom NDFs Prinsipp-erklæring fra 1981(?) og det nevnte budskapet fra 2004. Da først litt om denne erklæringens innhold:

Artikkelen har en fin begynnelse i de 5 første punktene. Disse punktene kjenner vi igjen fra våre egne erfaringer som døve. Punkt 1 og 2 er basisforståelse for tegnspråkets oppbygging, noe som gikk over til lingvistikk (språkvitenskap) i senere tid. Punkt 3 handlet om anerkjennelse for tegnspråket som språkstimulerende for døve barn i et hørende miljø der hørende oppfordres til å lære seg språket for å kunne kommunisere med døve. Og på denne måten skapes det gjensidig anerkjennelse mellom døve og hørende. Dette er med å skape døves muligheter til optimal personlig selvrealisering. Samt viktigheten av identifikasjonen mellom døve barn og voksne. Punkt 4 handlet om tegnspråkets utvikling fra generasjon til generasjon. Det står også at døve har krav på å bli anerkjent som en språklig minoritet. Det står ikke noe om kultur. Døve som en minoritet er altså ikke bare språklig, men også kulturell med mye historie bak seg. Punkt 5 var det snakk om å bruke fellesnevnelsen riktig: Norsk tegnspråk. Dette var ment å unngå å bruke benevnelser som døvespråk, døves eget tegnspråk, tegnspråknorsk, tegn og tale osv.      

Men så blir jeg kritisk i de to siste punktene:

Punkt 6 dreide seg om tegnspråkundervisningens siktemål. Dette målet var å oppnå dyktighet blant hørende i samtale med døve. Hørende skulle lære seg å avlese tegnspråk og bruke det i samtale med døve. Dette oppfordres også til at hørende ikke brukte stemmen under slike samtaler. Derfor skulle NDF framstille et materiale som gjorde dette mulig. Det kreves også at tegnspråklæreren burde ha et grundig kjennskap til hvordan døve brukte tegnspråket i sitt distrikt, noe som er en selvfølge. Samt at hørende burde gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Menes dette norsk tegnspråk i det rette ordets forstand? Nå er jeg kommet til et kritisk punkt i setningen: "Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale."  Det er riktig at vi ikke kan forvente at hørende skal bli like dyktige i tegnspråk som døve, for det finnes ingen hørende som er i samme nivå som døve. Men det er uheldig at NDF på den tiden godtok tegn og tale. For tegn og tale er en blandingsform der tegn og tale brukes samtidig. Dette betraktes derfor ikke som norsk tegnspråk. Det er en selvmotsigelse her når NDF ønsket at hørende skulle avlese og bruke tegnspråket på en mest mulig god måte. Var ikke norsk tegnspråk meningen her? En slik selvmotsigelse kan jeg ikke godta.

Når det gjelder punkt 7, er jeg enig i at NDF har et ansvar for å ivareta døves interesser i alt som berører tegnspråket - men da i norsk tegnspråk. Merk: ikke tegn og tale. I dette punktet nevnes det at NDF skulle opprette et spesialutvalg - tegnspråkutvalget. Det skulle stå ansvarlig overfor NDF, og som skulle fungere som kontrollerende, informerende og rådgivende organ i tegnspråkspørsmål. Et slikt organ skulle det kreves kompetanse i tegnspråk. I 1981 var det ikke "født" tegnspråk som en lingvistisk studie på akademisk nivå i Norge. Det ble ”født” mye senere. Det første kullet av døve studenter i tegnspråk grunnfag på universitetsnivå tok eksamen i 1995, og det andre kullet i 1997. Opplysning er viktig, men da i eksakt og konkret informasjon. Så her er kompetanse i dette daværende organet om norsk tegnspråk og dets viktige bidrag til døves personlige selvrealisering og døvekultur et spørsmål.  

Så er det andre bruddet: "Ja takk til begge deler!" Jeg har tidligere skrevet om dette i min blogg med tittelen "Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI", datert 7.juni 2012. Om dere leser denne bloggartikkelen en gang til, vil dere forstå at jeg ser på de to bruddene som en komparativ (sammenliknende) undersøkelse.

I 2004 ble det altså erklært et budskap fra NDF: "Ja takk til begge deler". Det som er så rart, er at i dag har vi tegnspråk som en lingvistisk vitenskap og at vi har et godt kjennskap til tegnspråkets oppbygging og betydning i forhold til 1981, mens vi visste i 2004 svært lite om CI og konsekvensene for fremtidens døve med CI. Og i dag i 2012 vet vi litt mer om konsekvensene i forhold til 2004. Er vi stadig i en ond sirkel? Med dette mener jeg at døvekulturen er nihilistisk. Noe som betyr at den står i fare for forfall eller forvitring. Nihilisme er farlig, men den kan unngås.

For å unngå nihilismen, kan vi gjennomføre slik:

Fortiden er noe vi ikke kan forandre, men den kan lære oss de feilene vi har gjort. Nåtiden er noe vi kan omvurdere av våre gjeldende verdier med utgangspunkt i fortiden. Fremtiden er noe vi kan skape, endre, orientere oss mot det rette målet med utgangspunkt i nåtiden. Det rette målet er en utfordring for vår kamp om anerkjennelse for vårt språk, vår kultur og vår historie. Tiden er kostbar, og vi har ikke råd til å tape mer nå. Vi må våkne opp og brette opp ermene og kjempe for det vi står for. 

Hva ville NDF og den norske døvekulturen ha vært i dag om vi hadde unngått disse bruddene? Skyldes det skjeve bildet av NDF en mangel på kunnskap om hvordan vi kunne kjempe for våre rettigheter på en mest mulig god og riktig måte? Kan disse to historiske bruddene lære oss i dag til å orientere oss bedre i fremtiden?

Refleksjoner omkring enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger

For en måned siden innledet jeg begrepene anerkjennelse og krenkelse for medlemmene i Oslo døveforening i forkant av en debatt om NDF's budskap "Ja, takk til begge deler" - i betydningen av ja til tegnspråk og ja til CI. I denne bloggen skal jeg ta opp enkelte medlemmers holdninger til lokale døveforeninger. Det er viktig for meg å understreke at CI-brukerne også er medlemmer i lokale døveforeninger og NDF.

Slik jeg forsto det, har det vært rykter om at noen medlemmer ville melde seg ut av NDF i protest mot organisasjonens politikk med hensyn til utviklingen av cochleaimplantat. De mente at denne politikken med det nevnte budskapet som fane var uheldig (viser til min blogg datert 07.06.12). I den forstand var budskapet som en gavepakke til vitenskapsdisiplinene medisin og audio- og spesialpedagogikk med tanke på utviklingen av CI og vektleggingen av tale og lydtrening for CI-brukere. Denne gavepakken kan kanskje ha vært et utslag av slike prosesser som for eksempel nedleggelsen av døveskoler, minimalisering av tegnspråk og mer integrering av  døve i vanlige skoler. Dermed er politikerne mer påvirket av disse vitenskapene enn av NDF sin politikk. Slik jeg tolker det, har NDF sin side gjort med dette budskapet for å samle medlemmene slik at de fikk større innflytelse i den politiske kanalen i samfunnet. Konsekvensen for dette ble et skjevt bilde av  NDF sin interessepolitiske rolle. Ettersom NDF's mest sentrale oppgaver er å:

1) bekjempe diskrimineringen av døve borgere i samfunnet sånn som samfunnets holdninger til det som er annerledes. For eksempel døves vei til utdanning, arbeidslivet osv.,

2) bevare tegnspråk/tospråklighet og døveskolene, 

3) kjempe for døvekulturelle verdier og døve borgeres rettigheter i samfunnet, 

har den betydningen ja til CI ødelaget NDF's ansikt som en kamp for en anerkjennelse av døve som en kulturell og språklig minoritet. Jeg tror at dette er nettopp disse medlemmene reagerte mot NDF i lang tid. Derfor truet de med å melde seg ut av denne organisasjonen.

Det er forståelig nok, men på den annen side mener jeg at enkelte medlemmer ikke viste sin lojalitet overfor sin lokale døveforening. Dette er mitt kritiske utgangspunkt. Jeg finner i denne forbindelse støtte fra Oslo døveforenings leder Svein Arne Peterson sin lederartikkel i bladet "Se her" der han mener at den beste måten å ta opp uenighet med NDF's politikk på, er å ta opp saken via den lokale døveforeningen medlemmene er knyttet til. Medlemmene viser sin tillit til sin forening som så skal drøfte saken videre i et egnet forum i NDF. Han mener videre at dette er den demokratiske fremgangsmåten å ta opp saker på, at døveforeningene fungerer som talerør for medlemmene.

Vel, tenker jeg... For å gjennomføre en slik demokratisk prosess, krever kunnskap om hvordan man skal ta opp saker med sin lokale døveforening. Det er veldig viktig at medlemmene selv vet og er seg bevisst at de er viktige for både den lokale døveforening og NDF. Som Peterson sier at hvis man melder seg ut av NDF, melder også medlemmene ut av sin lokale døveforening. Det vil man vel ikke gjøre? De lokale døveforeningene er selve hjertet for NDF's viktige arbeid og medlemmene er selve fornuften i styringen av NDF's politiske milepæler.

Men igjen er spørsmålet: når medlemmene er seg bevisst sine posisjoner i sine lokale døveforeninger, hvordan kan samforståelsen og samkjøringen av slike saker gjennomføres?

Det er dette kjernespørsmålet mitt i denne saken. En viktig sak tas opp på medlemsmøtet, og da er det viktig at alle medlemmene mest mulig forstår sakens kjerne til felles. Det betyr at medlemmene forstår det samme problemet i saken. Dette er selve samforståelsen. Når alle samtykker og forstår problemet sammen, vil de ha et godt utgangspunkt for en diskusjon og få frem til løsninger av problemet på en demokratisk måte. Det er dette som er selve samkjøringen av en diskusjon. Når alle mest mulig er enige om hvordan dette problemet er og legger forslag til løsninger, kan den lokale døveforeningen ta opp videre til NDF's forum. NDF er en organisasjon som ønsker å fremme medlemmenes ønsker og kamp for anerkjennelse hva angår døves rettigheter i samfunnet.

Til slutt vil jeg sitere Petersons viktige retoriske oppfordring til medlemmene:

"Å melde seg ut av en lokal døveforening gjør at man mister et viktig verktøy i forhold til å ta opp saker med NDF, - og det kan ikke være meningen?" 

Et utmeldt medlem mister retten til å ta opp saker med sin lokale døveforening, og omvendt: døveforeningen mister sitt viktige verktøy i dette utmeldte medlemmet. Dermed blir foreningen upåvirket av dette utmeldte medlemmet. Jo flere medlemmer i en lokal døveforening, desto sterkere blir opinionen. Ethvert medlem kan påvirke sine medmedlemmer. Det er tillatt. Det er opp til medlemmene å mene hva de vil, men samtidig være lojal overfor sin lokale døveforening. En lokal døveforening med sine viktige verktøy (medlemmenes egen opinion) kan også påvirke andre lokale døveforeninger. Dermed kan en samlet lokale døveforeninger påvirke NDF ganske mye.

Jeg oppfordrer, på lik linje med Svein Arne Peterson, medlemmene til å være lojale overfor sin lokale døveforening og samtidig vite at de står fritt til å mene hva de vil. Om deres synspunkter er i strid med NDF's politikk, ta gjerne opp med sin forening først.

Fortsatt god sommer, mine blogglesere! 

Enkelte døve er altfor korrigert etter fonosentriske idealers normer?

Det var en gang jeg satt på en kafe et sted ute på landet og pratet med en god venn. Han var døv og ikke CI-bruker. Vi snakket om  alt mulig. Fra diskusjon til ironi. Så langt har det gått greit. Men det var en ting jeg merket veldig godt i samtalen vår. Det var da han reagerte på mine "døvske" banking på bordet, som ikke var en bevisst handling. Banking inngår i en tegnspråklig kontekst. Han ba meg ofte om å ta det med ro eller ikke banke på bordet med hensyn til de hørende, heretter "fonoer" (min egen terminologi). Hva? Jeg er jo rolig, jeg! Jeg spurte ham hva han mente med at jeg måtte ta det med ro. Han fortalte at det var mange "fonoer" som satt og så på oss fordi vi var bråkete. Har jeg grunn til å føle meg bråkete i en kommunikasjonsmåte som var naturlig for døve? Var han virkelig skamfull?

Døve lever i et samfunn som er basert på fonosentriske (lydfokuserte) idealer. Idealer som ikke passer veldig godt inn i de døves verden. Idealer som skapte fra en eller annen tid normer som generaliserer fra generasjon til generasjon eller passer for "fonoer", men ikke for døve. Men på den annen side har døve også egne normer som er naturlige for dem på grunn av døvekulturelle verdier. Siden banking på bordet er en del av kommunikasjonskontekst som er menneskelig og naturlig for døve og er derfor en form for norm. Det er dette "fonoer" ikke forstår. Derfor er det en slags normkonflikt mellom "fonoer" og døve på ulike måter. I tillegg er det også en normkonflikt mellom de autentiske (ekte, naturlig) og de korrigerte (forskjøvet fra det autentiske til fonosentriske idealers premisser) døve. At døve er føyelige for fonosentriske idealer, er farlig for døvekulturen.

Når det gjelder min gode venn, er han etter min mening altfor korrigert etter fonosentriske idealer. Han har ikke den frihet til å føle seg stolt over å være døv, selv om han egentlig er det. En slik hemming fører til at han er en krenket person fordi han ikke får lov til å gjøre det som er naturlig for ham. Det går derfor utover selvtilliten hans. Hvilke rettigheter skal han egentlig ha som døv i et slikt samfunn? 

Men på en måte er det også viktig å følge samfunnets offisielle normer som for eksempel i bryllup, seremonier, grunnlovsdag eller en annen form for høytidelig fellesskap. Her er døve nødt til å respektere slike normer på lik linje med andre. Fordi samfunnets offisielle normer gjelder eller er felles for alle, uansett bakgrunn, erfaringer, alder, osv. 

Nå er jeg kommet til et viktig punkt: Skillet mellom uoffisielle og offisielle normer. At døve samles i et bord i en fonosentrisk kafe, må de få lov til å være døve. At banking på bordet på en pen måte er tillatt.

   

Ja takk til begge deler, tegnspråk og CI

Er budskapet "Ja, takk til begge deler" i betydningen ja til tegnspråk og ja til CI en uheldig formulering?

Siden Norges Døveforbund (NDF) har en svært viktig oppgave i å kjempe om rettigheter for døve i samfunnet samt bevaring av tegnspråk, er det veldig selvmotsigende at CI ønskes velkommen når forbundet ikke har noe med denne teknologien å gjøre. Slik jeg forstår det, er NDF ikke imot CI. Vi står for pluralismen eller mangfoldet der alle tegnspråklige ønskes velkommen. Men det som skiller NDF fra andre forbund, er at vi er det eneste forbundet i Norge som arbeider for tegnspråket. Hørselshemmedes Landsforbund er opptatt av hørselstekniske hjelpemidler for de som hører dårlig og ja, ikke minst hørselsvern. CI hører derfor hjemme i HLF. NDF anerkjenner HLFs arbeid for hørselstekniske utvikling like mye som HLF anerkjenner vårt arbeid for å få tegnspråket som et anerkjent og fullverdig språk, utvikling av funksjonell tospråklighet i undervisning, døves krav på likeverdige rettigheter som de andre og bevaring av døvekultur som er i stadig utvikling. Her er dialog og samforståelse mellom HLF og NDF en utfordring. Hvert forbund har sine kampsaker, men det er mulig å samarbeide for dette.

CI er etter min mening personlig valg, og har ikke noe med døvekultur å gjøre. Derfor er det uheldig at NDF for noen år tilbake med et slikt budskap. Det er i dag ikke lenger så attraktivt. Personer med CI som ønsker å være medlemmer i NDF, er hjertelig velkomne. Foreldre av CI-opererte og døve barn må få den riktige informasjon om NDFs virksomhet som tegnspråk- og kulturbevarer. Gjerne bruke døve som mentorer. Det viktige er å vise en holdning som innebærer en anerkjennelse for mangfoldighet. 

Vi trenger nye formuleringer i våre budskaper som kan treffe ulike folkegrupper som politikere, mediafolk, fagfolk osv.. Det er viktig å fjerne det gamle og destruktive budskapet som har preget NDFs bilde som en frivillig organisasjon for tegnspråkbrukere i samfunnet. Samfunnet generelt har ulike tolkninger av budskapet. For eksempel har den medisinske og pedagogiske vitenskapen tolket dette budskapet på en måte som vi ikke deler med i utgangspunktet.  NDFs viktigste oppgave i fremtiden er å SYNLIGGJØRE tegnspråket. At døve med og uten CI skal få et likeverdig undervisningstilbud. Og ikke minst er det viktig å legge frem døves krenkelseserfaringer på bordet slik at dette er et ærlig og sant bilde av døves undertrykte livssituasjon hva angår utdanning, arbeidsliv, fritid, familie, osv.

Vi trenger omvurdering av gjeldende verdier hele tiden for å orientere oss i nye kurser og skape nye verdier. Har vi mot til å gjøre dette?