En moderne panoptikon? Del 2

I forbindelse med rettsaken mot Anders Behring Breivik (ABB), har det skjedd noe galt i rettsapparatet. En av meddommerne innrømmet at han i etterkant av 22.juli skrev i Facebook (FB) at "Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!".  Da ble habilitetsspørsmålet stilt i retten (dag 2). Resultatet ble slik at denne meddommeren erkjente dette og måtte trekke seg fra denne viktige rollen.

Jeg har skrevet noe om kontroll i FB tidligere. Men nå i et annet perspektiv. La meg sitere det jeg har skrevet fra mitt tidligere blogginnlegg En moderne panoptikon?:

"For å si litt kort om hva jeg mener med dette, tar jeg utgangspunkt i begrepet panoptikon. Ordet har sin opprinnelse i gresk. Pan- = alle, -optikon = observasjon/overvåkning. Det betyr i denne tolkning at en fangevokter overvåker alle fangene i et fengsel (ikke samtidig) uten at de merker at de er kontrollert eller ikke."

Spørsmålet er nå om hva vi har skrevet i våre innlegg i FB for 1 - 2 år siden. Husker vi hva vi har skrevet? 

Jeg antar at det er ingen som husker hva man skrev. Hvis jeg spør meg selv hva jeg skrev for 1-2 år siden, har jeg stort sett glemt. Da kommer jeg inn på en tanke: 

FB er et ekstremt sosialt nettverk som fungerer som en tarantell som fanger og gifter sine bytter. Denne tarantellen er svært kontrollerende over sine bytter. Vi er byttene. Vi har ikke kontroll over det skrevne etter en lang stund. FB kan finne frem hva du har skrevet tidligere uten problemer.

Hvis du skriver negative eller stygge innlegg eller bilder i FB, kan dette gi konsekvenser for deg i fremtiden med tanke på f.eks. arbeid, fritid, familie, venner etc. Man kan skrive så mye man vil og gi uttrykk for sine meninger. Men det bør gi grunner for å tenke seg om før man setter ordene eller bilder på FB. For de blir arkivert og forblir der. De forsvinner aldri. Det er dette denne meddommeren måtte ta sin hatt og gå. Poenget mitt er at vi har noe å lære av denne type feil vi (hvem som helst) kan gjøre. Dette er i seg selv en selvkrenkelse eller en selvforskyldt handling. Noe som betyr at man ødelegger seg selv og sine egne muligheter. Derfor må vi være forsiktige med å uttrykke oss på FB.  

 

Det er viktig å ha en bevisst holdning til bruken av FB. Vi trenger etikk. 

Kan FB gjøres etisk? En utfordring!

Kulturbevissthet hos døve

Er døve mindre kulturbevisste i dag i forhold til tidligere?

Dette spørsmålet slo meg da jeg leste et avisinnlegg i Bergens Tidende, datert tirsdag 20.mars 2012, der professor i media ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, ble intervjuet. Innlegget handlet om studentenes kompetanse til norsk og europeisk kultur. Det står at det å ha kunnskap til norsk og europeisk kulturarv er en ressurs. Uten en slik kunnskap er det lett å tro at det man opplever er nytt, mens det egentlig er gammelt nytt.

En slik påstand er påfallende når Gripsrud har et statistisk grunnlag på 10 år (fra 1998 til 2008), som gir ham grunnlag for å mene at bergensstudentene får stadig dårligere kulturell kompetanse.

Jeg sitter i stua og filosoferer over begrepet 'kulturell kompetanse', og stiller derfor spørsmålet: Hva er 'kulturell kompetanse'? Jeg forstår dette begrepet som en form for en gitt formidling av kulturhistorie til personer som deltar i kulturelle sammenhenger. Formidling skjer vanligvis i skolen og også innen organisasjonslivet. Jeg går god for spørsmålet til professor Gripsrud: Hva har skjedd i skolen når det gjelder formidling av kulturhistorie?

Som de fleste av oss døve vet, har det vært undervist i døvehistorie, døvekultur og tegnspråk etter at læreplanen i skolene L-97 ble trådt i kraft. Det står blant annet også i planen at døve skulle få formidling i norsk og europeisk kulturhistorie. Verkene til Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, osv. skulle formidles. Men hvordan er utviklingen av en slik formidling i skolene i dag? Bedre eller dårligere?

Jeg finner hovedfunnene i de statistiske undersøkelsene til Gripsrud som meget interessant:

"Hovedfunnet fra disse undersøkelsene er at kunnskap om, og interesse for seriøs kultur, er tegn på at du har ressurssterk bakgrunn. Klasseskillet er blitt tydeligere. Vi ser også at nå kan bare en liten del av studentene svare på hvem som skrev "Prosessen", eller hvem Gustav Vigeland var."

Dette får meg til å reflektere over spørsmålene: Hvor mye døvekulturkunnskap har unge døve i dag? Og ikke minst: hvor mye kan døve i min generasjon om døvehistorie og døvekultur i forhold til unge døve? Hvordan ser "pensumlista" over døvekultur og døvehistorie ut i grunnskolen i dag? Professor Gripsrud har et godt poeng:

"For å kjenne historien, må man også kjenne kulturhistorien.  Hvis man ikke vet hvordan verden har vært før, er det vanskelig å forestille seg en annen fremtid."

Jeg får inntrykk av at tilegnelsen av døvekulturkunnskap hos unge døve i dag er svak. Hva er grunnen til dette? Manglende formidling av døvekulturkunnskap som årsak?

Hvor mange vet om f.eks. de døve gymansiastene Havstad og Aschehoug? Hvor mange vet om døve kvinners historie? Hva med døve som opplevde under 2.verdenskrig i Norge og i Europa? Mange historiske aspekter som er viktige for den kulturelle identiteten. 

I Norsk Døvehistorisk Selskap er det som regel eldre som er størsteparten av medlemmene. Hvor mange som er født etter 1992 er medlemmer i dette selskapet?

Det må være en grunn til en refleksjon:

Skjer det et klasseskille mellom tidligere generasjonsdøve og dagens døve unge?

Her trengs det debatt!

Kamp for anerkjennelse som likeverdige

Er prosjektet TOBRU et resultat av en kamp der tolkebrukere har rett til et selvstendig og sosialt liv ved bruk av tegnspråktolk på en god måte?

Jeg var med på et foreldrekurs på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve. Vi gikk gjennom mange interessante temaer. Et av temaene var om TOBRU-prosjektet, representert av prosjektleder Margareth Hartvedt og hennes prosjektmedarbeider Stig Krarup. Dette temaet har jeg fulgt med stor interesse. Fordi jeg har skrevet litt om dette i min prosjektbeskrivelse for min MA-avhandling om forholdet mellom tolken, tolkebrukeren og den tolkebrukeren snakker med (det vil si en hørende uten tegnspråkkunnskap). Med andre ord handlet dette om anerkjennelse i forholdet mellom tolkebrukeren og den som tolkebrukeren snakker sammen med tolken som 3.instans. Men prosjektgruppen har gjort det klart at dette prosjektet handler om et fokus på tolkebrukeren og tolken.

Slik jeg forsto det, ønsker de å forbedre kvaliteten i forholdet mellom tolken og tolkebrukere i ulike tolkesituasjoner som for eksempel familie, fritid, arbeidsplass osv. Dette skjer gjennom informasjon. Samt har det i de siste årene bevilget mange penger til tolkeutdanning for å utdanne flere tolker. Mens ingen penger til gruppen tolkebrukere med det formål å bevisstgjøre sin rolle gjennom kunnskap. De ønsker derfor å heve opp nivået i kunnskap som tolkebrukere har rett til i forbindelse med bruken av tolker. For spørsmålet er hvor mye i gjennomsnittet av den døve befolkningen vet hvordan det er å bruke tolkene riktig. Det ble nevnt på kurset at NAV tolketjenester omkring i Norge er positive til dette prosjektet/tankegangen.

Dette er i tur og orden en grei fremgangsmåte å informere tolkebrukerne på. Jeg har kommet til et kritisk punkt: Det er interessant å undersøke prosjektets opprinnelse. Opprinnelsen som forteller oss hvordan hele prosessen begynte. La meg anta at det var to ulike språksystemer (tale- og tegnspråk) som startet forholdet mellom tolken og tolkebruker. Rollen som tolk stammet fra familie, prester, munker/nonner eller venner i førprofesjonell tid. Dette skjedde fordi de fleste døve kunne verken tale eller høre (jamfør døvstumme). Førprofesjonell tid mener jeg en tid før tittelen ’tolk’ ble en yrkesprofesjon med etiske retningslinjer.

Da tolken ble en yrkesprofesjon, har det ikke alltid vært helt vellykket. Det er alltid noe som må til for at forholdet mellom tolken og tolkebruker skal bli godt eller bedre. Slik systemet fungerer i dag, er ikke optimalt. Problemstillingen er tosidig: På den ene siden er det slik at de utdannete tolkene har kunnskaper om tegnspråk, om tolkeetikk/-profesjon, om forhold mellom tolker og tolkebrukere, om erfaringer fra ulike tolkesituasjoner, om oversettelses- pg ekvivalensteorier osv. Og på den annen siden er det et stort behov for kunnskap blant tolkebrukere om hvordan man skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Håndtering av tolkesituasjoner kan være mange måter: hvordan forholde seg til tolkene, hvordan bevisstgjøre seg at tolkene er profesjonelle i sitt yrke, kunnskap om etiske retningslinjer som gjelder for tolkene og for brukerne selv, kunnskap om blikkretninger (det vil si om brukeren skal se på hørende eller tolken når hun prater i vei), kunnskap om oversettelse fra språk til språk og hvor ekvivalente de kan være avhengig av tolkenes kvaliteter, respekt for tolkens taushetsplikt osv.

Hvis partene (tolk og tolkebruker) får kunnskaper om hver sin kant, så vil kvaliteten bli mye bedre i forholdet mellom dem. Det er lett å tenke slik at tolkene fungerer som ledsager overfor tolkebrukerne i samfunnets øyne. Men det er ikke slik i praksis, slik døvblinde trenger ledsagere. Poenget er at mange døve vet lite om tolking som en yrkesprofesjon og hvordan de skal håndtere ulike tolkesituasjoner. Derfor må det bli gitt riktig kunnskap for at forholdet mellom tolker og tolkebrukere skal bli optimalt og godt.

Slik jeg tolket det ut fra kurset, har det blitt bevilget en sum penger til prosjektet. Prosjektet er godt i gang. Dette skjer i form av forelesninger, informasjon, utvikling av materiell, diskusjoner/utvekslinger og samling av døves erfaringer som tolkebrukere osv. Dette ser veldig bra ut nå og jeg håper at livskvaliteten blant døve i fremtiden vil bli enda bedre enn det som er i dag.

Men tilbake til utgangspunktet: kamp. Jeg mener at dette prosjektet er et resultat av en kamp som har oppstått hos døve selv. En kamp for anerkjennelse som likeverdige borgere i samfunnet gjennom bruk av tolk. Dette skjer fordi døve selv er krenket. Det betyr at mange døve er blitt utsatt for manglende tolker til ulike samtalesituasjoner med hørende. Med dette medfører at døve faller ut. Døves krenkelseserfaringer er livsviktige for å analysere hva som må til for å argumentere bedre for våre rettigheter. Vi har like rett til et selvstendig og sosialt liv som de andre på en god måte. Hvis kampen for anerkjennelse som likeverdige borgere ikke har oppstått hos døve, hadde prosjektet som dette ikke vært en realitet. Men takket være Margareth og Stig har de ved en god middag tatt opp dette problemet og satte i gang prosessen. De plantet frøet i kampens jord. Med de to kom vi andre døve etter og vannet det. Det vokste fruktbart. La oss ta vare på det og kjempe videre.  Vi har våre rettigheter. Det blir spennende å se på resultatet om et – to års tid.

Sammen er vi sterke!

Egoisme

Er tunghørte som velger CI egoister?

Jeg hadde en diskusjon med en venn av meg, Preben. Han mente at alle tunghørte som velger å ta CI, er egoister. Han begrunnet dette med at CI koster mange penger. Det hadde vært mye bedre om pengene brukes til andre formål som f.eks. kreft eller andre sykdommer istedet. Jeg tenkte om og analyserte begrepet egoisme. Først definisjon av egoisme. Egoisme betyr egenkjærlighet. Å være egoist betyr altså en person som elsker seg selv uten å ta hensyn til andre eller utnytte systemet i samfunnet for å realisere seg selv.

Hvis en tunghørt som i utgangspunktet har en naturlig hørselsrest har mistet en del av hørselsrest i løpet av sitt liv, velger han CI. Med CI gir ham muligheter til å få hørselen tilbake. Det kan enten være bedre hørsel enn eller omtrent det samme nivået som han opplevde før han begynte å miste hørselsresten. Han følte et savn eller en lengsel etter å høre noe som ga ham mening. Han var deprimert fordi tapet av hørselsresten forandret hans liv. Selv om han fikk tilbud om å lære seg tegnspråk og være en del av døvemiljøet. Det var ikke noe problem for ham å akseptere det, men det var mer enn bare å lære seg tegnspråk og døvemiljøet. Han hadde beskjeftiget seg med seg selv i å ha den naturlige hørselsrest fra fødselen av, og dette var hans autentiske identitet. Noe han behersket meget godt. Det ville være en katastrofe for en person å miste en eller flere sans. Derfor ville han prøve å ta på seg CI, og se om den kunne hjelpe ham med å få hørselen tilbake. Dette er altså hans personlige valg. Det har ikke noe med tegnspråket eller døvemiljøet å gjøre. Er det riktig å kalle ham egoist? Er det egoistisk gjort av ham å ta CI bare fordi han mistet hørselsresten?

Om han ikke velger CI, har han ikke funnet det rette i å kompensere den tapte hørselsresten. Derfor velger han å la naturen gå sin gang og akseptere at det finnes muligheter ved det å være døv.  Det var dette Preben mente ikke var egoist. 

Konklusjonen hans var slik: Alle tunghørte som tar CI er egoister, mens de som ikke tar CI ikke er det. Fordi det finnes muligheter som døv i livet tiltross for hindringer og at de kunne være en del av tegnspråkmiljøet. Og at pengene som brukes til CI-operasjon, kunne prioriteres til andre formål istedet. 

Min konklusjon: Verken de som er tunghørte som velger CI eller ikke, er egoister. Jeg begrunner med dette at det er personlige valg det gjelder. Det er bakgrunnen til den enkelte som er avgjørende for valget av CI eller ikke. Det blir feil å bruke ordet egoist i denne sammenhengen. Det er mye mer enn bare dette. Jeg følger derfor den franske filosofen Jean-Paul Sartres eksempel på at vi må anerkjenne hvert enkeltes valg uansett hva angår deres skjebne. CI er ikke et onde i seg selv, men et hjelpemiddel som fyller det ”hullet” som den enkelte føler savn eller lengsel etter noe meningsfullt. Mennesker er forskjellige.Vi kan ikke tvinge en person til å kalle seg en egoist. Det er personens narrative fortelling som er en verdi i seg selv. Den narrative fortellingen er en fortelling som er basert på personens livserfaringer. Det er bare denne personen som kjenner sine behov. Derfor tar jeg avstand fra ytre påkjenninger eller krenkelser som kan gå utover denne personens praktiske og psykiske selvforhold som er viktige for personlig selvrealisering. Et tankekors: Norges Døveforbund har sagt ja takk til begge deler: tegnspråk og CI, må vi også si ja takk til begge deler: tilbud om CI og kreftforskningen. Det er vi menneskene som velger og skaper handling! 

Men så kom jeg til en annen tankerekke: Hvis en godt voksen døvfødt person som aldri utnytter hørselsrest, velger CI. Er denne personen egoistisk? 

Den som intet våger, intet vinner!

Tanker om undertrykkelse/diskriminering

Hva ville samfunnet være uten diskriminering og undertrykkelse? Ville det fungere bedre?

Jeg tviler!

Diskriminering og undertrykkelse finnes overalt. Det er naturlig. Maktforholdene er i stadig bevegelse eller forandring. Alltid over- og underordnete relasjoner i form av personer (lege og pasient) og av lag (staten og befolkningen). Militært sett vil overordnete være de som undertrykker og underordnete er de som blir undertrykt.  Men skillet mellom undertrykte grupper og et undertrykt menneske kan være utgangspunktet her. Er undertrykkelse av gruppe bedre enn å undertrykke personer? Eller er det like ille? Slik som: Er det slik at døvemiljøet eller grupper med ulike innvandrerbakgrunn som minoritet undertrykt, så er personene innenfor disse også undertrykt? På hvilken måte? Maktforhold i mikrokosmos (minoritetens øvre sjikt mot nedre sjikt) og maktforhold i makrokosmos (majoriteten mot minoriteter) kan være under lupen her.

Min påstand er at vi må ha undertrykkelsesmekanismer i samfunnet for å forstå at undertrykkelse fører til krenkelser av personlige selvforhold hos enkelte mennesker, de undertrykte. Det er dette som er veien til et bedre samfunn og veien til mindre undertrykkelse: Kunnskap om undertrykkelse som en krenkelseform. Denne kunnskapen fører til en innsikt i hvordan et samfunn kan bli bedre basert på undertryktes erfaringer. At undertrykkelse i et slikt samfunn blir tilintetgjort, kommer aldri til å skje i denne verden. Årsakene er mange. Det kan være at gamle undertrykkelsesmekanismer avler nye undertrykkelsesmekanismer. Eller at de undertryktes viktige erfaringer om det å være undertrykt blir ikke eller lite hørt av myndighetene. Eksempelvis viser jeg til noen av døves lange kamp for anerkjennelse av tegnspråk og kamp om å ivareta døveskolene og døvekultur. 

Undertrykkelse kan være både positiv og negativ, etter mitt syn. En forelder undertrykker et barn ved å sette grenser for oppdragelse. Formålet med denne undertrykkelsen er å vise veien til et godt og moralsk liv for barnet, slik samfunnet forventer. Det er jo egentlig et godt formål. Men den negative siden av denne undertrykkelsen er at barnets livsutfoldelse og livsutagering hindres eller hemmes i en viss grad. Den negative i dypere forstand er at mangfoldet i samfunnet undertrykkes for å fremme et ideal om det perfekte samfunn. Cochleaimplantat mot døvhet, forbudet mot bruken av tegnspråk i skolene, nedlegging av skoledelen i kompetansesentrene er eksempler på dette.

Samfunnets forventning av borgeres moral er bygd på befolkningens felleserfaringer (deskriptivt nivå) som gir grunnlag for normer (normativt nivå).

Men hvordan kan eksisterende minoriteter få anerkjennelse når majoritetens allerede etablerte anerkjennelsesorden kolliderer med eller skiller fra minoritetenes allerede etablerte og innebygde anerkjennelsesorden?

Dette var dagens tanker. Innspill for dette står åpent, både for og mot.

Om døve og identitet med utgangspunkt i Simone de Beauvoirs og Jean-Paul Sartres tenkning

Hvordan er døves selvforståelse påvirket av sosial diskriminering? Som vi generelt vet, har alle mennesker den samme eksistensielle frihet. Men en eller annen grunn gjør dette ikke i praksis, fordi økonomiske, politiske og sosiale forhold begrenser en slik frihet. 

Jeg lar meg inspirere av den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908-1986). Hun mente at bevisstheten representerer frihet og transcendens, det vil si evnen til å overskride virkeligheten, forandre seg selv og sin situasjon. Tanken om at mennesket kan betraktes som noe med en gitt natur eller essens, er blitt kritisert. Ifølge de Beauvoir finnes det ingen slik essens før eksistensen blir til. At eksistensen går forut for essensen forstår jeg ut fra den franske filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre (1905-1980) at det som gjør menneskelivet mulig er for det første selve den menneskelige subjektivitetens og miljøets eksistens, og deretter individets mulighet til å velge den formen dets egen subjektivitet skal anta, det vil si dens essens (Sartre 1993). Altså kan vi si at mennesket er helt og holdent alene om sine valg og handlinger i en verden bestående av ikke-forhåndsgitte rammer, det vil si at mennesket er kastet inn i en verden der man ikke vet hvorfor det er blitt slik som det er. Det er liksom en skuespiller som blir satt ut på scenen uten manus. Vi er i utgangspunktet ikke alene i verden. Grunnen til dette er at vi opplever ofte hvordan vi blir sett av andre, som har betydning for hvordan vi ser oss selv. Med andre ord kan vi si at min eksistens består av to spørsmål: 

1)hvordan jeg forstår/oppfatter meg selv, og 

2)hvordan jeg blir forstått/oppfattet av andre. 

Den andres blikk har mye å si for en persons forståelse av det ”ytre” jeg. Det er gjennom den andres blikk at man får tilgang til sin egen kropp som virkelighet. Slik jeg forstår det, er personens selvforhold formidlet gjennom den andre som ser henne. Med andre ord kan vi si at sosiale relasjoner har mye å si for vår individuelle og kulturelle utvikling. Den eksistensialistiske definisjonen av mennesket som frihet og transcendens har et normativt perspektiv: mennesker bør ideelt sett anerkjenne hverandre som frie og likestilte subjekter (Brown 2004). Våre felles livserfaringer viser at dette ikke er alltid slik. Med utgangspunkt i Sartre sitt verk Væren og intet forklarer han at forholdet mellom to bevisstheter er som en slags maktkamp eller en ”tautrekking” der en dominerende person søker å hevde seg og bekrefte seg selv som noe vesentlig ved å gjøre den andre personen til mindre vesentlig. Altså gjør den dominerende personen den andre til ”objekt”. Dette gjelder også mellom grupper/klasser/menneskeraser/kjønn osv. Eksempelvis majoriteten og minoriteter. Dette er den enes tingliggjøring av den andre. Den herskende gruppen får makt til å definere seg selv som ”subjekt” og de andre som ”objekt” eller ”ting”. 

Forskjell i makt kan gi makt til å definere ”de andre”

Forskjeller i maktforhold kan være økonomisk, fysisk, psykisk, pedagogisk motivert. En overmakt av disse kan gi en ”definisjonsmakt”: makt til å bestemme hva og hvem "de andre" eller gruppen ”er”. Hvis denne tingliggjøringen skal gjennomføres og lykkes, er det opp til "de andre" selv å akseptere en slik definisjon. Men en slik akseptering fører til at det forblir i ”ond tro” (mauvaise foi), det vil si en form for livsløgn eller selvbedrag hvor vi objektiviserer oss selv (Brown 2004). Som fanget av ”ond tro” kan det være vanskelig for visse mennesker nettopp å akseptere at de intet er annet enn summen av sine handlinger, at det kun er mennesket selv som virkeliggjør essensen. Å objektivisere seg selv betyr i denne sammenhengen å betrakte seg selv som en slags fastlagt ”ting” som er bestemt av ytre årsaker, og slik benekte friheten. Gjennom å undertrykke en gruppe og utgjøre den naturlig skjules det faktisk at maktforholdet avhenger av en sosialt bestemt gjensidig forståelse som er avhengig av at den undertrykte parten også godtar definisjonen.   

  

Det hørende er ”mennesket” – døve er ”det andre”

Hovedtesen er at døve gjennom sin oppdragelse og på grunn av økonomiske, sosiale og historiske forutsetninger tradisjonelt har blitt gjort til ”det andre”. Dette forstår jeg at en døv person er tvunget inn i rollen som objekt, som en ”ting” for det hørende mennesket som innehar subjektrollen. Det hørende mennesket tenkes som en nøytral term, som mennesket som sådan, mens døve blir avviket som forstås som et gåtefullt ”andre”. Det hørende mennesket knyttes til det typisk menneskelige – aktivitet, fornuft, ånd, teknikk, manipulering og forandring av naturen,  mens døve forbindes med passivitet, likegyldighet, følelser, kropp, natur og primitive krefter. Som ”det annet menneske” er døve definert ”negativt”, som det hørende mennesket ikke er. Denne rollefordelingen er ikke naturgitt, men en sosial konstruksjon eller oppbygning. Dette betyr at det har skjedd historisk, at et slikt maktforhold var skapt av mennesker. Er rollen som døv et uttrykk for en ”essens” eller en natur av døvhetens art? Denne rollen sees ikke bare som naturlig, men også som normativ, fordi det gis en ramme for hvordan døve bør være. Idealet for det hørende mennesket er ”transcendens” (dvs. overskridelse), evne til å nå utover seg selv, utvikling og vekst. Idealet for døve er ”immanens”, det vil si å være innenfor sine rammer, en tilstand der man ”blir hvor og hva man er” et liv uten oppsving og risiko (Brown 2004). ”Å være døv” i denne forstand er ”ikke noe man fødes som, men noe man blir” (de Beauvoir 1994), gjennom å bli oppdratt til å se seg selv som annerledes. Det kulturelle bildet av døvhet (deafness) er blitt bevart og romantisert av litteratur, vitenskap, pedagogikk, teologi og filosofi gjennom historien helt tilbake til Aristoteles og frem til vår egen tid. Gjennom myter om døvheten blir døve underlagt disse. De godtar disse i sin egen selvforståelse og blir henvist til immanensen, og får derfor en ikke-autentisk identitet, det vil si et uegentlig bilde av seg selv og sitt forhold til andre. 

Døve har overtatt hørendes blikk på seg selv

Noe av det som gjør døves frigjøring så vanskelig, er at døve historisk sett har blitt oppdratt til denne selvforståelsen og derfor har overtatt de hørende menneskenes blikk på seg selv. Døve lærer å se på seg selv som et objekt for de hørende menneskenes blikk, og som noe som kan være utnyttbare for hørende mennesker (jamfør Hegels herre-knekt-forholdet i Åndens fenomenologi). Selv om det alltid finnes mer enn en måte å ”være døv” på, forskjellige måter å forholde seg til sin kropp og sin menneskelighet på, så er det hørende mennesker som har hatt definisjonsmakten til å bestemme hva ”døvhet” og ”det døve mennesket” er.  Den normale og fonosentriske definisjonen av ”den døve personen” og ”døvhet” som ”det andre”, er noe døve i det fonosentriske, dvs. lydbaserte, samfunnet ikke kan unngå å forholde seg til. 

Mens det å være et menneske er uproblematisk for normalfungerende og normalfriske mennesker, representerer det et problem for døve. Døve stilles i et normalisert og fonosentrisk samfunn overfor et umulig ”valg” mellom et håpløst begrenset ”døvhet” på den ene siden og en like håpløs fornektelse av sin døve menneskelighet på den andre. Tingliggjøringen som ligger i rollen som døve, har ført til at de er splittet og fremmedgjorte. Som bevissthet er vi frie subjekter, men samtidig er vår identitet som ”døve” ikke bestemt av oss selv, men av de hørende menneskenes blikk. En døv person er slik ”[..] et objekt som på en paradoksal måte er forsynt med subjektivitet” (de Beauvoir 1994). Når det gjelder døves stilling i sin samtid er ufri, så er det dette med andre ord ikke bare en kritikk av at døve ikke har samme adgang til samfunnets kulturelle, politiske og økonomiske liv, men også en kritikk av en objektrolle som oppfordrer dem til å gi avkall på sin eksistensielle frihet og fremmedgjør dem. Den eksistensielle friheten er imidlertid ikke noe det er mulig å gi avkall på, og å godta den tradisjonelle rollen som døv som ens egen identitet er derfor å være i ”ond tro”.

Det er alltid en mulighet for å frigjøre seg fra denne inautentiske (dvs. ikke-ekte) identiteten, siden den er historisk skapt og derfor også kan endres. En frigjøring fra en undertrykkende rolle som døv er imidlertid ikke noe hver døv kan gjennomføre alene og privat, men noe som krever en endring av den samfunnsmessige oppfatningen av ”døvhet”. I prosessen mot frigjøring bør vi legge stor vekt på arbeidet, økonomisk selvstendighet og kontroll over egen kropp gjennom tilrettelegging, tospråklighet og mangfoldighet. Men i tillegg må det skje kulturelle og sosiale endringer og ikke minst en endring i hvordan vi oppdrar døve barn. Oppdragelse av døve barn bør skje gjennom kommunikasjon på tegnspråk. Heldigvis har det norske samfunnet tilbud om 40 ukers tegnspråkkurs for foreldre. Formålet er jo den at det symbiotiske, det vil si tilknytning, forholdet mellom foreldre og barn ivaretas.

Det er allerede kommet ulike forskningsfelt innenfor temaene deafness, deafhood, audisme, kultursyn, tospråklighet, tegnspråk, antropologi osv. som har høstet kritikk fra nyere tenkning. Jeg skal her bare nevne et kritisk punkt: Det går ut på at forskningen har til dels sterk vektlegging på negative trekk ved rollen som døv og døves levde erfaringer. Mange forskere og døve forkjempere vil heller se rollen som døv som en berikelse og ikke en begrensning. 

Det er også viktig å ha i mente at denne bloggen har en overføringsverdi i andre sammenhenger enn bare i forholdet mellom døve og hørende. Jeg skriver om dette spesielle forholdet på grunn av min levde erfaring, mitt forhold til samfunnet generelt samt mine utvekslinger med andre døves levde erfaringer. Ettersom jeg har et sterkt ønske om i fremtiden: bedre forhold mellom begge parter som subjekter gjennom gjensidig anerkjennelse a la Hans Skjervheims filosofi om det symmetriske prinsippet.

"We have a dream too!" Deafpower-bevegelsen ved University of Gallaudet i 1988

Litteratur:

de Beauvoir, S. (1994): Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag AS

Sartre, J.-P. (1993): Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen 

Brown, E m.fl. (2004):  Hva er et menneske? En innføring i filosofiske spørsmål om menneskets natur. Bergen: Fagbokforlaget
                                 

Et eksistensielt og døvt dilemma

Døve oppfattes ofte av mange som eksempler på "Goddag-Mann-Økseskaft"-mennesker. Skjer dette med døve hver eneste dag? 

Dette uttrykket er blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon der svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre. Slike holdninger skaper problemer for mange døve.

Tilbake til spørsmålet: 

Jeg fikk enda en gang (en av mange ganger, faktisk) oppleve denne reaksjonen i dag i en matbutikk. Jeg var sammen med sønnen Filip André for å handle inn mat. Ved hovedinngangen i den butikken sto to piker som solgte vafler. De hadde som formål å tjene penger til et idrettsarrangement. Da vi var ferdige med å handle, kom vi ut. Hva skjedde? Jo, jeg visste at de ville selge vafler. Jeg hadde ikke lyst å kjøpe, og tenkte hele tiden på å unngå øyekontakt med dem. Av erfaring har jeg opplevd at det å unngå øyekontakt skapte samvittighet, enten om den var god eller dårlig. Derfor lot jeg dette som om de to pikene ikke eksisterte. Filip André var bak meg. Da vi var inne i bilen, fortalte han meg at de to pikene prøvde å kontakte meg ved å si: "Hei, lyst på vafler? Neivel, ha en fin dag." Jeg sa ingenting og gikk bare forbi UTEN å merke at de snakket til meg. Da overtok Filip André ordet og sa: "Nei, takk!" Han så dem reagere negativt på min oppførsel i ettertid. Filip følte seg flau.  Det forstår jeg meget godt.

Jeg tenkte meg at de oppfattet meg som en arrogant type. Vel, dette var virkelig pinlig. Jeg tenkte så på at veldig mange døve opplevde dette ofte uten å være klar over. Jeg begrunner med dette at jeg hadde Filip med meg der. Han har hørselen. Om ikke han var med meg, hva da? Da hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og samtidig hadde dette ikke gått utover samvittigheten min. Ærlig talt!

Jeg tenkte at det hadde vært bedre å si hei og takke nei fremfor å unngå øyekontakt. Snakk om den gode eller dårlige samvittigheten. Det er opp til den enkelte å velge.

Ja, jeg tror at slike "Goddag-Mann-Økseskaft"-opplevelser skjer hos døve hver dag, både i Norge og i utlandet. Det kan være interessant og morsomt om døve skriver slike historier.