En moderne panoptikon?

Jeg har vært i Facebook (FB) siden juni 2009, og har vært flittig bruker av den. Det er moro å møte mange venner inne. Det er positivt. Mange forteller om sine opplevelser, tanker, reaksjoner, oppmuntring legge inn gullkorn, sitater, framsnakking osv.

Med tiden til hjelp har jeg hatt noen refleksjoner omkring bruken av FB og konskvensene av å være avhengig av den. Jeg har et mer negativt syn på den i dag enn for noen år tilbake. Det er ikke vennene i seg selv, men overfladisk informasjonsflyt og overvåkning som er problemet.  Jeg har opplevd at noen "blotter" for sitt private liv, noe som jeg synes er for personlige, noen som forteller altfor detaljert i sine daglige handlinger osv. Noen misbruker en annens identitet i FB, noe som jeg synes er svært skremmende. Tilgangen til personlige informasjoner er altfor lett i dag enn tidligere.

Et lite eksempel:
Jeg har lagt merke til at hver gang jeg skrev et innlegg i FB på mobil, har jeg satt spor etter meg. Det sto hvor jeg var da jeg skrev. Så spør jeg meg selv: Hva har FB med dette å gjøre? Trenger de å vite hvor jeg/vi er? Hvis vi bruker mobil for å komme inn i FB, blir vi registrert hvor vi er. Det samme gjelder også bruken av SMS. Om jeg knuser eller gir bort min mobil eller om jeg kutter ut FB, hva er jeg da? En som stikker ut av den konforme massen eller er utenfor FB-flyten? En som kommer til å merke avhengighetsfølelsen?

Elektronisk mail må jeg ha, for å utveksle med andre. Jobbsøknader, avtaler, bestilling, osv kan skje via epost. Internett må jeg ha, for å følge med i nyheter, finne interessante temaer, bestille noe, finne ledige stillinger i arbeidsmarkedet, nettbank osv. Altså er det ikke mulig å være helt uavhengig av informasjonsteknologi (IT) i dag. Men det er mulig å redusere avhengigheten. Det er opp til den enkelte. Når jeg sammenligner med min sønn Filip og min avhengighet, ser jeg at han foreløpig er fri for IT. Den friheten han har i dag, lengter jeg på en måte etter. Vi vet i dag at det ikke er mulig å kutte helt ut IT, og det er heller ikke mulig å hindre at Filip blir avhengig av den. Men det er mulig å oppdra ham slik at han får muligheten til å utfolde og utvikle seg som menneske også utenfor den. Hvis en forelder er aktiv i fellesskap med barna, kan barna få muligheter til å gjøre morsomme ting utenfor IT. Dette vil dvele med tiden barnas inntog i PC. Mitt poeng er at barna kan lære seg å se flere muligheter/perspektiver i livet.

For å si litt kort om hva jeg mener med dette, tar jeg utgangspunkt i begrepet panoptikon. Ordet har sin opprinnelse i gresk. Pan- = alle, -optikon = observasjon/overvåkning. Det betyr i denne tolkning at en fangevokter overvåker alle fangene i et fengsel (ikke samtidig) uten at de merker at de er kontrollert eller ikke. Panoptikon er altså en type fengselsbygning etter idéer av den britiske filosofen Jeremy Bentham (1748 - 1832).

Denne idéen er gammel, men fortsatt aktuell i dag. Men på en annen måte. Siden jeg forstår at det overvåkende og teknologiske samfunnet som vi lever i, er et fengselsaktig mønster. Et mønster de fleste av oss ikke er fullstendig klar over.

Jeg henter en interessant påstand fra den tidligere sjefen i Datatilsynet, Georg Apenes, at:

"[...] vårt teknologiske samfunn er i ferd med å utvikle seg til et moderne panoptikon, der vi setter elektroniske spor etter oss nesten uansett hva vi gjør." (Apenes 2000)

Hver gang jeg er inne i FB, har jeg mulighet til å lese andres sider uten at de vet det selv. Også omvendt: jeg vet ikke hvem som leser min side. Dette kan oppleves som en form for moderne panoptikon. Slik jeg lærer det, er det ikke alltid nødvendig å fortelle hva jeg gjør inne i FB. Det er derfor mulig å innskrenke grensene for "blotting" av mitt private liv. En annen måte er at jeg ikke trenger å bruke så mye tid på å være inne i FB. Altså kan jeg holde meg unna den en god stund. Alternativt er å legge ned min FB for godt. Å legge ned min FB, ser jeg for meg lettere å bevare mitt privatlivs fred. 

Er dette ikke skremmende, dette med panoptikon?

Kanskje vi bør begynne å tenke over hva VI gjør med vårt privatlivs fred når informasjonsteknologien tar overhånd i våre sårbare liv?

Henvisning:

Apenes, G. (2000): Panoptikon

Refleksjoner om tid

Tiden har gått siden julen 2010 i en full fart. Den bare løper fra meg hele tiden. Jeg har mange ganger fundert over begrepet tid. Jeg har problemer med å henge med den. Det er ikke mulig å kaste anker på den. Det føles som om jeg er en liten båt på et åpent hav uten landsikte. 

Som barn kan jeg huske hvor sakte tiden var. Men den gikk fortere og fortere da jeg fikk mer og mer ansvar for livet mitt. Som barn ordnet foreldrene mine alt. De passet på at jeg skulle stå opp og hadde leggetid, passe på at jeg var på plass i alle måltider, passe på at jeg var på skolen til rett tid osv. I dag er tidsbegrepet hos meg annerledes. Jeg har ansvar for alt i mitt liv. Jeg bor alene, og har sønnen i annenhver uke. Det skjer mye i hver uke. Når det skjer mye, blir tiden "glemt". Når jeg innser at jeg er 43 år gammel, er det lett for meg å si at det ikke er så lenge siden jeg var 30 år gammel. Hvor var det blitt av de 13 årene? De er borte. Igjen sitter erindringen. Det er bare jeg som har den erindringen på grunn av mitt livsperspektiv. Fortiden er noe som lærer meg hva som var bra og hva som ikke var det. Den har fungert som en læremester for meg med tanke på omvurderinger av gjeldende verdier i nåtiden. Slik at jeg retter meg etter den retningen i livet som jeg fortolker som riktig. Selvfølgelig retter jeg etter samfunnets normer og regler, selv om jeg kan være uenig i noen områder. For eksempel kristne eller muslimske normer og regler er ikke alle nødvendigvis like enige. Det er en personlig anliggende som et fortolkende vesen  å forholde seg til normer og regler. Men det å fortolke perspektiver krever tid. Alt er tid og prosess. Tid - tid - tid -tid. 

Hvis man har en livserfaring, så er tiden en sentral faktor i livet. Livserfaringer er med å forme våre liv. Vi snakker om erfaring fra ulike hendelser, situasjoner, studier, arbeidsplasser, religiøse og kulturelle møter osv. som danner våre livssyn på ulike måter. Disse ulike aspektene har alltid hatt tid. Derfor er det ikke mulig å ha livserfaring uten tid. For hva er forskjellen mellom livserfaring uten tid og tid uten livserfaring? Tid er uavhengig av oss, men vi er avhengige av den. Vi trenger tid til rutiner, planer, avtaler, til oss selv osv. Tiden styrer oss. Vi kan ikke styre den. Vi kan heller ikke fryse den. Selv om vi prøver å fryse tiden, går den bare videre. Altså er det ikke mulig å manipulere tiden. Det er tanken vår som kan fantasere at tiden stopper, men da i illusjon. Vi kan late som om vi er yngre enn vi egentlig er. Jeg kan late som om jeg er 30 år. 

Livserfaring er en viktig del av mitt liv. Erfaringer om anerkjennelse, respekt, aksept, krenkelse, osv. De er med å forme mitt helhetsperspektiv på livet. Det er dette som er min moralske erfaring, på både godt og vondt. For eksempel er oppnåelsen av mastergrad i filosofi min største personlige seier og dermed min personlige selvrealisering. Det er tid og prosess å kjempe frem til et slikt mål. For å oppnå et mål, må fremtiden planlegges. For å oppnå mastergraden innen to år, må man gjøre det klart for en prosjektbeskrivelse. Denne beskrivelsen er en del av tid og prosess frem mot målet. Med andre ord kan vi kalle denne en slags fremdriftsplan. Det er en tid frem som er rettesnoren for manøvreringen i livet. Uten mål, er fremtiden å betrakte som å bygge en bro uten grunn. Alt blir usikkert. Selv om fremtiden kan føles usikker, er det godt å ha mål å rette seg etter. Målet kan korrigeres med TIDEN. Mål er et hjelpemiddel for å oppnå noe. Mål er som fornuften og handlingsforløpet i tid som hjertet. Det er kjærligheten i handlingen som avgjør om man oppnår målet. Jeg hadde en sterk kjærlighet til filosofistudiet. Det er gjennom denne kjærligheten som har fått meg til å oppnå et så høyt mål i min akademiske karriere. 

Jeg har mine mål, drømmer og ønsker. Å arbeide med det jeg har kompetanse til. For jeg vet at jeg har enorme ressurser til å bidra til noe faglig. 

Hva betyr juletid for oss? Det er en tid for refleksjon. Tid for avkobling fra alt mas og kav. Tid for tanke. Tid for familie og venner. Tid for tanker om de som lider som f.eks. narkomane, fattige, sultede i Afrika, de pårørende på Utøya 22.juli 2011, de som har mistet sine nærmeste i familien/vennskapskretsen osv. Tid er også tanke. Tid og tanke er to sider av samme sak.

Konklusjon: Alt har sin tid.  

Jeg ønsker alle blogglesere en riktig og minnerik God jul!

Livet uten arbeid

Landskap

Livet uten arbeid, men med en høy utdannelse er en side av menneskets utvikling for min egen del. Jeg er utdannet master i filosofi, og har mange ideer å produsere. Hva er et liv uten arbeid? Meningsløst liv, sier mange. For meg er det ikke det. Selv om jeg ikke ønsker å være det. Jeg ønsker meg en jobb som er bygd på min utdannelse. Som utdannet filosof er det ikke lett for meg å få en profesjonell jobb som filosof. Det hender at jeg er nødt til å se andre yrker som f.eks. rådgiver, veileder, saksbehandler enn utdanningsbaserte yrker.

 

Hva gjør jeg i den arbeidsledige tiden? Hva slags muligheter har jeg? 

Jeg har masse bøker til disposisjon hjemme. Bøker bestående av filosofi, psykologi, psykiatri, historie, sosiologi, antropologi, idrett, 15 flotte bind leksikon, Bibelen osv. Uten dem hadde jeg kjedet meg ihjel. Jeg vet at det er utrolig kjedelig å stå uten arbeid. Det kan jeg si meg enig. Men bruk av fantasi, kreativitet og ideer har jeg muligheter til å bedrive egen forskning ved siden av jobbsøking, som å skrive artikler. Har to artikler som er godt i gang. De skal etter planen til trykk i tidsskrift/artikkelsamling hos bestemte fagfelt. Å skrive artikler er en fin trening i forskningsarbeidet mitt, og som kan gi et godt grunnlag for en mulig fremtidig forskningsoppgave knyttet til en bestemt utdanningsinstitusjon. Hvis jeg ikke får jobb på en stund, så har jeg ikke tid til å ligge på sofa og ikke gjøre noe. Da bruker jeg mye tid til lesning, refleksjon og skriving, jakt etter jobber, holde kontakt med fagnettverk på UiB og HiB/omsorgsforskning, være med i lesegrupper for ulike forskningsgrupper ved UiB og HiB, holde forelesninger i ulike steder osv. Jeg er kvalifisert til en ph.D-stipendiatstilling, og bruker aktivt tiden til å finne arbeid der man kan få godt utbytte av min kompetanse på dette nivået. Det kryr imidlertid ikke akkurat med jobber av denne art, og det blir et spørsmål om tid. Det er viktig å være tålmodig og samtidig være åpen for muligheter og alternativer.

Jeg har vært svært lite aktiv i døvemiljøet i Bergen i den siste tiden. Jeg har en sønn som jeg med stor glede tar meg av i annenhver uke. I tillegg har jeg mer enn nok å gjøre. Det er snakk om prioritering av egne interesser. Det er et begrep som jeg mener er viktig for meg personlig: det greske ordet palinodi, som betyr å trekke tilbake av hva man har sagt. En slags form for forsnakkelse. For meg vil jeg omformulere slik: Å trekke tilbake (av)/[fra] 'noe'. Dette 'noe' kan for eksempel være samfunn/miljø. Jeg kaller dette  for selvomsorg/-kultivering, inspirert av Foucault. Tid til selvrefleksjon og dyrking av egne interesser. Hvis man får tid til selvrefleksjon, så har man gode muligheter til å vurdere om sine verdier og skape nye verdier på en positiv måte. Fortid, nåtid og fremtid er tre viktige aspekter å reflektere over. Fortid er en tid som er fastlagt og kan derfor ikke forandres. Samtidig er den en god læremester for oss med tanke på levd tid som handling, tenkemåter, holdninger, verdier, selvforhold, forhold til medmennesker/samfunn osv. har bidratt. Disse er med i omvurderingsprosessen i nåtiden, som jeg mener er selvomsorg/-kultivering. Og som igjen sammensmeltes i skapingen av fremtid. Fortid og nåtid fungerer som et kompass som viser veien for fremtiden. Fremtiden er som et kart. Vi må lære å tenke selv og foreta valg og handling. Til dette må vi ha vilje til å oppnå personlig selvrealisering.Viljen som er godt i seg selv og for ethvert menneske! Hva som er godt, varierer fra person til person. Å skape en fremtid for seg selv, er derfor personlig anliggende. Vi har hver for oss egne drømmer og mål. Jeg har mine egne, og dere deres.

Uten kart og kompass er vi hjelpeløse!

Dette er mine tanker for i dag.

Bør døve slippe fengselsstraff?

Under min research i Bergen Døvesenter etter en bestemt person, fant jeg en interessant artikkel i Døves Tidsskrift nr 2 av 1969:

"Under overskriften "Døve bør ikke fengsles", kunne en i Hamm-Essen-avisen "Mittag" for 9.juli lese følgende:

 Det er forskjell på om en døv eller normalthørende blir satt i fengsel. - Med denne begrunnelsen omgjorde Hamm-retten en dom over den døve Günthen F., som med 1,9 promille hadde gjort seg skyldig i fyllekjøring, som endte med et trafikkuhell. Han var blitt dømt til 6 ukers fengsel, ubetinget, men etter at dommen var blitt appellert, ble den omgjort til 4 ukers fengsel, betinget, og dermed slapp den døve å sone dommen i fengsel. Det ble lagt avgjørende vekt på at fengselsstraff ville være en langt større psykologisk belastning for en døv enn for en hørende. 

Til dette bemerker Deutsche Gehörlosen-Zeitung: Hvis en skal tro rettens uttalelse i denne saken, vil døvhet heretter kunne betraktes som gyldig grunn for å slippe fengsling. Det er da spørsmål om det er grunn til å glede seg over dette, eller ikke. 

På den ene siden har retten vist psykologisk innsikt ved å vise forståelse for at fengselsstraff er vanskelig å tåle for en døv enn for en hørende. På den annen side må en spørre seg selv hvordan avstraffingen av døve lovovertredere da skal foregå. I dette tilfellet gjaldt det gjentatt beruselse bak rattet. For oss døve kan straffen for et slikt forhold knapt bli streng nok, fordi tusener av anstendige døve bilførere vil skjelve for sitt førerkort hver gang en døv blir knepet for promillekjøring. En mulkt og inndragning av førerkortet for lengre tid, ville kanskje vært en rettferdig straff i dette tilfellet. - Men hva vil retten gjøre når det dreier seg om kriminelle handlinger begått av døve? Rettens domspremisser synes å slå fast at også døve forbrytere skal holdes utenfor fengselet, og i så fall er en ute på tynn is. Dette spørsmålet må bli en gjenstand for alvorlig diskusjon, for at en skal kunne komme fram til en menneskelig, men rettferdig straffeutmåling."

Dette fikk meg til å reflektere over vår egen tids domspremisser i det norske rettsvesenet. I den siste tiden har det vært en reaksjon mot redusert straff for døve lovovertredere med døvhet som begrunnelse. Det er en tragedie at dette ikke ble diskutert og utviklet etter 1969. For at døve skulle ha rettferdig straff, så er det klart at hvis myndighetene tidligere hadde sett de dårlige forholdene for døve i fengsel, så hadde de gått langt i diskusjonen om tilretteleggingen av forholdene for dem i fengsel. For slik på denne måten kunne retten lettere gi døve den straff de fortjente. Men som mange av oss vet eller kan tenke oss, er det ganske "øde" for døve å sone i fengsler som ikke er tilrettelagt for dem. Det er som å sette et menneske på ei lite øy uten andre mennesker til stede. Det er en av mange grunner til at retten tviholdt og tenkte på de psykologiske konsekvensene for døve. Dette skyldes helt og holdent mangel på kunnskap om hvordan fengsler kunne tilrettelegges slik at forholdene ble bedre for døve. Men de fleste fengsler var tilpasset det fonosentriske miljø, det vil si lydbasert miljø. En annen grunn er statistikken: Hvor ofte eller hvor mange døve har kommet til fengsel gjennom tidene? Jeg tror at den svært lave prosenten av befolkningen som straffes, er døve selv. Kanskje det er grunnen til at behovet for tilretteleggingen av forholdene for dem i norske fengsler utelates?

Så lenge forholdene i fengsel for døve lovovertredere ikke ble tilrettelagt godt nok, så var det en god grunn til at straffen mildnes. Var dette bra for døve? Døve kunne bli stemplet som naive, dumme, sløve ... noe som gjorde at samfunnet betraktet dem som hadde problemer med å skille mellom rett og galt eller manglet innsikt i normer. Nei, døve har virkelig godt av å bli rettferdig straffet på samme måte som andre hørende. Fordi de også er strafferettslig tilregnelig. Døv intellekt er det ikke noe galt med. Ingen forskjell! Så langt det  er kommet til år 2011, er det på tide å ta opp saken og skjerpe tilretteleggingen av forholdene for døve i norske fengsler. Hvis tilretteleggingen av forholdene for døve i fengsel er godkjent, har retten god grunn til å gi straffeutmåling til døve på lik fot med andre hørende.

Jeg anbefaler FAFO-forsker Hilde Haualands rapport med tittelen "Straffet og isolert" som handler om funksjonshemmede i fengsel  som et godt utgangspunkt for diskusjon av tilretteleggingen av ulike typer funksjonshemming i norske fengsler. Kilde for rapporten:  http://www.fafo.no/pub/rapp/20192/index.html.
Det ventes også at nyere rapporter om rettsikkerhet fra forskere er på vei ut til publikum, i regi av Fritz Moens forskningsfond.

Er det galskap at slike dårlige forhold for døve i norske rett og fengsler fortsatt gjelder i 2011, når det er skrevet en artikkel om det i "Mittag" allerede i 1969?

Dette er mine tanker for i dag.

Snakkis - et TV-program om krenkelser?

Jeg har sett et par - tre programmer av Snakkis så langt. Dette programmet ga meg mange tanker i forbindelse med både døve og hørende sine erfaringer om det  å være krenket. 

Hva er krenkelse? Hva har erfaring med krenkelse å gjøre? 

Ethvert døvt menneske i et samfunn har utviklet et antropologisk behov for, og en normativ [rettledende] forventning, om anerkjennelse gjennom sosialisering som hørende har. Antropologisk behov menes her at alle mennesker innehar en evne til å kunne bidra noe. Krenkelse derimot er en negasjon av, eller negativ form for, anerkjennelse. Dette er en destruktiv (=ødeleggende) side ved det sosiale mennesket. Fremkalling av psykiske lidelser i ulike grad er et eksempel som viser dette. For å si veldig kort om forskjellen mellom anerkjennelse og krenkelse kan jeg presentere her:

Vi har alle et personlig selvbilde som består av tre viktige aspekter: selvtillit, selvrespekt og selvverd. De er det personlige selvbildets bærebjelke for et godt og vellykket liv. En forutsetning for et vellykket personlig selvbilde er at de tre aspektene er positive. Opplevelsen av å:

• oppleve å bli sett på som en betydelig person, 
• få positive tilbakemeldinger for noe man har gjort,
• få ros for sine prestasjoner,
• få rettigheter,
• få nye venner, 
• bli framsnakket der man selv ikke er til stede

Disse er eksempler som virker positivt inn på personens indre liv og følelser. Dere kjenner igjen denne erfaringen? Denne erfaringen handler nettopp om anerkjennelse som alle har til felles.  På den andre siden er den sosiale verden av uvurderlig betydning fordi en slik personlig selvrealisering eller utvikling er fundamentalt (grunnleggende) avhengig av anerkjennelse fra andre i samfunnet. Altså er erfaringen av å anerkjenne hverandre gjensidig. Det er som å gi og motta noe.

Men vi har også erfaringer om den motsetningen av anerkjennelse: krenkelser. Hvis man blir krenket som person, fører det til at de tre nevnte og viktige aspektene blir i mer eller mindre grad negative. Eksempler på krenkelser kan være at personen kan bli: 

• oversett, 
• utsatt for negative, verbale kommentarer utenfra (som mobbing), 
• utsatt for fysisk og/eller psykisk vold, 
• tapt for visse rettigheter
• baksnakket der man selv ikke er til stede, 
• utsatt for diskriminering/undertrykkelse  

Disse påvirker personens bærebjelke som kan være i ferd med å svekkes. Konsekvensene for dette kan bli å fremkalle psykiske lidelser eller sårbarhet hos krenkede personer. Krenkelse er derfor skadelige for det personlige selvbildet. Med mindre man får støtte.

Snakkis er et program som fremmer slike eksempler basert på livsviktige erfaringer knyttet til nettopp krenkelser. Det er et viktig program fordi det er en form for opplysning. En opplysning som er rett fra folkets felles meninger. Vi trenger folk som tør å si sine egne meninger, meninger som kan være annerledes. Og ikke bare det. Snakkis er også et resultat av døves kamp for anerkjennelse som likeverdige samfunnsmedlemmer på lik fot med andre hørende. Vi lever i en gjørme hvor alle fenomener kan være synlige eller usynlige. For eksempel kan døve være meget ressurssterke arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet, men de fleste døve får ikke jobb fordi de er døve. Hva er synlige og usynlige fenomener i dette eksemplet? Døve er i virkeligheten meget velfungerende mennesker dersom deres rettigheter oppfylles som rettferdige og at deres naturlige evner og egenskaper stimuleres på beste måte etter døvepsykiateren Terje Basiliers ånd. Dette er en kamp om anerkjennelse for sitt eget språk og kultur.

Jeg forstår derfor at Snakkis fungerer som en informasjonskanal der det snakkes åpent om krenkelseserfaringer. Dette programmet bidrar til en større forståelse for ulike krenkede situasjoner vi lever i vårt samfunn. Med denne erfaringen som en form for diskusjon fører til en felles bevissthet om forståelsen av den gjensidige anerkjennelsens betydning for det positive og sosiale personlig selvbilde. Samfunnet vårt blir bedre hvis gjensidig anerkjennelse for hverandre med deres unikhet, ulikhet og likhet finner sted. Vårt samfunn er egentlig fulle av sosiale konflikter som vi hele tiden prøver å løse i fellesskap. Konflikter som er både skjulte og åpne. Bra program!

Hva hadde samfunnet vært uten Snakkis?

Tanker om framsnakking

For en stund siden hadde jeg en diskusjon med en venn av meg om begrepet baksnakking. Ordet betyr at noen snakker negativt om mennesker som ikke er tilstede. Å snakke negativt om andre mennesker er krenkende. På denne måten blir den første "historie" (selve baksnakkingen) utgangspunktet for flere "historier" som ikke er sanne. Det er negative rykter jeg snakker om. Rykter som ilden i tørt gress eller som fra et fjær til flere høns. Negative rykter er som gift for det menneskelige praktiske selvforhold, som er underlagt menneskeverdet som er felles for alle. Liksom giftige slanger kan være farlige for mennesker. Altså kan vi si at en persons praktiske selvforhold (som også kan kalles selvbilde) er krenket. Negative rykter kommer utenfra og påvirker i mer eller mindre grad i ringvirkninger innenfor for eksempel vennekretsen, familien, etc. og ikke minst den utsatte personens selvtillit, selvaktelse og selvverd. Her snakker vi om det indre liv i personen: følelser. Følelser som gir utslag for depresjon, angst, redsel, bekymringer, uvisshet etc. Indre følelser som mennesker har, kan ikke synliggjøres. Mennesker som er utsatt for negative rykter, kan bli innadsrettet, eller vi kan si på en annen måte: Man kan bli innelukket i sin egen verden. Det praktiske selvforholdet er derfor krenket. Dette kan sammenlignes med lokk over kokende vann i kjele, og dampen slippes ikke ut. Om lokket løftes opp, får vi masse damp ut i lufta. Man kan være aggressiv og er ute av selvkontroll. Jeg mener at folk som lager negative "historier" om andre personer, mangler respekt eller kunnskap om hva anerkjennelse egentlig innebærer. Har man ikke kunnskap om anerkjennelsens betydning for menneskets praktiske selvforhold, har man en tendens til å krenke andre mennesker gjennom baksnakking. Å baksnakke er like ille som det å overse et menneske.

Så kom vi under diskusjonen til et punkt: den motsatte betydningen av baksnakking.. Det er framsnakking. Ordet betyr at noen snakker positivt om mennesker som ikke er tilstede. Ordet er av positiv karakter som også har betydning for bevaringen av det positive praktiske selvforholdet hos enkelte. Det er forholdsvis et nytt begrep i det norske språket. Det dukker opp mer og mer på Facebook i det siste og er godkjent av Språkrådet. For meg er dette ordet veldig viktig. Å snakke positivt om andre er det samme som å snakke godt og varmt om andre.

En slik framsnakking fører til at det praktiske selvforholdet til en person blir ivaretatt. Om man fikk feedback eller ikke, så blir hennes/hans praktiske selvforhold ivaretatt. Ettersom selvtilliten, selvaktelsen og selvverd blir tatt vare på som positive. Dermed forsterkes hennes/hans praktiske selvforhold og sitt forhold med den sosiale verden gjennom gjensidig anerkjennelse. Hvis man selv har opplevd krenkelse, kan man få en kunnskap om anerkjennelse. Dermed har man også kunnskap om hvordan man skal ivareta andre menneskers praktiske selvforhold på en forebyggende måte. Framsnakking forstår jeg ikke bare å snakke positivt om andre mennesker som ikke er tilstede, men også har sin konsekvens: Rykter kan komme til ham/henne: positive tilbakemeldinger virker oppkvikkende på personen. På samme måte som når en fotballkeeper gjør sine saker bra både på trening og i kamp, kan positive tilbakemeldinger føre til hennes/hans utvikling som keeper. Man blir sett på som person. Det har noe med psykologi å gjøre.

Jeg har også tenkt på hva som er best tjenlig når man reagerer negativt på en persons ubevisste eller bevisste handling, om den er selvforskyldt eller uheldig. En ekte venn pleier å ta opp direkte med den personen og snakke om det. Slik at den personen får mulighet til å revurdere sin handling og retter opp "feilen" sin. Samtidig viser den ekte vennen at hun/han bryr seg om personen. Dette gjøres fordi hun/han vil hindre at personen skal gjøre den samme feilen i fremtiden under betingelsen av at denne personen forstår hva som er "feilen". Dette er en gjensidig anerkjennelse på høyeste nivå.  


Dette er mine tanker for i dag!

Tillegg: Hvordan oppstår fremmedgjøring [tingliggjøring]?

Dette innlegget er ment som et tillegg til mitt siste blogginnlegg Valg av CI og tingliggjøring av foreldre og døve barn. Det jeg ønsker her, er å sitere Karl Marx sitt sitat fra "Den tyske ideologi" med tittelen Hvordan oppstår fremmedgjøring?:

"Hva kommer det av at de personlige interesser til tross for personene alltid videreutvikler seg til klasseinteresser, til felles interesser som selvstendiggjør seg overfor de enkelte personer, og som i denne selvstendiggjøringen antar formen av almene interesser, og som sådanne kommer i et motsetningsforhold til de virkelige individene og i denne motsetning, hvor de er bestemt som almene, av bevisstheten kan bli oppfattet som ideelle, selv religiøse og hellige interesser? Hva kommer det av at innen denne selvstendiggjøring av de personlige interesser til klasseinteresser må individets personlige atferd objektiviseres og fremmedgjøres og samtidig bestå som en av samkvemmet frembrakt makt, uavhengig av individet og uten det, at den forvandler seg til samfunnsmessige forhold, til en rekke makter som bestemmer over og underlegger seg individet og derfor i forestillingen fremtrer som "hellige" makter?" (Marx 1965:166).

Fra 1500-tallet og opp mot 1960-tallet var det en stor utbredelse av oralistisk-orienterte lærere og medisinere som kjempet om deres ideer for å gjøre et mirakel: å gjøre døve til "hørende". Dette til tross for en kamp fra tilhengere (Michel de l'Épée som eksempel) for bruk av tegnspråk i undervisningen av døve. Dette oralistiske-orienterte idealet er etter min oppfatning en almen interesse i fagene som pedagogikk og medisin. De skapte idealer som kolliderte med døves personlige interesser. Når det gjaldt døves personlige interesser, ble dette brutt ned på grunn av forbudet for bruk av tegnspråket i undervisningen. Det var denne motsetningen som var så alvorlige at døve ble objektivisert av de oralistisk-orienterte lærere og medisinere. Dette er den såkalte to-leddet relasjon der lærere og medisinere var subjekter mens døve som objekter. Lærerne og medisinerne ville ikke forstå den saken om at døve var individer med evner og egenskaper som kunne utvikles ut fra deres personlige interesser. De fokuserte på døves muligheter til å tale og lese av munnen istedet. De forkastet altså saken om at døve hadde evner og egenskaper som kunne oppnå optimal personlig selvrealisering. Derfor ble de fleste døve i historien innadrettet, dvs. usikre, redde, skam osv.

På 1960-årene har det pedagogiske fagfolket blitt oppmerksom på tegnspråkets status og betydning for døves personlige utvikling. På en måte fikk lærerne en bumerang-effekt. De forsto det. Men før CI-revolusjonen kom, var det en sterk utvikling i viljen til å beskjeftige seg med seg selv til å lære tegnspråk og som var egnet til å kunne undervise (og å kommunisere med) døve på tegnspråk. Dette var en tid hvor gjensidig anerkjennelse ble en realitet. Dette var ideelle forhold for døve. På en måte en ny gullalder for døve. I en Terje Basilier-ånd (en norsk døvepsykiater som levde fra 1928 til 1974) og William C. Stokoes viktige bidrag i forståelsen av tegnspråket som likestilt med andre respektive språk ga grunnlaget for dette.

Men så kom CI-revolusjonen tidlig på 1990-tallet i det norske samfunnet og flere land i verden. Pedagogene ble forvirret. For nå var spørsmålet igjen: Hvilken metode passet best i undervisningen av døve? En pendel pekte på oral og på tegnmetoden gjennom tidene. Det ble så utviklet en filosofi: funksjonell tospråklighet for døve med eller uten CI. Denne utviklingen var positiv. Og det eksisterer funksjonell tospråklig undervisning i dag. Som mange kjenner til uttrykket til Ole Brumm: Ja takk til begge deler. Dette er en form for anerkjennelse av døve som mennesker med muligheter for tilgjengelighet i det fonosentriske samfunnet gjennom å kunne det norske skrifts- og lesespråket. Om noen døve kunne snakke og lese av munnen er en fordel. En slik utvikling må vi ivareta videre. Samtidig er det flere og flere som forstår tegnspråkets betydning for hørselshemmede/døve som kommunikasjonsform. Flere og flere hørende viser interesse for å lære seg tegnspråk og prøve å kontakte med hørselshemmede/døve. Det er jo en anerkjennelse mellom hørende og døve.
  
 

I vår egen tid er det "CI-alder" i døvehistorien. I dag er det medisinsvitenskapens iver på å gjøre døve til "hørende". Samtidig er det også den økonomiske prosessen av CI-produksjonen som er avgjørende for felles interesser som selvstendiggjør seg overfor døve mennesker. Hvor er anerkjennelsen for de døve som kulturelle og språklige individer? Er dette da en form for anerkjennelsesglemsel? Døvhet som sykdom repareres og/eller fortrenges eller er døve som betydelige personer glemt? Med tanke på anerkjennelsesglemsel skriver Hansteen at:

"Det er knapt nok naudsynt å argumentera for at anerkjenning er konstitutivt for sosiale relasjoner. På dette planet er det kanhende viktigare å spørje korleis det går til at denne primære anerkjenninga vert gløymd. Ifølgje Honneth er det to hovudtypar av praksisar som fremjer tingleggjering i mellommenneskelege relasjonar: Stundom kan ein vera så oppteken av sjølve verksemda at ein gløymer dei konstitutive vilkåra. Andre gonger vert anerkjenningsrelasjonane skjult av typologiserande skjema, når til dømes institusjonaliserte stereotypiar eller fordommer overstyrer relasjonane mellom personar" (Hansteen 2009:106)

Hva er døves grunnleggende vilkår? Døves grunnleggende vilkår er lite omtalt i det allerede, etablerte fonosentriske anerkjennelsesorden (dvs. det hørende samfunnet). Det er en selvfølge at døve som er seg bevisst Deafhood-begrepet kjenner deres grunnleggende vilkår. Er det slik at Deafhood-orienterte mennesker, dvs. mennesker som lærere, tolker, foreldre/familie, venner, osv som er orientert eller godt informert til Deafhood-begrepet,  kjenner til døves grunnleggende vilkår? Min erfaring sier meg at de Deafhood-orienterte menneskene viser større anerkjennelse for døve som mennesker med unike evner og egenskaper til personlig utfoldelse, uttagering og utvikling. Hvor godt kjenner deafness-orienterte individer til disse vilkårene? Jeg antar at disse individene er forskjellige i sine oppfatninger av døve som mennesker i et fonosentrisk samfunn. Det finnes, som Hansteen skriver, skjulte typologiske skjema som viser institusjonelle og stereotypiske holdninger der døve er et problem for samfunnet og at utryddelsen av døve er ønskelig. Dette er ikke så overraskende når vi stiller opp spørsmålet: Hvorfor er det stor utbredelse av CI? Er det rart at døve kjemper om anerkjennelse for døvekultur og tegnspråk? Jeg tror det neppe. Døve blir tingliggjort gjennom å tilby dem CI-operasjon. Det virker som om likhetsidealet er målet for vårt fonosentriske samfunn. Dette er på kollisjonskurs med det mangfoldfige aspektet som er ute og går. Det er blitt mer og mer flerkulturelle aktiviteter i Norge. Hvordan er likehetsidealet mulig i et flerkulturelt samfunn? Døvekultur er i dag en del av det flerkulturuelle samfunnet. Er den en subkultur eller en delkultur? Hvis den fungerer som en subkultur, vil jeg oppfatte den som en underordnet kultur med fremmedgjørende tendenser. Mens delkultur derimot er en kultur som er akseptert og respektert i vårt samfunnssystem med anerkjennende tendenser. Slik jeg ser det i dag, fungerer døvekultur som en subkultur. Er døvekultur på vei til å bli en anerkjent delkultur eller er den blitt anerkjennelsesglemt?  

Litteratur:
Hansteen, H.M. (2009): Anerkjenningsgløymsle og varefetisjisme. En artikkel i Agora 4/2009.

Marx, K. (1965): Samfunn og frihet. En antalogi ved Jon Elster. Oslo: Pax Forlag.