Utfordrende å være døv?

Det er utrolig utfordrende, etter min mening. Er det en utfordring å være døv og bruke tegnspråk? Hva assosierer jeg med livet som døv? Ekstremt utfordrende, vil jeg si.

Tro det eller ei, å være døv er en utfordring. Hva er årsaken til dette? Ordet "døvhet" er negativt preget og sterkt knyttet til samfunnet.

Samfunnet består av uvitende mennesker. Disse menneskene mangler forståelse for de som skiller seg ut, de som er annerledes enn det som betraktes som gjennomsnittsmennesket. Det er ikke vi døve og andre med ulike funksjonsnedsettelser som skaper problemer for samfunnet, men snarere systemene i samfunnet som har sviktet i å tilrettelegge for kommunikasjon og deltakelse. Dette kan beskrives som å snakke for døve ører, en frase som ikke er rettet mot døve mennesker, men heller mot de som nekter å lytte.

Vil du føle medfølelse hvis noen med for eksempel bipolar lidelse sier: "Jeg har vært redd for at alle vil glemme de andre sidene ved meg"? Hvilke andre sider spør du kanskje? Du er en døv tegnspråklig med sterke personlige ressurser. Tenk deg at du markedsfører deg selv som en verdifull ressursperson. Hva ser uvitende talespråklige når de ser på deg? Svaret kan variere, men jeg kan gi et eksempel på en utfordring som døve tegnspråklige kan møte i arbeidslivet.

Mange døve tegnspråklige har relevant utdannelse, men når de søker på vanlige jobber (jobber der arbeidsforholdene kan tilpasses for døve og andre med funksjonsnedsettelser), unnlater de ofte å opplyse om sin hørselshemming i søknaden. Dette kan føre til at de blir innkalt til jobbintervjuer basert på deres imponerende CV. Imidlertid ender de ofte opp uten jobben til tross for deres kvalifikasjoner. Dette kan føre til spekulasjoner om hvorvidt arbeidsgivere vurderer døve som mindre kompetente enn andre søkere. Noen ganger blir søknader fra døve avvist utelukkende fordi de oppgir sin døvhet. Dette etterlater spørsmålet om hvorfor arbeidsgivere kan se bort fra andre kvalifikasjoner og kanskje ikke engang vurdere søkerens potensiale.

Det er mange eksempler som kan illustrere livet som døv. Det kan være utfordrende å bli inkludert i talespråklige idrettsmiljøer, puber og andre sosiale sammenhenger. For døve tegnspråklige er det ofte en kamp å få full deltakelse i samfunnet, hovedsakelig på grunn av mangel på tegnspråkkompetanse hos talespråklige personer.

Er det vanskelig å være døv? Mange døve finner det fullt mulig å leve et tilfredsstillende liv i tegnspråklige miljøer hvor identitet, tillit, språk, kultur og personlig utvikling er sterkt til stede. På samme måte kan talespråklige oppleve det vanskelig å bli inkludert i tegnspråklige miljøer, særlig hvis de ikke behersker tegnspråket.

Døve tegnspråkbrukere besitter en dyrebar livserfaring som det er verdifullt å lytte til. Å forstå hvordan det er å leve uten lyd kan være en utfordring for mange talespråklige, men det er mulig å forstå og akseptere at døve kan føre til et lykkelig og meningsfullt liv på tross av sine utfordringer.

Aristoteles' syn på døvhet var basert på mangel på kunnskap på hans tid, og dagens samfunn har heldigvis utviklet seg betydelig når det gjelder forståelse av mangfold og rettigheter for mennesker med ulike funksjonsevner. Hans teorier om lykke og vennskap kan fortsatt ha overføringsverdi til dagens samfunn, og de kan gjelde for mennesker med ulike funksjonsevner, inkludert de som er døve. 

Mine egne tanker om sårbarhet og refleksjoner over den

Hva er sårbarhet?

Dette spørsmålet har opptatt meg mye det siste året. Sårbarhet er et komplekst og utfordrende begrep. En ting har jeg lært: Å være menneske innebærer å være sårbar. Hva betyr det?

Sårbarhet innebærer å ha muligheten til å være autentisk som et fullverdig menneske. Det handler om å være ærlig og genuin. Når du er sårbar, viser du dine ekte følelser og sider som menneske. Kanskje deler du deg selv fra innsiden og ut, og uttrykker dine sanne følelser, inkludert de sterke og svake sidene. Å unngå å vise sårbarhet innebærer å bære en maske og late som om du er noe du egentlig ikke er. Dette kan være ubehagelig og slitsomt, spesielt når andre feilaktig vurderer deg basert på denne fasaden. Du må hele tiden forsvare deg, og det kan være vanskelig å finne din sanne identitet. Å være i stand til å være fullt og helt deg selv som menneske er noe de fleste streber etter – en tilstand av bekymringsløs selvbevissthet.

For å oppnå dette, må du være god mot deg selv. Er du det? Hvis ikke, bør du sette av tid til selvrefleksjon og undersøke dine egne holdninger – hva som er bra og hva som kan forbedres. Å dele dine følelser med en god venn eller en profesjonell samtalepartner kan hjelpe deg mye i denne prosessen. Endring tar tid, og det er viktig å forstå og endre dine følelser. Du er den som har makt til å forandre dine følelser. Ved å forme følelsene dine i tråd med det du anser som viktig og meningsfullt, kan du også endre holdningene dine. Dette er hvor sårbarheten kommer inn.

Er sårbarhet knyttet til holdninger og tillit?

Alle har behov for å uttrykke sin sårbarhet. Når du forstår hva sårbarhet betyr og er villig til å dele deg selv med andre, kan du bli mer bevisst din egen sårbarhet. Det kan være en givende opplevelse å diskutere sårbarhet med andre som også er åpne om sin egen sårbarhet. Dette skaper gjensidig åpenhet og forståelse mellom deg og for eksempel en nær venn eller et familiemedlem. Å vite at du ikke er alene i din sårbarhet er viktig. Hvis du våger å være sårbar, viser du en holdning som er åpen og ærlig mot andre. Du har likevel rett til et privatliv. Hvis du føler behov for å uttrykke din sårbarhet, bør du gjøre det med personer du har tillit til – de som ser deg og bryr seg om deg.

Når du har opplevd kjærlighetssorg eller mistet noen som sto deg nær, kan du velge om du vil vise din sårbarhet eller holde den skjult. Du har rett til å ta denne avgjørelsen, og ingen kan tvinge deg.

Sårbarhet er knyttet til øyeblikket, her og nå, ikke fortiden eller fremtiden. Fortiden kan ikke endres, den er avsluttet. Fremtiden er usikker, og ingen kan forutsi hva som vil skje. Når du ser tilbake på hendelser i livet ditt, kan du reflektere over hva du føler akkurat her og nå, i lys av disse hendelsene. Dette kan gi deg en dypere forståelse av din egen sårbarhet i øyeblikket. Denne forståelsen gir deg muligheten til selvrefleksjon og moralsk vekst. Å være åpen om din sårbarhet, spesielt når det krever mot, kan være en styrke. Hvis du har drømmer eller mål for fremtiden, kan du også uttrykke disse som en del av din sårbarhet. Å uttrykke dine ønsker kan også være en sårbar side av deg, fordi det er ingen garanti for at du vil nå dine mål.

Skyldfølelse er en annen form for sårbarhet. Mange mennesker bærer på skyldfølelse, for eksempel for handlinger fra fortiden, som mobbing eller skade på andre, enten det var bevisst eller ikke. Det viktige med skyldfølelse er å erkjenne din egen skyld og ta ansvar for handlingene dine. Ved å betrakte skyldfølelsen som en form for selverkjennelse og erkjennelse av tidligere feil, kan du unngå å gjenta de samme feilene. Dette er også en form for sårbarhet.

Kan din evne til å vise din sårbarhet være en styrke i livet ditt, som gir deg muligheten til personlig utvikling og selvutfoldelse som et fullverdig menneske?

Livsmotto: "Kjenn deg selv!"

Epistemologi

Kort og enkel introduksjon om epistemologi. 

Det viste seg snart for filosofer i det gamle Hellas at det var et underliggende problem med alle de spørsmål de prøvde å besvare - best oppsummert av det enkle spørsmålet: "Hvordan kan vi vite det?" Dette og lignende spørsmål om hva slags ting vi kan vite (om noe), hvordan vi kan skaffe oss kunnskap og selve kunnskapens natur, har siden opptatt den vestlige filosofi og dannet en filosofisk retning kjent som epistemologi.

Epistemologi er læren om kunnskap, viten, vitenskap. Andre ord: erkjennelsesteori og vitenskapsteori. 

Noen filosofer mener at vi skaffer oss kunnskap gjennom erfaring og gjennom beviser som er gitt til oss av våre sanser - et syn kjent som empirisme, mens andre mener at kunnskap først og fremst erverves ved en prosess av resonnement, et syn kjent som rasjonalisme. Oppdelingen mellom empirisme og rasjonalisme bidrog til å definere forskjellige filosofiske skoler frem til 1800-tallet. Andre områder av epistemologi handler i mellomtiden om forbindelsen mellom kunnskap og begreper, som for eksempel forholdet mellom sannhet og tro.

Metafysikk

Kort og enkel introduksjon om metafysikk

De første filosofene (førsokratikerne, det vil si naturfilosofene som levde før Sokrates (470 - 399 fvt.) var interessert i det grunnleggende og sentrale spørsmålet i metafysikken: "Hva er alt laget av?" Mange av de teorier som ble foreslått av disse filosofene - slike som begreper, elementer, atomer og så videre - dannet grunnlaget for moderne vitenskap, som siden har gitt evidensbaserte forklaringer på disse grunnleggende spørsmålene.

Metafysikken har imidlertid utviklet seg til et undersøkelsesområde ut over vitenskapens rekkevidde: i tillegg til å beskjeftige seg med kosmoset, undersøkte filosofene hvordan naturen hang sammen. Slike undersøkelser ga grunnlaget for idéer om egenskapene til materielle ting, forskjellen mellom sinn og materie, årsak og virkning, og eksistensens vesen og virkelighetens natur. Dette er noe vi kaller ontologi, det vil si læren om det værende; det som viser seg for oss. Selv om noen filosofer har utfordret metafysikkens gyldighet i vitenskapelig oppdagelse, har den seneste utvikling på områder som kvantefysikk fornyet interesse for metafysiske teorier.

Filosofiske retninger

Kort introduksjon om de ulike retningene i filosofiens historie

De første filosofene som vi kjenner til, dukket opp i det 6. århundre f.v.t. i det antikke Hellas. Da sivilisasjonen ble godt etablert og mer sofistikert, begynte tenkere å stille spørsmål ved tradisjonelle forklaringer til universets og samfunnets virke og søkte svar basert på rasjonell tanke snarere enn konvensjon eller religion/mytologi. Det første spørsmålet de stilte var: "Hva er verden laget av?" Denne retningen i filosofien kaller vi metafysikk. Fra dette begynte de også å stille spørsmål ved hvordan vi kan være sikre på hva vi vet (epistemologi) og arten av vår eksistens (ontologi). Langsomt utviklet de en systematisk måte å analysere deres argumenter, logikk og måter til å sette spørsmål ved for å fremkalle grunnleggende ideer. Dette åpnet veien for moralfilosofi eller etikk som førte til begreper som rettferdighet, dyd og lykke, og det medførte igjen at mange filosofer utforsket hvilken type samfunn vi vil leve i (politisk filosofi).



  

Ny bloggside

Fra nå av har jeg to eksisterende bloggsider. Den ene har jeg fortsatt her, som du nå leser. Den handler om alt mulig, alt som faller meg inn. Det være seg tanker, opplevelser, synspunkter, livet osv.

Den andre bloggsiden er ny og den heter "Filosofi for alle". Mer informasjon om denne siden finner du på denne nye bloggsiden http://filosofipraksis.blogspot.no.

Målet med to bloggsider er at jeg skiller mellom privat bloggside og  profesjonell bloggside.

Følg med! :-)

Er det noen sammenheng mellom psykisk helse og fjellvandring?

Hvorfor går folk på fjellturer? Du sier dette kanskje fordi du føler deg fri fra forpliktelser eller du har et behov for å trekke deg tilbake for å tenke og reflektere over ting som opptar deg? Eller sier du dette fordi fjellet tiltrekker deg? 

Jeg har gått mange fjellturer og har fått erfare mange positive opplevelser fra ulike steder i den norske fjellheimen. Av og til reflekterer jeg over hvorfor fjellet fascinerer meg meget. Gjør du? For meg er fjellene meget vakre og skjønne. De nærer noe positivt inn i min kropp og sinn/bevissthet. Jeg føler harmoni med fjellene. Jeg snakker gjerne med dem gjennom refleksjoner. 'Jeg' og 'meg' er i dialog med hverandre. Gjør du?

Noen har fortalt meg at folk som går på fjellturer har psykiske problemer/lidelser. For en påstand ...

Psykiske problemer? Hva betyr det? Det kan være angst, depresjoner, kroniske smerter, kroniske utmattelser, psykoselidelser, sammensatte lidelser, sinneproblemer, spillavhengighet, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, søvnproblemer osv. Hva har disse med fjellvandring å gjøre? Hva om det finnes mennesker som har psykiske problemer, ikke orker å gå på fjellturer? Kanskje dels fordi de mangler motivasjon, dels fordi psykiske lidelser tar all energi fra dem? Kanskje jeg kan invitere deg til å tenke gjennom og reflektere over dine egne opplevelser som betyr noe i den psykiske helse sammen med meg? 

Det lønner seg at vi tenker sammen om det personlige og det generelle nivået med utgangspunkt i egne og felles erfaringer først, for så å reflektere over sammenhengen mellom psykisk helse og fjellvandring.

Personlig nivå forstår jeg den enkeltes selvopplevde livserfaringer. Det er altså du som besitter livserfaringene og det er nettopp disse erfaringene som former deg slik den du er. Livserfaringene er viktige fordi de er både små og store livsprosjekter som uttrykker seg med tiden. For å kunne få frem disse, er undringen og refleksjonen særlig viktige verktøy for å finne uttrykk. Den er personlig og levende. Du kan bruke undringen og refleksjonen din til å prøve å formulere dine egne livserfaringer på en livsnær og egen måte. Hvordan kan du komme deg frem til disse? Du kan for eksempel snakke med en samtalepartner, en venn eller et familiemedlem som du er fortrolig med. Det finnes også profesjonelle samtalepartnere som du kan snakke ut med, og disse samtaleprofesjonene kan  være teologer, psykologer, sosionomer, filosofiske praktikere etc.

Når det gjelder det generelle nivået, tenker jeg på det typiske og fellesskapelige ved mennesket. Med andre ord kan det sies det gjennomsnittlige mennesket. Det blir liksom en ferdigspikret livsramme for en og alle. Og dette kan skape problemer for det enkelte mennesket sammenlignet med det generelle. Ikke alle mennesker er like, heller ikke to mennesker er like. For å forstå dette skillet, kan jeg illustrere et enkelt eksempel:

Gudbrandsdalsost er et norsk kulturprodukt som kommer fra geiter. Den er en brunost med søtlig, karamellaktig smak og et tydelig preg av geitemelk. Den egner seg godt som pålegg på brød, knekkebrød og vafler. Denne osten høres godt ut? Liker du brunost? Jeg gjør det. Men jeg forventer ikke at alle liker denne osten. Mange turister fra andre land liker ikke brunosten, men det finnes også mange av dem som liker den. Mer eller mindre ... Smakopplevelser er personlig. Brunosten som et norsk kulturprodukt er generelt for det norske samfunn og en reklame for andre land. Ikke alle nordmenn liker brunost. Men de fleste gjør det.  

Er du med?

Over til spørsmålet om sammenhengen mellom psykisk helse og fjellvandring ...

Hva tenker du nå når vi har tenkt på skillet mellom det personlige og det generelle i dette spørsmålet?

Ikke alle liker fjellvandring, tenker du? Kanskje noen foretrekker bylivet fremfor fjellivet? Eller sjølivet?

Ikke alle er like, tenker du kanskje?

Vel ... den påstanden ... Kan det tenkes slik at fjellvandring har en helsebringende effekt for alle uansett om man har psykisk lidelse eller ikke? 

Eksempler:

Det finnes mange friske mennesker som elsker å gå på fjellturer ... Hva er helsebringende effekt for dem? Hva tenker du? Livskvalitet forbedres? Hørt om uttrykket: Fjellvandring gjør godt for både kropp og sjel? 

Det finnes mennesker som sliter med psykiske problemer, som elsker å gå på fjellet ... Hva er helsebringende effekt for dem? Kan slike fjellopplevelser lindre deres psykiske lidelser? 

Noen leger sier: Mosjoner mer og bli friskere. Hva tror du dette budskapet betyr?

Kan vi konkludere med dette at det ikke er nødvendigvis at folk som går på fjellturer, har psykiske problemer? Folk har virkelig godt av å mosjonere og oppleve noe vakkert, noe skjønt ... Om man velger å dra på fjelltur, båttur, byferie eller lignende, så er det helsebringende effekt uansett lidelser eller ikke.  

Dagens ord: Ingen to mennesker er like! Hvert eneste menneske finner ut av seg selv hva som er den beste helsebringende effekt for dem, det være seg sjølivet, fjellivet, bylivet, hyttelivet, livet på landet, på utedo, i soverommet osv. Vi er FORSKJELLIGE!